Annonse

Portrettet. Borgermester Bastian?

I årene etter krigen vandret en sped liten gutt rundt i Bergen. Han var ikke spesielt flink på skolen. Ikke spesielt dårlig heller, for all del. Han var sjenert og hadde dårlig syn og tykke briller. Egentlig skulle han vært det perfekte mobbeoffer. Men lille Herman ble ikke noe mobbet. Til det var han alt for vennlig og jovial. Nå har han operert inn nye linser og trenger ikke flaskebunnbriller lenger. Ikke er han sjenert heller. Iallfall ikke synlig. Men han er fortsatt vennlig og snill. Ja, bent frem dannet og sjarmerende. Hadde han bodd i Kardemommeby, kunne han ha overtatt rollen som politimester Bastian. Og han ville kledd rollen - bortsett fra at han mangler pondus. Men om han ikke blir politimester, blir han snart (etter all sannsynlighet) «borgermester Bastian av Bergen».

Skatollet på Herman Frieles kontor er fullt av fine vinflasker. Her og der står forseggjorte kurver med frukt, konfekt og champagne, og nede på gulvet står et par nye, gode fjellstøvler. Han rundet 60 her om dagen. Ikke noe stort kalas. Bare en enkel tilstelning for de ansatte og nærmeste familie. Han vil ikke ha for stor oppmerksomhet rundt seg selv. Han er nemlig ikke så opptatt av egen person, denne Herman Friele. Men hvem skulle tro det - han som stiller seg til rådighet for byens befolkning ved å la seg utrope som Høyres ordførerkandidat i Bergen?

- Jeg liker ikke å snakke om meg selv. Jeg er i det hele tatt ikke særlig opptatt av min egen person. Og nå jeg er redd for at folk skal tro jeg har endret meg - at jeg er blitt mer selvopptatt - fordi jeg er blitt mer offentlig. Men det er ikke riktig, sier han og nipper til kaffen vi har fått servert. Jeg formoder det er Friele. Hans påstand understøttes av både hans kone Bodil, datteren Birgitte og nære venner. De bare lo da jeg spurte dem om politikerrollen har påvirket ham på noe vis. Nei da. Friele er Friele, om alle man var døde, for å si det med en noe revidert Petter Dass.

YDMYK

Herman Friele er født på livets solside. Han er aldeles på det rene med det. Som syvende i rekken av frielere har han ledet, og er nå styreformann for, et kjernesunt selskap som har levd og vokst seg stort og sterkt i over 200 år. Men han tar likevel ikke livet og velstanden som en selvfølge.

- Jeg er ydmyk, og tar ingen ting som en selvfølge. Jeg har vært skitheldig hele livet, og skjebnen har forskånet meg for mye.

Tilfeldighetene er jo så store. Hadde jeg for eksempel vokst opp i Libya, kunne jeg, med mitt eget genetiske utgangspunkt, kanskje blitt rebelsk og bestialsk jeg også. Men nå ble jeg jo født i Bergen, og har hatt et fantastisk privilegert liv...

- ... Forskånet for mange av de problemene selv folk i Bergen har og har hatt?

- Ja det kan nok være riktig. Det er lett å være snill og grei når alt rundt deg er lett og godt. Kanskje jeg ikke har hatt antenner til å fange opp problemer? Kanskje er jeg ganske grunn? undrer han.

- Det er kanskje ikke det beste utgangspunktet for å bli ordfører?

- Det synes jeg er en helt annen sak. Jeg kan utmerket godt gjøre en god jobb for folk i byen, også de vanskeligstilte, selv om jeg selv har vært heldig og hatt det bra hele tiden. Det er ytterst få som har det virkelig dårlig her i landet. Men de som har det ille, må vi hjelpe så godt vi kan.

- Er det for mye sutring og klaging blant folk?

- Å ja!! Og det kommer av at vi har det så godt at vi har mistet perspektivet. Alle nordmenn skulle vært i utlandet over en lengre periode og sett hvordan folk lever og har det i andre deler av verden. Folk syter for ingen ting. Spesielt klager man over helsevesenet. Men helsesystemet vårt er veldig bra. Det fanger opp det aller meste av våre behov. Men kravene vi stiller blir så store etter hvert at det bare virker som om det ikke er bra nok.

- Du som høyrepolitiker er vel tilhenger av et privat helsevesen?

