Annonse

Portrettet: Reservert og åpen

Han er høy. Skrekkelig høy. 196 centimeter, hevder han, men er ikke helt sikker. Han mener han kanskje har skrumpet inn til 195 centimeter etter en liten ryggskade han hadde for en tid siden. Han har ikke målt seg på en stund. Uansett er det mye langstrakt kropp igjen. På toppen av denne skikkelsen sitter et hodet som smiler, men som ikke smiler helt likevel. Han er vennlig, bevares. Både hyggelig, imøtekommende og meddelsom. Men det er noe tilslørt over ham. Noe tilbakeholdent. Forklaringen, iallfall deler av den, har han selv:

- Jeg angrer litt på at jeg sa ja til dette intervjuet, erkjenner han.

Men han stiller seg likevel til rådighet. Hvorfor skulle han angre, store sterke mannen? Han har vært landslagsspiller i basketball. Han har spist kirsebær, kanskje til og med sardiner, med de store i finansverdenen, og leder ett av Norges mest fremgangsrike meklerhus. Til tross for at han har vært gjennom større prøvelser i livet enn de fleste av oss har han landet fjellstøtt til nitten og en halv i stil. Hva skulle da et skarve portrettintervju være å engste seg for?

Onarheim lener seg godt tilbake i stolen og lar hendene hvile naturlig avslappet på armlenene. Det ville virket som om han hersket over verden om det ikke var for dette lille reserverte draget over øynene.

Anders Onarheim er en ekte Asker-gutt. Hans far er en kjent og aktet mann i norsk næringsliv og politikk; Leif Frode Onarheim. Han er stortingsrepresentant for Høyre og tidligere president i NHO. Moren har vært aktiv i lokalpolitikken i Asker siden Anders var en liten gutt. Det ble akkurat nok politikk i familien til at ingen av de fire barna orket å gå inn i politikken, forteller hun.

Men unge Onarheim var aktiv på andre felt. Det var sport for alle penga. Men selv om familien bodde i det velstående Asker, var det ikke snakk om å få alt han pekte på. Han fikk for eksempel ikke glassfiberski som alle de andre guttene. Nei, Anders måtte delta i konkurranser med treski. Splitkein. Etter hvert fikk han treski med plastsåle. Det gikk litt bedre.

I oppveksten dro familien Onarheim alltid på hytteferie på Hardangervidda. Der var det, som seg hør og bør for en sunn, norsk kjernefamilie på 60-tallet, svært primitivt. Alle hadde sine plikter - enten det dreide seg om oppvask, vedhugging eller tømming av dobøtta. I tillegg til disse trivielle aktivitetene ble det spilt mye Monopol både på hytta og hjemme. Da kom Onarheims finansteft til syne.

- Jeg tapte ikke så ofte, slår han fast.

Og det var kanskje bra. Onarheim kunne nemlig bli forholdsvis ugrei når det ikke gikk hans vei.

- Hadde du noen favorittgater? Personlig likte jeg alltid å kjøpe den røde serien med Pilestredet.

- Pilestredet er grønn, retter han bestemt.

- Og Ullevål Hageby er...?

- Blå!

Sport fremfor skole

Onarheim har alltid vært en robust kar både fysisk og psykisk. Hans gamle lærer fra folkeskolen forteller at hun en gang skulle være med i en fjernsynsfilm som skulle handle om en skolesituasjon. Da trengte hun en elev som skulle sitte og bli kjeftet på. Valget falt naturlig på Anders. «Han var så trygg og solid at han kunne tåle det,» beretter hun.

Men skole var ikke Onarheims favoritt i ungdomstiden. Etter ungdomsskolen var han lei. Moren kom på den briljante idé at hun skulle sende poden et år til USA. En dag stormet hun inn på gutterommet og fortalte at alt var i boks. Hun hadde ordnet plass på en skole i den knøttlille byen Avon i Illinois gjennom organisasjonen YFU, «Youth for Understanding». Den håpefulle var bare sånn passe interessert, og responderte likegyldig at «det er greit.»

