Annonse

Det store spriket

Mandag Morgen har gjennomført omfattende dybdeintervjuer med 18 sentrale ledere og personell på flere nivåer i norsk helsevesen (se tekstboks). Hensikten er å skape et overordnet bilde av hvordan helsetjenesten opplever problematikken knyttet til prioritering. Blant de 18 intervjuobjektene finner vi både ledere for regionale helseforetak, styreledere for helseforetak og sykehusdirektører, samt allmennleger, kommuneleger og fagforeningsledere. Det er forskjeller på hva den enkelte vektlegger, og hvordan prioriteringer i helsevesenet bør skje, men de 18 ulike respondentene, som er intervjuet anonymt for at de lettere kan snakk fritt, er samstemte om følgende utfordringer:
 Politikerne må høyere opp på banen: Norske politikere er feige når det gjelder å ta tak i prioriteringsspørsmål. De gjemmer seg bak budsjettvedtak og unngår de ubehagelige diskusjonene.
Forventningsgapet må tettes: Folk flest har store forventninger og krav til hva helsevesenet skal ta seg av. Gapet mellom folks forventninger og helsevesenets kapasitet og muligheter blir bare større og større.
Helsepersonell må ta tilbake den faglige autoriteten: Helsedebatten styres i alt for stor grad av medieskapte enkeltsaker og ressurssterke pasientorganisasjoner som høylytt roper ut sine behov – og blir hørt. Det går ut over svakere pasientgrupper, som ikke har noen til å kjempe for seg.

Politikerforakt i hvit frakk

– I utgangspunktet tenker man langsiktig, men i politisk styrte organisasjoner er det en tendens til at det som er på dagsordenen «akkurat nå», eller det media fokuserer på, tar mye plass, hevder en av sykehusdirektørene. En direktørkollega, mener politikerne ikke evner eller ikke våger å prioritere:
    – Det politiske mantraet er «litt mer av alt», sier han og utdyper: – Det er et spørsmål om faglige og politiske prioriteringer, og problemet ligger i mangelen på vilje til å erkjenne problemstillingen, og vilje til å gå inn i debatten. Dette gjelder både i befolkningen, blant ansatte i helsetjenesten og blant politikere.

    Flere av intervjuobjektene etterlyser politisk mot til handling. De konkrete rådene politikerne får fra helsefolket er forskjellige, og preget av hvor i systemet – og geografien – den enkelte befinner seg. Flere hevder at politikerne snart vil bli tvunget til å vurdere egenbetaling for behandling på sykehus og for operasjoner og inngrep. Andre etterlyser grep som øremerking, tvangssamarbeid over kommunegrenser og tvangsflytting av leger bør vurderes for å unngå at klasseforskjellene i helsetjenesten øker.
    Men alle etterlyser politisk vilje og engasjement rundt prioriteringsproblematikken i norsk helsevesen.

Folket krever stadig mer

Forskere bruker gjerne begrepet «helsegapet» når de skal forklare forskjellene i folks oppfatninger og forventninger til hva det norske helsevesenet skal ta seg av. Dette gapet er i ferd med å bli urovekkende stort, mener helsepersonellet i Mandag Morgens intervjuundersøkelse.
    – Energi må brukes på å forklare befolkningen at det er et behov for å prioritere. Alle har et ansvar for å ta tak i den debatten og løfte den frem, hevder en sykehusdirektør i undersøkelsen.
    – Det er et stort gap mellom hva befolkningen forventer av helsetjenesten, og hva de er villig til å betale for det, sier en klinikksjef. – Det forventes et høyt nivå på helsetjenestene og at disse gis til alle, uavhengig av geografi, demografi og sosiale forhold.

 

De 18 intervjuobjektene er nærmest rørende enige om at folkets forventninger bør nedjusteres.
    – Forventninger, rettigheter og kravmentalitet er ikke helt i tråd med virkeligheten, og den offentlige standarden fjerner seg mer og mer fra hva befolkningen forventer av tilbud og kvalitet, hevder en kommune-
overlege.

Rop høyt og få positivt svar

Et stort flertall av de 18 intervjuobjektene mener at sterke pasientorganisasjoner og andre helselobbyister i for stor grad kupper både prioriteringsdebatten og skyver mindre ressurssterke grupper ut i skyggene av politikernes og helsevesenets bevissthet. Organisasjonene er ofte bremseklosser i prioriteringsarbeidet som faktisk gjøres, sies det.
    – Jeg opplever at pasientorganisasjoner, legemiddel- og utstyrsprodusenter samt politiske miljøer tar fokuset vekk fra langsiktige prioriteringsbeslutninger, mener en av direktørene.
    – Pasientorganisasjoner protesterer raskt hvis «deres» helsehjelp må vente, konstaterer en av legene i intervjuundersøkelsen. 