- Jeg synes det er helt ok at de som har penger kan kjøpe seg helse der det måtte være mulig, og innenfor rimelighetens grenser. Men dersom flottenpeisene (et bergensk uttrykk for folk som synes de er litt bedre enn andre fordi de har mye penger) kjøper så mye helse at det går ut over andre, er det galt, sier Friele og får plutselig et bittelite sosialdemokratisk rødskær over seg.

- Hva kan du som politiker gjøre for at vi skal sette mer pris på Norge?

Friele tenker seg om.

- Jeg har ikke noe fullgodt svar på det. Vi trenger kanskje en katastrofe. Det er fryktelig å tenke slik, men jeg tror faktisk vi ikke vil komme ut av sutrementaliteten før vi forstår hva vi har å miste. Opplever man en felles trussel, kommer fellesskapsånden. Slik det var under krigen. Folk slo ring om hverandre enten man var høy eller lav. I dag har ikke folk kampsaker. Det er ingen ting å kjempe for. Det er ingen ting som truer oss - og da mener jeg virkelig truer vår trygghet og eksistens. Derfor må vi gå løs på detaljer for å finne noe å kunne kritisere. Ta dette med oljefondet, for eksempel. Det er både en velsignelse og en forbannelse for landet vårt. Tenk om det plutselig ble borte? Da ville folk svelge tungt og se alvoret. Da ville vi blitt tvunget til å skille det viktige ut fra det uvesentlige. Jeg tror det er slik at så lenge vi ikke er nødt til å være produktive og effektive, så lenge vi kan tenke at «vi har jo oljefondet å ta av», vil vi ikke klare å mobilisere tilstrekkelig nytenkning og nyetablering her i landet. Nordmenn blir først gode når det virkelig gjelder. Enn så lenge surfer vi videre på oljebølgen, sier Friele. Iallfall er det det jeg oppfatter at han sier. Det er nemlig ikke så lett å få med seg alt som ramler ut av munnen hans. Han snakker som et uregulert vassdrag, og har en uttale som er bortimot imponerende uartikulert. Og endatil har han et utall innskutte bisetninger og lange sidesprang hva tema angår.

Men han henter seg inn igjen med jevne mellomrom. Faktisk hender det at han tar noen sekunders opphold så jeg får anledning til å smake på den nykokte kaffen. Men så bærer det løs igjen:

- Vi skyver omsorgen fra oss. Rikdommen vår har gjort at vi har glemt plikten og verdien av den naturlige omsorgen for hverandre. Se bare sørover i Europa, og i andre land der den sosiale tryggheten ikke er like god som hos oss; der har man en helt annen innstilling til det å ta vare på hverandre. Respekten for eldre er borte.

- Er det nødvendigvis bare uheldig? Personlig respekterer jeg mer en vettug 20-åring enn en 70 år gammel tulling?

- Det jeg mener er at vi i alt for stor grad har sluttet å lytte til erfaring. Vi skal selvfølgelig slippe til ungdommen, men det betyr ikke at vi skal stenge de eldre ute. Vi skal ha respekt for klokskapen.

- Er du tilhenger av Margrete Munthe?

- Magrete.. hvem?

- Hun med pekefingersangene, du vet. «Nei, nei, gutt» og ett eller annet om å ta av seg hodebekledningen.

- Nei, det kjenner jeg ikke noe til, svarer han en anelse perpleks - som om han forstår at han kanskje burde kjenne til supermoralisten fra midten av 1900-tallet. Og det gjør han nok - om han bare hadde tenkt seg om litt. Men det har han ikke tid til. For nå er han skikkelig på hugget.

- Jeg forakter dobbeltmoralisme. Jeg kan respektere folk som er ihuga kommunister eller glødende idealister selv om de står for helt andre verdier enn mine. Jeg respekterer ekthet. Men disse kvasisosialistene, kan jeg styre meg for. Jeg har ingen respekt for de som forakter kapitalismen, men som lever kapitalistisk selv.

Det svake rødskjæret var et ytterst forbigående fenomen. Han er blitt blå igjen. Like blå som da han i ungdomstiden var formann i Unge Høyre i Bergen. Til tross for sin sjenanse og tilbakeholdenhet, sto han frem som politiker. Da andre «tjommier» (bergensk for kamerater) dro på sommerferie, reiste unge Friele til Libertas-høyborgen Elingård i Fredrikstad for å gå på kurs i diskusjons- og taleteknikk. Mon tro om det har hjulpet så mye, forresten.