- Selv om jeg ikke var så entusiastisk til å begynne med, var det et fantastisk år å se tilbake på. Avon er en krøtterby med 1000 innbyggere. Der var det knapt noen som hadde sett mennesker fra en annen stat. Langt mindre en utlending. Jeg begynte å spille amerikansk fotball. I og med at jeg hadde drevet med mye idrett fra før, skulle det ikke mye til å bli helt der, forteller han.

Tilbake i Norge begynte han på gymnaset. Men fremdeles var det idretten som opptok ham mest. Han begynte å spille basketball. Han ble raskt meget god, og etter artium konsentrerte han seg fullt og helt om basket. For å få tid og råd til å spille og trene tilstrekkelig, jobbet han som ølkjører for Ringnes. Allerede som 19-åring var han så god at han ble tatt ut på det norske landslaget.

- Imponerende?

- Vel, ikke hvis du visste hvilket nivå landslaget var på. Det var like høyt nivå på det norske basketlandslaget som på bandylandslaget. Norge kan skilte med et utall av fine fjerdeplasser i bandy-VM og -EM. Men det kommer jo av at det bare er fire nasjoner som deltar. Jeg hadde ikke spilt basket mer enn i to år, men hadde en del andre erfaringer med ballspill. At jeg var høy og godt trent, var tydeligvis tilstrekkelig.

- Du er dårlig til å stille opp på baskettrening med gutta på torsdager?

- Ja, jeg må bare innrømme det. Det er ikke nok tid.

- Handler det ikke bare om prioriteringer?

- Jo nettopp, og jeg har altså valgt å prioritere andre ting en del ganger, nemlig jobben og familien. Men idretten har gitt meg utrolig mye. Blant annet gleden av å lykkes sammen med andre. Jeg er en typisk lagidrettsmann. Det fineste med sporten for meg er selve samspillet, sier han.

Onarheim er sikkert en typisk lagspiller, men likevel utmerker han seg innen én spesiell individuell «sportsgren», nemlig TV-sport. Kona, Gry, mener han til tider kan være direkte påtrengende sportsinteressert.

- Det er nok riktig. Jeg er genuint interessert i det meste som har med sport å gjøre. Spesielt synes jeg det er godt å sette meg ned å se en god fotballkamp med et lag jeg er tilhenger av. Går det dårlig, kan jeg til og med bli en tanke, dog kortvarig, deprimert. Det var for eksempel helt fantastisk å se Rosenborg i den siste kvalifiseringskampen til Champions League i august da de lå under ett minutt på overtid, og likevel vant kampen. Når jeg opplever slikt, kan jeg bli helt yr av glede, forteller han.

Jeg klarer ikke helt se for meg denne mannen være yr av glede. Han snakker henimot lakonisk, og viser ikke særlige tegn til å inneha evnen til å sprudle. Men ifølge kolleger og tidligere idretts- og studiekamerater kan han være meget morsom og kjapp i replikken. Her og nå virker det som om han «spiller med sordin».

Én av Onarheims kongstanker er å slå sammen fotballagene Asker og Bærum til én storklubb som kan kjempe seg opp til eliteserien.

- Ingen av lagene har klart å gjøre noe særlig ut av seg til nå. De er alt for dårlig organisert og alt for uprofesjonelle. Det er trist. Jeg har lyst til å bygge en ordentlig storklubb.

- Akkurat som Ingebrigt Steen-Jensen gjorde med Stabæk.

- For så vidt, ja. Han som jeg synes det er morsomt å engasjere seg i idrett, sier han.

Engasjement er ordet. Da han var aktiv basket spiller, var han kjent for sitt temperament som vel egentlig grenset opp mot aggressivitet.

- Jeg var kanskje ikke så ille som en del vil ha det til.

