Du kan ikke lure speilbildet

Publisert: 18. april 2006 kl 21.55
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 22.12
Har du noen gang stått vendt mot et speil og forsøkt å hindre speilbildet ditt i å gjøre det samme som deg? Det er en slik øvelse nordmenn og vesteuropeere prøver på. Det går ikke så bra.

Vi nordmenn har det siste året veltet oss i rekordhøy materiell levestandard takket være at arbeidende mennesker i en rekke lavkostland, særlig Kina, lager billige varer for oss. De færreste lar være å kjøpe billige klær fordi arbeiderne som lager dem tjener minimalt. Og en billig polsk håndverker hyrer vi gjerne inn. Som forbrukere holder vi den moralske pekefingeren godt skjult i lomma.

Vi har heller ikke uffet oss over at eksportkronene ruller inn i rekordtempo fordi bergverksbedriftene har tatt skyhøye priser for metallet de eksporterer, og oljen fra norske farvann selges til rekordhøye priser. Igjen er det lavkostland, særlig Kina, vi kan takke for at disse milliardene ruller inn. De driver etterspørselen, og dermed prisene, i været.
Saken fortsetter under annonsen


Vi krafser til oss i bekymringsløs mangel på refleksjon over hva det koster. Men regningene kommer. Union i Skien, som måtte legge inn årene fordi det var for dyrt å produsere der, var ikke den første som la ned virksomheten fordi det var for dyrt å produsere i Norge. Det ble bare ekstra oppstyr fordi det skjedde rett før stortingsvalget.

Arbeidsplasser som flagges ut, blir bare lagt merke til i noen dager. Og konkurrentene er på den andre siden av kloden. Mer synlige er østeuropeiske bygningsarbeidere som jobber skulder ved skulder med nordmenn, til lavere lønn. Bygningsarbeidernes streik for å få opp lønnen til lavtlønte kollegaer fra Øst-Europa skjedde mer av redsel for selv å bli utkonkurrert enn av moralsk forargelse over at utlendinger tjener mindre enn dem. Flygerne lider av samme frykt.
Saken fortsetter under annonsen

Høykonjunktur i Norge har redusert frykten og dempet motsetningene, men den varer ikke evig. Vi kan stå ved starten av en langvarig pine, som kommer for fullt når konjunkturene blir dårligere. Først og fremst sosialt og politisk. Se bare på Frankrike, som ikke har samme flaks med konjunkturene. Uroen der, med bilbrenning i fattigkvarterene og studentopprør mot en lov som skal gjøre det lettere å ansette unge mennesker ved å redusere oppsigelsesvernet deres, skyldes blant annet at landet har tapt konkurranseevne i forhold til lavkostlandene.

Arbeidsplasser forsvinner fra rike til fattige land, paradoksalt nok fordi de rike landenes borgere vil handle billig. For noen tiår siden forundret man seg over at personer som jobbet i den amerikanske atomindustrien var de som ivrigst gikk i demonstrasjonstog mot atomvåpen. Nå har vi et beslektet paradoks i Europa. Vi underminerer eget næringsliv ved konsekvent å velge de billigste varene, og så streiker vi og demonstrerer fordi arbeidsplassene forsvinner.

Saken fortsetter under annonsen
Jeg tror ikke et sekund at arbeidstakere som mister jobben sin til lavtlønte i andre land får opinionen på sin side. Se bare på bøndene, som møtte denne virkeligheten for lenge siden. Deres beskyttelsesordninger står delvis for fall. Og norske forbrukere stimer usolidarisk til svenske butikker for å få billigere mat.

Dessverre er det slik at bevegelsene i speilet er et resultat av våre handlinger. Det kan vi ikke komme unna.