- Det var spennende. Helt fantastisk. Noe av det mest motiverende jeg har vært med på - iallfall i ung alder. Ikke minst viktig var det at oppholdet der var med på å øke min selvtillit. Den har nemlig ikke alltid vært så stor. Men jeg har fått mer selvtillit med årene. Jeg har bygget den opp etter hvert som jeg har lyktes i mitt arbeid, erkjenner han.

- Du holdt ikke på med politikk så lenge. Hvorfor stoppet du?

- Gjennom mitt engasjement i Unge Høyre fikk jeg mer selvtillit og tro på at jeg kunne noe. Jeg var tent og engasjert, og trodde på idealene. Men så begynte jeg å se at det var en del politikere som brukte idealene til å fremme seg selv. Det ble en alvorlig nedtur for meg. Jeg var ikke interessert i min egen posisjon. Jeg trodde på sakene vi jobbet for. At andre syntes å ha gått inn i politikken for å skaffe seg makt og posisjoner i ly av edle idealer, skuffet meg voldsomt. Da sluttet jeg. Jeg ville ikke være med på slikt, forteller Friele.

BUEKORPS ELLER SPEIDER´N?

En ekte bergensgutt må ha gått i buekorps, skulle man tro. Men Herman var aldri med i noe buekorps. Det skyldtes ikke at han ikke fikk lov, eller at det ikke var fint nok for familien eller noe slikt. Langt i fra. Tvert i mot var det en intern familiedebatt om hvilket av de to rivaliserende buekorpsene han burde begynne i. Én fløy mente han burde begynne i «Dreggen», en annen mente «Nygård» var best. Men den unge, potensielle soldaten ble lei av diskusjonen, og begynte i speideren i stedet.

- Jeg likte ikke at noen skulle dirigere meg. Sånn er jeg ennå, forresten. Jeg misliker sterkt å bli motsagt. Kanskje har jeg hatt det for godt for lenge. Det er nok et lite skinn av hellighet over meg.

- Alle jeg har snakket med sier du alltid er blid og fornøyd. Men det er jo praktisk umulig. Hva gjør deg sint?

- Jeg kan bli sint på unnfallenhet og slapphet. Og ikke minst løgn. Og jeg kan bli alvorlig sint når folk ikke gidder å gjøre sitt beste. Man kan gjøre feil, ja. Det gjør vi alle. Men man må gjøre sitt beste.

- Du viser aldri harmen din utad?

- Nei. Eller jo, for så vidt. Når jeg er sint, blir jeg veldig spiss, men det er ikke alle som registrerer det. Jeg kan bli temmelig spissformulert og skarp. Da er jeg irritert. Bodil, min kone sier at når noen begynner å bestemme over meg, så kommer piggene ut. Hun har nok rett.

KAFFEKARRIERE

Etter artium tok Friele det såkalte «stud.fag.». Han manglet poeng til å komme inn på Handelshøyskolen. Men han fikk lov til å følge undervisningen uten rett til å ta eksamen. Så valgte han å begynne sin kaffekarriere. Han dro til Tyskland og Sveits for å jobbe i kaffehandelshus, og senere til London hvor han fikk en post i organisasjonen som litt forenklet kan kalles «kaffe-OPEC». Etter to år som «kaffeaspirant» gikk han ett og et halvt år på et business-college i Boston i USA. Så bar det til Brasil og Colombia hvor han satte kronen på verket ved å få oppsøke selve kilden til kaffebusinessen.

Etter fire år i utlandighet kom han hjem til Bergen igjen klar til dyst. Det var nesten som da den første Herman Friele den 1. august 1799 mønstret av som skipper fra briggen «Venskab» etter to års trampfart i Middelhavet. Han ville skape seg en ny fremtid i fødebyen der hans forfedre i generasjoner hadde vært ansette kjøpmenn, skippere og embetsmenn. Herman Friele I´s hustru, Bergitha Oline, var en driftig dame som i hans fravær hadde drevet krambodhandelen «Friele på Torvet». Snart ble virksomheten omdøpt til Kaffehuset Friele - et navn som lever i beste velgående etter 204 år. Det til tross for at den driftige handelsmannen ble dømt til to måneders tukthus noen år senere. Han og en venn ved navn Nils Olssøn Brattaule var i Os 13. august 1818, og ville ha skyss over til Fusa. Men de hadde ikke reisepass som var påkrevd på den tiden. Dermed fikk de ikke noen skyss over fjorden og måtte overnatte på en gård i Os. Et par dager senere stjal de en båt for å ro over selv. Men da ble de tatt på fersken, og i rottehullet bar det.