- Det ble iallfall kommentert av kommentatorene under en TV-sending at Onarheims oppførsel ikke var helt reglementert?

- Det er så. Jeg gjorde ikke annet enn å klappe dommeren på hodet, sier han, og plutselig åpner ansiktet hans seg litt. Smilet hans når med ett helt opp til øynene.

- Noen synes jeg er håpløs når det gjelder konkurranse. Må nok dempe meg i noen sammenhenger. Jeg deltar aldri i noe bare for å delta. Jeg vil vinne. Og er en forferdelig dårlig taper. Men etter hvert som jeg er blitt litt eldre har jeg akseptert at jeg må tape noen ganger innimellom. Jeg slår meg ikke til ro med å tape selv om jeg har gjort mitt beste.

- Brutaliteten din kom ikke bare til syne på idrettsbanen?

- Jeg har da vel aldri vært brutal.

- Litt sterkt sagt, kanskje, men din mor forteller at du kunne behandle din bror temmelig hardhendt?

- Det handler om moderlig overdrivelse. Vi sloss litt, ja, men det gjør vel alltid brødre, gjør de ikke? Men det er jo riktig på sett og vis. Jeg lot meg lett tirre, og jeg ga ham nok litt juling i ny og ne, innrømmer han.

Onarheims iver etter å gjøre noe for det lokale idrettsmiljøet i Asker har han tatt med seg inn i Carnegie. Selskapet støtter ungdomsarbeid i kommunen, gir pengestøtte til et basketprogram.

- Basket er et flerkulturelt miljø. Og det er positivt for alle. I USA er det alltid rom for alle, både svarte og hvite. Da vi spilte der, sørget coachen bestandig for at svarte og hvite var blandet på rommene når vi var ute og reiste. Det eneste problemet jeg opplevde, var at jeg ville sove med vinduet åpent, mens mange av mine svarte medspillere syntes det ble for kaldt, forteller han.

Tragedier

Etter tre år med basketball, reiste Onarheim over til USA igjen for å kombinere skole og sport. Rekkefølgen på prioriteringen var klar: Basket nummer én og skole nummer to. Men så traff han ei jente som fikk ham til å snu om på prioriteringene. Etter hvert begynte han å bruke sitt konkurranseinstinkt på skolearbeidet. Resultatet var at han kuttet ned på studietiden med to år, og endte opp med en MBA med fokus på finans.

I løpet av denne tiden hadde Onarheim en av de mest skjellsettende opplevelsene i sitt liv. Hans nærmeste venn ble skutt av politiet - en ubegripelig tragedie som skyldtes en ren misforståelse. Onarheims fullkomment harmløse venn hadde vært på fest. Utpå kvelden ville han hjem, og begynte å gå. Så ombestemte han seg av en eller annen grunn og gikk tilbake til selskapet. Det ulykksalige skjedde da han banket på døren på feil hus. I en gate med en lang rekke helt like hus, klarte han ikke å finne huset han kom fra. Han banket på flere ganger, noe som førte til at familien i huset ringte politiet. Men før de uniformerte kom på plass hadde han oppklart misforståelsen med familien. Likevel oppfattet politiet situasjonen truende, og skjøt. Et eksempel på det totalt meningsløse tap av menneskeliv.

- Knut og jeg hadde et flott kameratskap og sto hverandre svært nær. Tapet av ham gikk veldig inn på meg. Jeg opplever at jeg er blitt svært sårbar etter det som hendte. Det har gjort at jeg er blitt mer reservert mot å bli alt for god venn med noen. Det er lettere bare å ha bekjentskaper enn nære venner. Likevel er jeg veldig glad i å ha det hyggelig sammen med folk. Men jeg slipper nok ikke noen så langt inn på meg mer, forteller han åpenhjertig og lavmælt. Han har lent seg fremover nå - snakker med litt mer innlevelse og deltagelse, så å si. Han dveler litt og fortsetter.

