Annonse
103468_0718b24_.jpg

Leder i alle kanaler

Torbjørn Røe Isaksen, sjefen for de unge, blå tar imot på et lite kontor i syvende etasje, så tett oppunder taket på Høyres Hus man bare kan komme. En dør prydes av en svær plakat av en blondine med teksten «Sosialistene vil ta pengene dine». Bak den bærbare PCen hviler noen kunstkort opp mot veggen. Ett er et svart-hvitt bilde av pave Johannes Paul den andre. Et annet viser svartkledde og hvitkledde mennesker som er skilt av en vegg. Alle har ryggen til, så nær som én, som snur seg og vender ansiktet opp mot kameraet.

På mediekjøret

Han har akkurat vært i et radiointervju hos P4, og må bare sende en e-post. Unge Høyre-lederen, som nylig ble fremhevet som et av landets fremste politiske talenter av VG, har som jobb å gjøre seg selv og Unge Høyre-politikken kjent. Og han bruker alle kanaler, gamle som unge.

Under landsmøtet til

Høyre brukte den tidligere frilansjournalisten pausene til å skrive om sine egne møteopplevelser på bloggen sin på Internett. Han publiserte også snutter på VGs blogg, og passet på å legge ut en strategisk lenke til en film av landsmøtetalen hans. En tale som ligger ute til hele verdens beskuelse på det populære nettstedet youtube.

Og selvfølgelig har han sin facebook. Dette nettsamfunnet hvor man legger inn sin egen profil, sine venners og kontakters profiler, og hvor man via lenker og venners venners kontakter kan klikke seg rundt, ha og skaffe seg kontakt med et helt lite univers bestående av mer og mindre hippe kontakter.

Med løst slips

Han ble Unge Høyre-leder i 2004, og bryter på mange måter med den dresskledde myten om Høyre.

Dongeribuksa er riktignok ledsaget av dressjakke og skjorte, men slipset er løst. Snusboksen ligger på pulten. Og han kveiler gjerne beina opp i kontorstolen mens han snakker. (Har Per Kristian Foss eller Inge Lønning noen gang gjort det samme?)

Og her det ingen villa- og direktør-røtter. Røe Isaksen vokste opp i et rekkehus utenfor Porsgrunn. Foreldrene er lærere. Han understreker at han fremdeles er opptatt av kapitalisme og lave skatter, men sier, temmelig overraskende, at det som engasjerer ham mest akkurat nå er utviklingen i u-landene.

Ungdommens bråhet

Tilbake i 2002 var det usikkert om daværende leder i Unge Høyre, Ine Marie Eriksen, skulle fortsette. Torbjørn Røe Isaksen ble allerede da nevnt som en mulig etterfølger.

- Jeg tror måten jeg tenkte på da ville gjort meg til en dårlig leder, sier han.

- Som leder skal du kunne lene deg tilbake, og jobbe for å forene motsetninger. Du kan ikke alltid dundre på. Du kan ikke alltid ta alle kamper. Du må vite hvilke mål du skal nå. Ikke kjempe på alle fronter samtidig.

Det var politikken som førte ham til Unge Høyre. Når det gjaldt lederrollen, trengte han hjelp.

- Jeg har snakket mye med Ine om lederrollen, og jeg var nok ikke moden nok for oppgaven da det kom på tale første gangen. Det var sunt for meg å få være nestleder en stund, ha en mentor og folk som var eldre enn meg som jeg kunne få tips fra og diskutere med.

Han tenker seg litt om.

- Jeg hadde mer bråhet i meg da. Jeg mener, jeg kjører på nå også, men jeg mener ikke noe om alt hele tiden.

Savner ærlighet

En annen egenskap Røe Isaksen har funnet ut at man må ha som leder, er at man må stå oppreist, selv når andre måtte være imot en.

- Jeg tror at man skal trakte etter å bli likt, som politiker er du helt avhengig av dét. Av og til må du imidlertid ta konflikter, og det var jeg nok heller ikke helt klar for som 24-åring.

Ine har vært til stor hjelp. Det samme har venner og folk i Unge Høyre som har turt å være ærlige. Det var de som fortalte ham at han var altfor konfliktsky.

- Det gjaldt særlig personkonflikter. Folk som ikke jobbet godt sammen. Det er så lett å klappe alle folk på skulderen, og jeg hadde en tendens til å ville bli godt likt av alle. Men griper du ikke inn i konflikter, bare forlenger du dem.

- Er det lett å få disse ærlige tilbakemeldingene?

- Nei, det er vanskelig, og det irriterer meg. Når jeg har vært i debatter, kan jeg få tilbakemeldingen «helt fint». Men jeg vil ikke gjøre det «helt fint». Jeg vil vinne debatter. Folk må tørre å kritisere, tørre å si at dette ble galt.

Han sier at det er så lett å si det alle sier: Man ikke skal omgi seg med ja-folk.

- Men i praksis er det utrolig vanskelig å få ærlige tilbakemeldinger. Kanskje fordi det er noe dritt å få dårlige tilbakemeldinger? Det er ikke alltid like lett å ta imot. Men det handler om å se at man er flink til mye, men at man kan bli vanvittig mye flinkere i mye også.

Etter TV-debatter snakker han med mamma.

- Får du ærlige tilbakemeldinger der?

- Ja, faktisk. Hun sier aldri at det var pinlig dårlig, men forteller hva som hørtes rimelig ut, hvor det hørtes flåsete ut og hvor det var et poeng det var vanskelig å forstå.

Injurierende kraft

Som leder av Unge Høyre fikk han slippe inn på nye arenaer. Høyres ledelse. Stortingsgruppen. Utover dette var forandringene først små. Han startet derfor med å ringe rundt til redaksjonene.

- Jeg måtte gjøre meg kjent. Folk måtte oppdage at jeg eksisterte.

Isaksen oppdaget imidlertid at det han sa som leder fikk konsekvenser på en annen måte enn før. I denne posisjonen hadde uttalelser hadde en annen, injurierende kraft. Om det var internt i Høyre eller i politiske saker.

Nylig skapte han overskrifter da han sa det var dumt av høyreleder Erna Solberg å mene at klimapolitikk ikke hørte hjemme i lokalvalgkampen. Dette gjorde hun imidlertid godt igjen på årets landsmøte, mente Isaksen.

Man kan lure på hvor lurt det er å være uenig med toppsjefen i full offentlighet, men Isaksen understreker at de er en selvstendig organisasjon med eget landsmøte. Det gjelder imidlertid å finne en balanse.

- Hvis vi er uenige i alt, sutrer vi, og det er ikke vår rolle å være en sutreunge. Vi skal være ei vaktbikkje, og dét setter Høyre pris på.

Dette er kun et utdrag av artikkelen som var trykket i sin helhet i Ukeavisen Ledelse nummer 18. For å kjøpe denne utgaven, gå til www.buyandread.com

Annonse
Annonse