Men har det ikke skjedd noe mer alvorlig enn et skarve robåttyveri på 200 år, kan man vel si at man har skikket seg vel i Friele familien. Og «å skikke seg vel», er på en måte refrenget når det synges hymner om kaffekongen - i den grad det er laget hymner om ham, da. Men om noen skulle finne på noe så fjollete som å skrive et ode til Friele, ville «å skikke seg vel» vært gjennomgangstemaet.

BORGERMESTER

Friele lærte å smake og teste kaffe da han var i Sør-Amerika. Men det var ikke gjort i en fei.

- Jeg var ikke noe naturtalent. Jeg måtte trene og jobbe mye for å bli god. Det er vanskelig, for man må formidle smaken verbalt. Akkurat som med vin.

- Kan alle lære det?

- Nei. Man må være «musikalsk», for å si det på den måten. Jeg er ikke spesielt kaffemusikalsk. Bare sånn midt på treet. Noen har en medfødt evne til å kjenne nyanser i smaker - akkurat som de som har en medfødt sangstemme, forteller han.

Da han kom hjem fra Brasil i 1968 begynte han som trainee i Friele-konsernet. Etter en tid sluttet salgssjefen, og Friele ble spurt om han ville overta plassen.

- Jeg sa jeg ikke følte meg skikket til det. Men det var salgssjefen helt uenig i. Han sa; «jo, det er du. Jeg tror på deg». Og dermed bestemte jeg meg for å begynne, forteller Friele.

Han ble daglig leder for Kaffehuset I 1981. I 20 år ledet han selskapet. Men da var det nok.

- Da avsatte Herman Herman. Vi var blitt Norges største kaffehus, og kurven begynte å flate ut. Da innså jeg at min tid var over, og at vi måtte slippe til nye krefter. Folk som kunne se på markedet og fremtiden med nye, friske øyne.

- Så valgte du å prøve å bli borgermester istedenfor?

- Borgermester og borgermester... Begrepet ordfører er for meg så politisk og byråkratisk. En borgermester representerer en samlende faktor. Jeg synes det er viktig i så stor grad som mulig å unngå konflikter, og å finne løsninger. Det skal være min oppgave...

- ...Dersom du vinner.

- Dersom jeg vinner, ja. Men det ser jo lovende ut.

- Er det en liten politimester Bastian i deg?

- Ja. På mange måter har jeg mye til felles med vår tidligere politimester Bast... eh, Wegner. Han var samlende og visuell. Gikk rundt i byen og møtte folk. Skapte en symbolverdi rundt seg selv. En by som Bergen trenger det.

- Så du vil gå rundt i byen, med hendene på ryggen og ordførerkjedet rundt halsen og snakke pent og vennlig med folk?

- Gjerne det. Kan jeg bidra til at folk i byen blir mer entusiastiske og positive til byen vår på den måten, har jeg ingen ting i mot å opptre på den måten. Men jeg har ikke noe behov for å gå rundt å vise meg for å bli populær.

- Åh...?

- Nei, som jeg har sagt er jeg over hode ikke opptatt av min egen person. Jeg er opptatt av sak og av resultat. Men vi trenger et samlende element for å oppnå gode resultater. Bergenserne trenger virkelig noe vi kan samle oss om nå. Vi må få fart på utviklingen i byen.

- Må man være konservativ for å være en ekte bergenser?

Friele ler. Så blir han helt stille. Han tenker. Og tenker han like fort som han snakker, tenker han mye akkurat nå.

- Nei, egentlig ikke. Men vi har ikke «raddiser» her i Bergen. Det passer liksom ikke til vårt lynne. God sosialdemokrat kan man selvfølgelig være.

- Men ikke raddis, altså...

- Nei. Det passer ikke bergenslynnet å være ekstrem. Vi beveger oss sånn omtrent 30 grader ut til hver side fra sentrumslinjen, forklarer han på utpust, og fortsetter på innpust:

- Men konservativ eller ikke, bergensere er iallfall engasjerte mennesker. Er det vanskelige tider, småkrangler de hele tiden. Men blir de begeistret, jobber de sammen. Og det er her jeg tror min rolle som borg... eh, ordfører kommer inn. Det er på dette feltet jeg kan bidra i politikken. Jeg vil skape entusiasme for å få gjort noe. Jeg vil samle.

- Men da bare innenfor 30 grader fra sentrum?