- Bare to uker etter denne tragedien skjedde nok en dramatisk hendelse. Jeg hadde fått besøk av en norsk venninne. Etter en fest søkte hun «tilflukt» fra noen i overivrige studenter, og lukket seg inn på rommet mitt hvor hun bodde mens jeg var borte noen dager. Forfølgerne skulle drive litt ap med henne, og sendte noen fyrverkeriraketter inn under døra. Det førte til en voldsom brann, og det var bare så vidt man klarte å redde livet hennes. Alt jeg eide gikk tapt. Det verste var å miste bildene mine. Alt annet kan erstattes, men bilder representerer alltid noe spesielt for folk sier han og lener seg tilbake igjen. Jeg ser han har noe mer på tungen og lar rommet fylles med tid.

- To så dramatiske hendelser rett etter hverandre ble ganske tøft for meg, sier han for å sette punktum.

Skiftet fokus

Onarheim konsentrerte seg etter dette enda mer om studiene. Han begynte å bli ærgjerrig. Alle studentene ønsket seg til Wall Street etter utdannelsen. Det var det eneste fyllestgjørende. Selvfølgelig fikk de færreste den muligheten. Men Onarhem hadde lykken med seg. Det ble riktig nok ikke Wall Street på ham, men siste året i MBA-programmet fikk han en jobb i finansselskapet Edward D. Jones. Og det førte til at han fikk treffe mange av de store toppene i finansmiljøet i USA. Ikke så rent få overdådige lunsjer ble det også på ham.

- Jeg så at om man lykkes i dette miljøet, kunne man gjøre det virkelig godt i livet. Nå har jeg vært 18 år i denne bransjen. Ikke én dag har jeg kjedet meg. Målestokken i vår bransje er penger, men det har aldri vært noen drivkraft for meg.

- Det er vel ikke helt sant?

- Jo, iallfall nå. Det er klart at jeg som ung ikke sa; «det spiller ingen rolle hvor mye jeg tjener.» Da var det naturligvis ganske forlokkende å se hvilke muligheter det lå i å holde på med dette. Jeg hadde jo klare ambisjoner. Men etter hvert ble det selve spillet og alle mulighetene som fascinerte meg. Det gjør det fremdeles, sier han.

Etter perioden hos Edward D. Jones, fikk han jobb i det velrenommert finansselskapet Merrill Lynch. Han var først et par år i New York før han fortsatte ved selskapets London-kontor. I åtte år ble han der. Da gikk han over til konkurrenten Goldman Sachs hvor han ble i fire år. I 1994 flyttet han til Oslo og begynte i Enskilda Securities. Der ble han i to år før han overtok som leder av Carnegie i Oslo.

- Da jeg begynte i Carnegie i 1996, var det ingen som trodde selskapet var noe å bygge på. Det skulle jeg motbevise. Konkurransemannen i meg trådte til igjen. Og jeg fikk rett. Carnegie har vokst jevnt og trutt hvert eneste år siden den gang, sier Onarheim. Med ett er det ikke et fnugg av reservasjon å se i ansikt eller kroppsspråk. Til og med stemmen blir fastere og en anelse dypere. Det er dette han helst vil snakke om. Nå er han «konge».

- Det å ha et velfungerende kapitalmarked er viktig for næringslivet, og det er vår bransjes oppgave å sørge for at dette markedet fungerer. Men jeg synes ikke det aspektet belyses nok i mediene. Snarere tvert imot. Spesielt etter aksjefesten på 80-tallet hvor vi fikk mye pepper for useriøs virksomhet. Men bransjen har modnet kraftig siden da. Vi er blitt atskillig mer profesjonelle. Norge er en kapitaleksportør. Det er viktig for Norge å bygge mer kompetanse innen dette området. Vi er et land uten perspektiver. Et Lotto-land. Tenk at en Lotto-gevinst er det eneste man kan motta av penger med skattefritak. Men det får så være. Det viktige er at vi øker vår kompetanse på aksjesalg og kapitalforvaltning. Se på salget av Statoil-aksjene. Regjeringen brukte bare store utenlandske meklere i den prosessen. Det er en oppgave dyktige norske meklere utmerket godt kunne klare. Det er like selvfølgelig at vi er store på kapitalforvaltning som på fisk og olje. Vi kan helt klart skape et miljø her hjemme som utenlandske interesser henvender seg til. Det er bare snakk om politisk og faglig vilje, predikerer han.