   

Pasientenes krav om bedre kvalitet og reell tilgang på informasjon om hvor og hvem som kan tilby de beste tjenestene, vil forsterkes mener filosof og førsteamanuensis Øyvind Kvalnes ved Handelshøyskolen BI. Han har en doktorgrad i etikk, og har de siste ti årene vært aktiv dialogpartner for aktører i norsk arbeidsliv, blant annet ledere i helsevesenet. For tiden jobber han med bokprosjektet «Det feilbarlige menneske», som tar for seg hvordan mennesker kan bli flinkere med å leve med og lære av egne feil.

 

– Helsevesenet må være forberedt på mer bevisste pasienter, som stiller vanskelige spørsmål og har tøffe krav til kvalitet. Leger vil bli oftere konfrontert med spørsmål om hvor gode de er eller hvor mange operasjoner de gjør, og om suksessrater og tilbakefallsprosent blant pasientene. Det er definitivt slutt på den tiden da legens ord var lov, mener Kvalnes.
    Utsiktene til et enda sterkere press fra pasientene, enten det kommer fra pasientorganisasjoner eller den enkelte pasient, er i så fall dårlig nytt for de 18 intervjuobjektene som alle mer eller mindre fortviler over «kravstore pasienter» ­ – eller kanskje rettere, at grupper av pasienter viser seg å ha større gjennomslagskraft overfor politikere og helsepersonell enn andre grupper.

Ulike prioriteringer

Tross enighet om enkelte utfordringer ved prioriteringsdebatten vektlegger intervjuobjektene også ulike tiltak og de prioriterer ofte, men naturlig nok, forskjellig ut fra hvor i helsevesenets nivå og geografi de befinner seg. Prioriteringer på et strukturelt nivå vektlegges i større grad av direktør- og styresjiktet.
    – Helseforetakene er ikke profesjonelle nok på de ikke-medisinske sidene ved driften, mener en administrerende direktør i et helseforetak.
    – Kvalitetsjusterte leveår som effekt av behandling er viktig for bedre å kunne sammenligne forskjellige, dyre behandlinger, sier en klinikksjef.
    Geografi spiller også inn. En styreleder for et lokalsykehus sier det slik: – Det er en stor organisatorisk omstillingsprosess som handler om å ha riktig tilbud på rett sted og å sikre gode lokalsykehus, mener en styreleder i et helseforetak i distrikts-Norge.
    De faglige kriteriene spiller en større rolle jo nærmere pasientene den enkelte kommer. – Når man unngår tøffe beslutninger fordi man er redd for hva de pårørende vil si, er det et tegn på at helsepersonell må ta den faglige autoriteten tilbake, sier lederen av et fagforbund.
    Kommuneleger og allmennleger er i mye større grad opptatt av primærhelsetjenesten.
– Resultatene er synligere i spesialisthelsetjenesten, og det er derfor lettere for politikere «å sole seg i glansen» her, sier en allmennlege.
   

En administrerende direktør for et regionalt helseforetak oppsummerer hva prioriteringsdebatten dreier seg om på et strukturelt nivå:
    – Vi prioriterer sjelden bort noe, men tar derimot inn nye ting samtidig som vi fortsetter med gamle. Her må vi våge å bli tøffere.
    Vil helsevesenet bli tøffere? Da må de først ha politisk ryggdekning og politiske målsetninger. Men vil de få det? Prioritering har stått et eller annet sted på den politiske agendaen siden det første Lønningutvalget leverte sin utredning om spørsmålet i 1986. Filosof Øyvind Kvalnes har liten tro på mer politisk mot:
    – Jeg tviler på at politikerne våger å ta de tøffe prioriteringene. De burde ha gjort det, men jeg tror ikke de tør. Hver eneste gang noen prøver, blir de konfrontert med et offer for prioriteringene, og dermed kommer unntakene. Sannsynligvis vil prioriteringene skje lokalt, ved at sykehusene og fastlegene blir de som blir nødt til å ta belastningene ved å gjøre strengere prioriteringer, sier Kvalnes.

 

Annonse
Annonse