Annonse

Fornybar-satsing kan rammes av ingeniørtørke

I Kunnskapsdepartementets ferske rapport «Tilbud og etterspørsel etter høyere utdanning frem mot 2020,» fremgår det at Norge vil være godt forsynt med høyt utdannet arbeidskraft de neste ti årene, samtidig som at næringslivets behov for høyt utdannede vil bli dekket for de fleste utdanningsgrupper. Rapporten er forfattet av Kunnskapsdepartementet og har vært på intern høring i statsforvaltningen. Dokumentet vil være faktagrunnlaget for å diskutere både dimensjonering og fagsammensetting i årene som kommer.

– Det er første gang man har sammenstilt fremskrivninger og kunnskap om behov på denne måten og foretatt en helhetlig analyse, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland.

I rapporten kommer det frem at det er betydelig ubalanse på nasjonalt nivå innen noen få utdanninger av en viss størrelse (se også Mandag Morgen nr. 34, 2010): 

  • Lærere 
  • Teknologisk og naturvitenskapelig utdanning,
  • herunder ingeniører 
  • Høyere økonomisk-administrativ utdanning  

Kunnskapsdepartementet vil på denne bakgrunn arbeide for at utdanningstilbudet innen disse utdanningene utvides, forteller statsråden, som fremhever at det lønner seg å satse på utdanning.

–  I den nye rapporten har vi gått gjennom forskningslitteraturen og kan slå fast at utdanning trolig er den mest samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringen et land kan foreta, sier Aaland.

Men investering i kunnskap koster. For 2009 – 2016 er det allerede planlagt fullfinansiert 18.000 nye studieplasser. Det betyr store økonomiske løft. Ifølge regjeringens egen rapport koster 1000 studieplasser i gjennomsnitt rundt 150 millioner kroner for ett studieår, inkludert støtte fra Lånekassen til studentene. For 20.000 studieplasser blir prisen dermed om lag tre milliarder kroner. Det presiseres at dette er svært grove estimater. Det er for eksempel ikke tatt hensyn til at studieplasser på noen av feltene er dyrere enn gjennomsnittet. Ved større økninger i studentmassen må det i tillegg påregnes kostnader til nye bygg, til studentboliger og mer administrasjon.

– Men likevel. Alle disse investeringene vil trolig gi god samfunnsøkonomisk avkastning for staten, sier Tora Aasland. 

Og om det vil føre til enda flere studieplasser ved neste budsjett-korsvei?

– Omfanget av eventuelle økninger i studiekapasiteten må vurderes løpende i de enkelte budsjettår.

Energisk ingeniørjakt

Energisektoren står foran store satsinger, ikke minst innenfor fornybar energi. Energi Norge har beregnet at det totalt må investeres over 150 milliarder kroner i kraftsektoren frem til 2020. Dette utgjør en stor rekrutteringsutfordring for bransjen, som allerede i dag merker mangelen på ingeniører og fagfolk (se tabell 1). Med ny energilov i 1991 gjennomgikk bransjen en betydelig omstilling på 1990-tallet, og i løpet av den perioden var det få nyansettelser. Bransjen snakker om at man har mistet en generasjon medarbeidere. Men de siste årene er det blåst nytt liv i energibransjen. Det skjer mye. Nye investeringer og prosjekter i nett og distribusjon, samt den varslede satsingen på fornybar energi, har ført til at energibedriftene nå jakter kompetent arbeidskraft.  En undersøkelse bransjeorganisasjonen Energi Norge gjorde før sommeren viste at 86 prosent av energibedriftene planlegger å ansette like mange eller flere nye medarbeidere i året som kommer. Undersøkelsen viser også at over 50 prosent av bedriftene opplever det som vanskelig å rekruttere ingeniører, mens 60 prosent sier det er vanskelig å få tak i sivilingeniører. Også fagarbeidere sliter bransjen med å rekruttere.

I tillegg er gjennomsnittsalderen blant de ansatte i energibransjen høyere enn i andre deler av privat sektor. Selv om det rekrutteres flere enn på lenge, øker gjennomsnittsalderen (se figur 1). 

– I dag rapporterer bedriftene om utfordringer med å rekruttere både ingeniører, sivilingeniører og fagarbeidere. I tillegg til nyansettelser, trenger flere å erstattes fordi mange nærmer seg pensjonsalderen. Vi må jobbe for at manglende tilgang kompetent arbeidskraft ikke blir en flaskehals for utviklingen av Norge som fornybarnasjon, sier rådgiver Christine Meling i Energi Norge. Hun arbeider med kompetanseutvikling for energisektoren, og mener et enda sterkere samarbeid mellom bransjen, utdanningsinstitusjonene, næringslivet og myndighetene må til. 