Prøvelse

Han kunne ha fortsatt i det uendelige, men jeg bringer ham tilbake til London for at han skal fortelle om nok en menneskelig prøvelse han gjennomgikk. Det var i 1992. Han hadde etablert familie med en amerikansk kvinne, og hadde to små barn. Men lykken skulle ikke vare lenge. Hans kone fikk kreft.

- Det var et hardt slag for oss begge med mange opp- og nedturer. Vi opplevde mye krangling med leger og sykehus om behandlingsform. Det var ganske forstemmende. Jeg valgte å sette jobben til side og tok permisjon i ni måneder for å støtte min kone. Jeg jobbet på den tiden i Goldman Sachs. Det er et sted man ikke jobber deltid. Der er det enten full speed, eller ingen ting. Men jeg måtte jo tilbake i jobb etter hvert. Så fikk jeg en forespørsel fra Enskilda Securities i Oslo. Problemet var bare at min kone ikke ønsket å flytte til Norge for å få den pleien og behandlingen hun trengte her. Samtidig var det ikke noe aktuelle jobbmuligheter for meg i USA. Så valgte vi å skille lag. Hun dro tilbake til USA, og jeg tok jobben i Oslo. I den jobben fikk jeg nemlig så stor frihet at jeg kunne pendle mellom Norge og USA. Det var helt selvfølgelig for meg å prioritere familien i denne perioden. Men samtidig må man også ha en annen plattform i livet - en jobb man virkelig trives med, for å få styrke til å takle det vanskelige. Derfor gjorde jeg alt for å finne en balansegang mellom familie og jobb. Til tross for avstanden, klarte jeg å opprettholde et nært og godt forhold til ungene våre, to gutter som i dag er 12 og 14 år gamle. Vi ble enige om at de skulle være hos henne så lenge hun klarte å ta vare på dem. De var selve livskraften hennes, forteller Onarheim.

I dag er Onarheim gift på nytt. De har to barn på henholdsvis fire måneder og fire år. Rett etter at de fikk sitt andre barn i våres, ble hans ekskone plutselig mye dårligere. Da reiste Gry (hans nåværende kone) over for å ta vare på de amerikanske barna og stelle i huset mens barnas mor var på sykehuset.

- Dette forteller hvor fantastisk Gry er. Hun har vist en enestående evne til å finne løsninger i en situasjon som var vanskelig for alle. Min ekskone døde i sommer, og nå har mine to sønner flyttet til oss i Norge. Nå går de på Oslo Internasjonale skole i Bærum. Selv om de var forberedt på at dette kom til å skje en dag, er det selvsagt tøft for dem. Men jeg er helt sikker på at dette skal gå bra - både for dem og resten av familien vår.

Forbausende åpen

Onarheim forteller med en forbausende åpenhet. Forbausende fordi åpenheten ikke akkompagneres av en følsomhet man kanskje kan forvente personer som forteller slike historier. Det er så kontrastfylt. Han er åpen, og likevel så lukket. For å velge et uttrykk fra sportsverdenen igjen: Jeg får inntrykk av at han har «mye mer inne». Men han velger å holde det for seg selv.

Det er også noe annet han gjerne dølger:

- Din mor hevder er at det skjuler seg musikalske evner i deg?

