Bokomtale FNs ukjente fortid

Publisert: 29. november 2009 kl 22.00
Oppdatert: 15. mai 2017 kl 13.28

En ny tidsalder tok til i 1945, en tidsalder da internasjonale konflikter ikke lenger skulle bli løst gjennom rå maktutøvelse, men i tråd med menneske-rettigheter, internasjonal jus og verdiene nedfelt i FNs konvensjoner. Professor i historie ved Columbia University, Mark Mazower, mener denne versjonen trenger nyansering. Idealer var selvsagt en del av den, men organisasjonen FN oppstod hovedsakelig som resultat av en avtale mellom stormaktene, og spesielt Roosevelt, Churchill og Stalin. Sammen konkluderte de med at grunnleggingen av en verdensorganisasjon var i deres imperiers interesse, skriver Mozower i boken No Enchanted Palace.

Norges forhold til FN er, og har alltid vært, tett. Trygve Lie fungerte som organisasjonens generalsekretær mellom 1946 og 1952. I tillegg til å donere selve plenumsalen i FNs hovedbygning i New York, er Norge også i dag en av organisasjonens største finansielle bidragsytere. Nå kommer altså boken som skildrer FNs begynnelse og tidlige utvikling. Mark Mazower har som mål å avdekke den egentlige årsaken til FNs opprinnelse, nemlig opprettholdelse av imperier, særlig det britiske, og forlengelse av maktkonstellasjonen som hadde bekjempet nazismen.

Ingen av ambisjonene ble oppfylt. Imperier har siden smuldret opp, og alliansen mellom Vesten og Sovjetunionen ble erstattet med en kald krig som skulle kjøle ned håpet om en global verdensorden de neste 40 årene. Men til tross for dette fortsatte FN å vokse. Da imperiene som organisasjonen var satt til å beskytte falt, fikk FN flere medlemsland. Ifølge Mazower var dette like utilsiktet som det var overraskende. Med innføringen av «anerkjent stat» som eneste inngangskriterium for medlemskap økte medlemsmassen på kort tid fra 45 til 192 land.

Mazower skildrer FN som et forsøk på å gjenskape mellomkrigstidens Folkeforbundet (League of Nations), en institusjon som vil bli husket for sin tannløshet og mangel på handlekraft i møte med nazismen. En av FNs viktigste ideologer var Jan Smuts fra den nederlandske kolonien Cape Colony, som senere skulle få navnet Sør-Afrika. Den tidligere Boer-kommandøren, som etter hvert omvendte seg til imperialismen, var til stede ved opprettelsen av begge institusjonene. Smuts var en stor tilhenger av «adskilt utvikling» mellom rasene og så på Storbritannias Commonwealth-allianse mellom de hvite koloniene som en ledestjerne for FN.

Etter krigen var det en allmenn oppfatning at Folkeforbundet sviktet delvis på grunn av organisasjonens fokus på beskyttelse av minoritetsfolks rettigheter innad i suverene stater og imperier, uten at det hadde den nødvendige makten til å håndheve de samme rettighetene. Hvem var den største minoritetsgruppen i mellomkrigstiden? Jo, tyskere utenfor Tysklands grenser. Og se hva som skjedde! FNs grunnleggere konkluderte med at minoriteters rettigheter måtte nedtones til fordel for etnisk homogene stater. For at FN ikke skulle lide samme skjebne som Folkeforbundet, ble det planlagt at FN skulle etterstrebe alternative løsninger for minoritetene. Det kunne være ved å flytte eller relokalisere store folkegrupper eller ved oppdeling av stater.

FN støttet opprettelsen av Israel som en suveren stat på grunnlag av argumentet om at en etnisk jødisk stat var den beste garantien for jødiske rettigheter i etterkrigstiden. «Men det var bare starten. På 1950- og 1960-tallet ble prinsippet om nasjonal selvråderett raskt globalisert, og FN ble omdannet fra å være et instrument for imperiene til et forum mot kolonialisme», skriver Mazower.

Selv om fokuset endret seg fra forsvar av minoriteters kollektive rettigheter, til forsvar av individuelle menneskerettigheter, skulle FN komme til å beskytte de suverene rettighetene til stater mer enn Folkeforbundet noen gang gjorde. FN skilte seg også fra forgjengeren ved å gi stormaktene vetorett, etter påtrykk fra Stalin. Resultatet var at «stormaktene var mer villige til å støtte FN – siden organisasjonen ikke kunne jobbe mot dem – og samtidig mer villige til å ignorere organisasjonen (av samme grunn)».

Saken fortsetter under annonsen

Dagens internasjonalister som ønsker at FN skal ha en viktigere rolle på den globale arena, er særlig frustrert over to forhold. Det ene er de tradisjonelle stormaktenes dominans, det andre FNs manglende muligheter til å intervenere i lokale konflikter av hensyn til de aktuelle landenes suverenitet. I perioden etter den kalde krigen har slike forventinger økt i omfang. Lobbygrupper og andre frustrerte iakttakere krever at FN skal gripe inn hver gang verden konfronteres av et nytt folkemord, statskupp eller en sultkatastrofe.

I FNs sikkerhetsråd sitter foreldede stormakter som Storbritannia og Frankrike. Sikkerhetsrådet representerer verden slik den så ut i 1950. Om inkluderingen av nye stormakter som Kina og India vil bøte på dette, er ennå ikke bevist.

I dag utfører FN flere oppgaver enn grunnleggerne så for seg, blant annet fredsoperasjoner, matvareprogram og katastrofearbeid. Men Mazower bemerker at lite makt er samlet i FN: «FNs byråer verden over utgjør en livsviktig del av den moderne globale politikkens økologi, selv om de hver for seg ikke bidrar til å plassere FN i sentrum av begivenhetene». I den virkelige verden er det fortsatt G20, Nato og EU som har den største innflytelsen. De viktigste avgjørelsene tas i Washington, Brussel og Beijing.