Flere studenter er nøkkelen

– Det er et paradoks at samtidig som det er et stort behov og potensial for fornybar vannkraft nasjonalt og internasjonalt, så er Norge i ferd med å miste kompetanse på området.  Det må være et mål å opprettholde og videreutvikle Norges posisjon som ledende vannkraftnasjon, men Norge burde også kunne utnytte den unike kompetansen vi har innenfor vannkraft, olje og gass til å bli best på fornybar energi. For å få til det, er det behov for dialog og samarbeid mellom ulike aktører for å bygge robuste kompetansemiljøer i Norge. Vi må dekke hele utdanningskjeden, fra fagarbeider til doktorgrad, sier Meling. Hun mener det gjøres mye bra, og at regjeringens realfagssatsing er et riktig skritt på veien. Men hun ønsker seg en mer spisset utdanningspolitikk.

De fleste studenter ønsker å studere i byene. Og NTNU i Trondheim får flere kompetente søkere enn de har plass til, selv om de har økt kapasiteten. Kanskje er det nok studieplasser hvis man ser på hele landet under ett, men det viser seg at studentene ikke ønsker å studere hvor som helst.

– Kanskje burde man satset på å samle resurssene og utvide kapasiteten i Trondheim enda mer i stedet for å spre kompetansen, sier Meling, og viser til blant annet Stjernø-utvalgets anbefalinger om å samle utdanningene i større institusjoner (se også mandag Morgen nr. 24, 2007).

– Næringspolitikk og utdanningspolitikken bør følge hverandre, og man bør satse slik man i sin tid gjorde med petroleumsindustrien, ved at utdanningsinstitusjonene og næringslivet samarbeider tett, mener Christine Meling.

Utdanningsministeren er enig i at det må satses ytterligere på utdanning innen real- og ingeniørfag, men noen tvangsammenslåinger av utdanningsinstitusjoner slik Stjernø-utvalget anbefaler, har regjeringen avvist. Selv om enkelte regioner har større press enn andre, som. Midt-Norge, vil ikke det kreve spesielle tiltak, mener regjeringen.

– Vi har satset på realfag og teknologi i tidligere studieplasstildelinger, og den nye rapporten om tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft styrker argumentene for fortsatt prioritering i den retning. Satsingen på realfag vil fortsette. Vår nye strategi for realfag varer til 2014 med alt det medfører. Og eventuelle satsinger kommer i neste statsbudsjett., sier Tora Aasland (se tekstboks). Men hun påpeker at generelt har det største problemet ikke vært mangel på satsing, men mangel på studenter innenfor realfag og teknologi.

– Den trenden har så vidt snudd de to siste årene, blant annet på grunn av realfagssatsingen. Men på kort og mellomlang sikt er Norge avhengig av rekruttering fra utlandet innenfor energisektoren, erkjenner utdanningsministeren. 

Tørke gir høyere lønn

Kampen om ingeniører og realister gir seg også utslag på lønnsstatistikken.  Sivilingeniører og ingeniører i privat sektor har høyere startlønn og høyere gjennomsnittslønn enn de fleste andre yrkesgrupper med akademisk utdanning, viser NAVs bedriftsundersøkelse fra 2009, der det spørres om ledige stillinger og lønnsnivå for ulike grupper (se tabell 2).

Det relativt høye lønnsnivået for ingeniører fører til ulikheter mellom akademikergrupper, som er et av kronargumentene for likelønnsentusiastene, da ingeniørfaget fortsatt er en mannsbastion. Ser man på energibransjen jobber det cirka 18.000 mennesker i denne bransjen. Ifølge en rapport om sysselsetting i kraftbransjen som Statistisk sentralbyrå har laget tidligere i år, er 80 prosent av de ansatte i bransjen menn. Og fordelingen 80 – 20 mellom mannlige og kvinnelige ansatte har holdt seg stabil siden 2004 (se figur 2).

Det faktum at man i Norge i det store og hele ikke har særlig mangel på høyt utdannet arbeidskraft – bortsett fra høyere naturvitenskapelig og økonomisk utdanning – er i sin tur med på å holde lønningene til høyt utdannede akademikere relativt lave sammenlignet med mange andre land (se også Mandag Morgen nr. 34, 2010). 

Annonse
Annonse