- Ja, de er godt skjult. Jeg prøve meg litt på piano som gutt, men når valget sto mellom piano og fotball eller ski eller noe annet morsomt, var det ingen tvil om at idretten vant. Egentlig angrer jeg litt på at jeg ikke utnyttet den musikalske delen av meg litt mer. Men den eldste sønnen min er flink til å spille piano og kontrabass. Jeg får heller glede meg over det.

- Det ryktes at du sang talen til din kone?

- Ja, jo da. Min kone var nok ikke den eneste som ble veldig overrasket over det. Det var bare en spontan innskytelse. Jeg holdt på med å forberede talen, og så plutselig slo det meg at jeg kanskje kunne synge den. Så veldig imponerende var det nok ikke, men virkningsfullt, iallfall.

Nå har Onarheim fire barn i huset pluss en schæferhund. Den grunnleggende ideen bak anskaffelsen av dyret var at Onarheim skulle stå opp om morgenen for å kombinere trim med hundelufting. Slik gikk det imidlertid ikke. Onarheim har nemlig en overordentlig velutviklet evne til å utsette ting han ikke synes er fryktelig morsomt.

- Hvis jeg ikke er veldig motivert til å gjøre ting, kan det hende det tar noe tid å få gjennomført det.

- Din kone er noe mer spesifikk i sin skildring av deg i så måte. Hun sier du simpelthen er ufattelig flink til å ikke gjøre ting, eller i beste fall utsette ting du ikke liker å gjøre.

- Jeg er da ikke så ille?

- Hun hevder så.

- La meg heller si det slik: Det jeg er motivert til å gjøre, får jeg til. Men jeg er generelt flink til å delegere oppgaver jeg ikke liker til dem som er flinke til det.

- Så du kjenner en del mennesker som er spesielt begavet når det for eksempel gjelder å skifte lyspærer? Det kan ta måneder og år fra en pære går til den blir skiftet ut av deg, lar jeg meg fortelle.

- Vel, vel... Men det jeg mener er at det for eksempel bare er tøys å bruke to dager på å male et rom når du kan få andre til å gjøre det på to timer. Jeg er slik at om jeg ikke er nødt til det, så kan det være hyggelig å gjøre praktiske ting, slår han fast.

Onarheim må gå. Han skal på nytt dukke ned i den verdenen han føler seg mest komfortabel med utenom familien. Idet han geleider meg hastig ut av lokalet, er det umulig å la være å tenke: Det kan umulig finnes mange reserverte mennesker som er så åpne og meddelsomme som Anders Onarheim.


Fakta om Anders Onarheim

Født: I Asker 15. november 1959

Stilling: Administrerende direktør for meklerhuset Carnegie

Bor: På Haslum i Bærum

Sivilstand: Gift med Gry. Har fire barn på 12, 14 og 4 år og en nykomling på fire måneder.

Kjører: Range-Rover og Saab Cabriolet.

Utdanning: MBA fra Southern Illinois University

Karriere: Sin første karriere gjorde han som basketballspiller for Asker og senere landslaget. Hans andre karriere begynte i finansselskapet Edward D. Jones mens han studerte i USA. Deretter fikk han jobb i det velrenommert finansselskapet Merrill Lynch. Han var først et par år i New York før han fortsatte ved selskapets London-kontor. I åtte år ble han der. Da gikk han over til konkurrenten Goldman Sachs hvor han ble i fire år. I 1994 flyttet han til Oslo og begynte i Enskilda Securities. Der ble han i to år før han overtok som leder av Carnegie i Oslo.

For øvrig: Anders Onarheim eier aksjer for 32,1 millioner kroner i selskapet han leder. Dermed topper han listen over Carnegie-ansatte i Norden med aksjer i eget selskap. Han innrømmer at det er et temmelig tradisjonelt kjønnsrollemønster i familien Onarheim. Men forsvarer det med at hans kone visste hva hun gikk til da hun giftet seg med ham. Likevel innrømmer han at han kjenner en liten konflikt mellom den moderne og den konservative mannen i seg.

Annonse
Annonse