- Jeg vil samle alle. Men alle vil selvfølgelig ikke være med. Det må jeg bare akseptere. Kanskje vil det vise seg at jeg bare er blåøyd og naiv. Vi får se om fire år. Eh.. hvis jeg blir valgt, da.

VILLE IKKE SVIKTE

Det er tre kvart år siden Friele ble spurt om han var villig til å stille som partiets ordførerkandidat. Forespørselen kom i rett tid. Friele hadde et år tidligere gitt fra seg «septeret» og overlatt tronen i sitt kongerike til sin etterfølger. Han hadde planer om å gjøre noe annet enn å slurpe kaffe og styre sitt konsern resten av livet. Han ville fristille seg og blant annet vie sin tid til eiendomsutvikling og ikke minst til familie og sine biler.

- Å gjøre det samme fra vugge til grav er lite fantasifullt, og jeg valgte å tre tilbake fra ledelsen i Kaffehuset. Da forespørselen kom hadde jeg ingen fyllestgjørende begrunnelse til å si nei. Jeg var disponibel. Ledig på markedet, så å si. Hadde jeg sagt nei, ville jeg følt at jeg sviktet både meg selv og byen.

- Noen har hevdet at det er større sjanse for at du svikter byen ved å stille til valg?

- Ja jeg vet mange mistror min mulighet til å fungere som politiker. Men jeg tror ikke jeg er så ille som en del vil ha det til. Selv mener jeg at mine kvalifikasjoner ligger sånn midt på treet, så hvorfor skulle jeg ikke klare det? Jeg ser på Bergen som jeg ser på et konsern. En ordførers oppgave kan sammenliknes med å lede en stor bedrift. Og det kan jeg litt om. Jeg tror de fleste av de store byene i Norge lider under at det ikke er tilstrekkelig mange folk i den politiske ledelse som kan nok om bedriftsledelse. Derfor er det lurt å trekke inn erfarne næringslivsfolk.

- Er de politiske idealers tid over?

- De forsvant vel allerede for mange år siden. Men det handler ikke om det. Politiske idealer er bra. Vi burde hatt mer av det. Men kommunen, eller byen, må også styres. Man trenger en økonomisk styringsmodell og et system for kvalitetskontroll. Og det vet næringslivsledere hva er. Kommunen skal definere rammene og kvaliteten på det tjenestetilbudet de tilbyr borgerne. Når vi har bestemt det, skal vi sørge for at vi får den kvaliteten vi har valgt til best mulig pris. Da må man tenke forretningsmessig. Min oppgave som «bedriftsleder» blir da blant annet å påse at våre tilbydere leverer den varen vi har bestilt.

Friele tar seg en liten bit delikat innpakket Bocca-sjokolade fra Minde, en annen tradisjonsrik Bergens-bedrift som fikk førstehjelp og dermed berget livet etter at Kaffehuset tok over.

- Når du går i butikken for å handle, ser du etter en vare i en bestemt pris- og kvalitetsklasse. Så forsøker du å finne den rimeligste og beste varen innenfor den kvaliteten du ønsker. Slik er det med alt. Også når det gjelder å få til en effektivt styrt kommune, forkynner Friele.

SINT

Telefonen ringer. Det er Bergens Tidende. Han snakker først høflig og dannet, men så blir han mer og mer oppbrakt i stemmen.

- No e´ de i gang, sier han med antydning til beven i stemmen. De gjør alt hva de kan for å finne noe snusk de kan hefte på meg. De har sett at jeg har hatt noen tap på noen investeringer, og så tror de at jeg nærmest er kriminell.

- Du er blitt anklaget for å drive med snusk tidligere også, iallfall moralsk sett? Jeg tenker på Dagbladet-oppslaget i fjor etter reklamefilmen fra kaffeplantasjene?

- Ja, det var noe ekle greier. Kritikken var basert på kvasimoralisme. Det var mer skjulte politiske agendaer i kritikken enn et ekte engasjement for de fattige kaffebøndene. Passelig falskt, synes jeg.

- Hvor mange kaffeplukkere har du besøkt?

- Ingen! Selvfølgelig har jeg ikke det. De ville blitt vettskremt om jeg plutselig hadde dukket opp hjemme hos dem. Vi må jo forstå at forholdene i de landene vi kjøper kaffe fra er helt annerledes enn i Norge. Systemene er svært undertrykkende, og de ville ikke opplevd det som noen ære at en som representerer overmakten, for å si det slik, skulle komme hjem til dem. De ville ikke forstå det uansett hvor gode mine hensikter måte være. Et besøk ville virke dønn unaturlig og direkte falsk. Og dessuten ville ikke et besøk endre noen ting i deres hverdag, sier Friele som nå er blitt litt spiss i stemmen. Han er nok sint. Eller i hvert fall irritert.

- Vi utnytter ikke forholdene i de kaffeproduserende landene. Det er svært begrenset hva vi som et enkelt kaffehus kan gjøre. Vi må heller se på hvilke muligheter vi som nordmenn har til å hjelpe, fortsetter han.

Friele har tidligere lansert ideen om å ta en krone mer for hver kaffepose. Kanalisert gjennom et seriøst apparat mente han disse midlene kunne gi støtte til blant annet utdanning, rent drikkevann og bedrede sanitærforhold i distriktene hvor kaffen blir produsert. Om man får med andre vestlige land på dette, vil det kunne utgjøre 14-15 milliarder kroner i året.

- Det er slik vi må gå frem om vi skal kunne hjelpe. Å bare komme med kritikk basert på grunnløs moralisme hjelper ingen. Og en annen ting: Vi lagde en reklamefilm. Ikke en dokumentar, buldrer han.

Han blir avbrutt av telefonen igjen. Det er BT nok en gang. Han snakker en halv time. Engasjert. Til dels aggressivt. Han er tydelig oppbrakt over journalistens pågåenhet. Han legger på.

- Nå jobber de som bare fa..., unnskyld... for å finne på noe. De har ingen positive intensjoner. De tenker: «Er det bare preik på han dærre frielen, eller har han noe å komme med?». Det er hele tiden sånne mistroiske og mistenkeliggjørende undertoner i spørsmålene. Det misliker jeg sterkt. Og det er helt unødvendig. Faen! Unnskyld. Har de noe på meg, kan de jo spørre rett ut. Så skal de få ærlige svar. Jeg har ikke noe å verken skjule eller å skamme meg over. Men det blir som om jeg hele tiden må forsvare meg mot skjulte anklager. Jeg kan ikke forstå at det skulle være nødvendig å opptre på den måten. «Du sier du skal få fart på Bergen, Friele, men du gjør ingen ting selv», får jeg høre. Gjør jeg ingen ting??? Jeg investerer i næringsbygg, og ombygde og moderniserte de siste årene for nøyaktig 95 mill. kroner. Det er faktisk å gjøre noe! Det skaper verdier som igjen skaper arbeidspasser.

Friele er sint. Ukvemsordene kommer plutselig tett, en uvane han alltid har svært kjent for å ha. Men politikerrollen har tydeligvis fått ham til å dempe seg. Under vår nesten fire timer lange samtale har det ikke kommet en et eneste fy-ord. Men nå er han sint. Og da brister det.

Jeg forstår ham så godt. Jeg liker det ikke, men må likevel innrømme det: Selv om jeg tilhører den gruppen kvasisosialister Friele forakter, tror jeg, om jeg hadde vært bergenser, at jeg ville stemt på ham. Han kan komme til å bli en god borgermester. Men nå er jeg jo gudskjelov ikke fra Bergen...


Herman Friele
Født: Bergen 21. august 1943.
Stilling: Styreleder i Kaffehuset Friele og snart ordfører i Bergen.
Bor: På Fana i Bergen.
Sivilstand: Gift med Bodil. Har datteren Birgitte.
Kjører: Jaguar XJ. Han har også en blå (selvfølgelig) Morgan Plus 8, en 1929 modell Packard og flere andre veteranbiler.
Ligningsinntekt 2001: 7.714.900
Ligningsformue 2001: 61.021.000
Utdanning: Ikke mye å skryte av.
Karriere: Startet som trainee i Kaffehuset Friele i 1968. I 1981 ble han administrerende direktør. 20 år senere avsatte han seg selv. Nå vil han friste et liv som politiker.
For øvrig: Friele smakte kaffe for første gang da han var 10-12 år gammel. I dag drikker seks-syv kopper om dagen. Han er et menneske som liker ting som oppmuntrer ham. Han går ikke på kino for å se folk grine eller bli fylt av grøss og gru. Han sitter i styret i Festspillene i Bergen, og er medlem av Kjegleklubben. Er en raser til å spille Casino, og er en lidenskapelig bilentusiast. Han liker å gå. Tar aldri heis om han kan unngå det.

Annonse
Annonse