Annonse

Gaza som turistmagnet og terroristenes endelikt

Vi befinner oss i en relativ nær fremtid på et hemmelig sted i Midtøsten: Praktisk pragmatisme i Israel og i lederskapet til Hamas har ført de to erkefiendene til forhandlingsbordet. For Hamas er det en lutfattig befolkning og stadig mindre oppmerksomhet i verdensopinionen som er bakgrunnen for at de har tatt dette skrittet. Dessuten har de nylig sluttet fred med sine interne fiender i Fatah på Vestbredden, og de vet at et politisk forenet Palestina kan forrykke den totalt overlegne militære kontrollen israelerne har i de palestinske områdene akkurat nok til at de kan tenke seg å endre sin strategi.

     Israelerne på sin side er mest opptatt av sikkerhet. Og selv om de ikke har trøbbel med å opprettholde status quo og kontrollere Gaza og Vestbredden slik situasjonen har vært siden Gaza-krigen i 2006, er de bekymret over den nye samlingen på palestinsk side.       Selv om Israelerne er sikre på at de kan knuse palestinerne i rene krigshandlinger, er de politiske lederne mer skeptiske til en ny krig nå enn noen gang.  Den nye, unge opinonen internt i Israel er regelrett møkka lei hele Palestina-konflikten, noe den gir tydeligere og tydeligere uttrykk for.

     Det er lansert flere modeller for en varig fred mellom Israel og Palestina. Den såkalte to-statsløsningen er i realiteten prøvd ut siden Oslo-avtalen, og fiaskoen er nærmest total. Mistenksomheten rår. Bosettings-
problematikken og flyktningspørsmålet har bremset enhver tilnærming.

     Hamas har gang på gang krevet at en løsning på flyktningspørsmålet må være en betingelse for å inngå fred med Israel. Men israelerne har verken lyst eller anledning til å huse fire millioner palestinere. Situasjonen er som den alltid har vært – totalt fastlåst.

Hamas-metoden godtas i Tel Aviv

Men den løsningen Hamas nå presenterer for israelerne er en ny variant av tidligere forslag fra den kanten: En såkalt «hudna». Det betyr at partene inngår en langvarig våpenhvile på 30 år. Selve den formelle fredsløsningen skyves tilsvarende ut i tid. Og med det også flyktningspørsmålet. Det kan Hamas slippe unna med, rent politisk.      For israelerne er sikkerhet viktigere enn fred. Derfor velger de å bryte sine tidligere løfter om ikke å snakke med Hamas. De snakker med den som er den største trusselen for sikkerheten, og det er Hamas. 

     Paradoksalt nok skjer dette med den mest høyrevridde regjeringen i Israels historie. For selv om Kadima-Likud-regjeringen er tøffere i språkbruken og fører en mye hardere politikk overfor palestinerne enn venstresiden, er de også mye tydeligere i sine krav og sine tilbud. Det gjør på sin bisarre måte dialogen enklere.            

     Dessuten er den israelske befolkningen lei hele konflikten. Og den yngre generasjon gir mer og mer blaffen. Den mangler den historiske ballasten, med ideologi, religion og drømmen om en egen stat etter andre verdenskrig. Israelske unggutter fra Tela Viv er stadig mer kritiske til å bli sendt til Hebron som soldater for å passe på en gruppe mennesker de synes er helt skrudde, og som de absolutt ikke støtter – bosetterne. Soldatene vil heller være hjemme og surfe i Middelhavet. De unge israelerne ønsker ikke å leve i terrorfrykt og å bli møtt som den vestlige verdens «verstinger».

     Denne holdningen er godt nytt for freden.  Israelske politikere får større politisk spillerom med en pragmatisk innstilt opinion. De kan gi og ta på områder som bare for få år siden hadde skapt innenrikspolitisk brudulje. Jerusalem. Bosettingene. Alt kan forhandles om.

     Samtidig har presset på Israel økt fra den vestlige verden. Viktigst er det at USA har endret sin politikk. Amerikanerne innser at de må komme på bedre fot med den oljeproduserende verden fordi de ikke makter å utvikle nok ny energi for sin energikrevende befolkning fort nok. Og det er billigere å kjøpe olje i Midtøsten enn å krige for den, har de så smått innsett «over there».  

     Etter omfattende tautrekking, kriser, besvergelser og trusler, kommer partene frem til en løsning de begge kan godta og leve med. Det er ikke formell fred, det er en såkalt «praktisk fred», og det er det både Israel og Palistina trenger.

     Dette er hovedtrekkene i den historiske avtalen, hudnaen, mellom Israel og Hamas:

  • Våpenhvile i 30 år
  •  90 prosent av de eksisterende bosettingene evakueres. Dette er et lite problem for israelerne. Striden om bosettingene har dreid seg om et høylytt fåtall.
  •  Forsyningslinjene til Gaza normaliseres og det opprettes forbindelse mellom Vestbredden og Gaza.
  •  Med noen viktige justeringer trekker Israel seg tilbake til grensene fra før krigen i 1967.
  •  Hamas går i realiteten (i 30 år) vekk fra kravet om at de mer enn fire millioner palestinerne som lever i eksil må få vende hjem.
  • Det avtales at en palestinsk stat med foreløpige grenser kan opprettes fem år etter inngåelse av hudnaen, med Øst-Jerusalem som hovedstad. Vest-Jerusalem anerkjennes internasjonalt som Israels hovedstad.

Kapitalisme, religion og mer ferd

Konsekvensene av fredsavtalen lar ikke vente på seg. Hamas ønsker å gjøre ting annerledes enn PLO gjorde på 1990-tallet. Mens PLOs økonomiske politikk var avhengig av at palestinere arbeidet i Israel og at de offentlige tjenestene ble finansiert via bistand, satser de nye lederne på å bygge en uavhengig økonomi. I Midtøsten har kapitalisme og religion hatt tette bånd i hundrevis av år. Slik blir det også nå. Palestina handler med Israel, Syria og Libanon.  Dette tiltrekker seg vestlige investorer som lukter et nytt «Dubai». For Syria gir utsiktene til en etterlengtet økonomisk vekst blod på fredstannen, og den siste arabiske løve, president Bashar al-Assad går i fredsforhandlinger med Israel om den fortsatt uløste konflikten om Golan-høyden. 

     Israelerne er ikke vanskelige å be. De vet at Golan-høyden ikke er så militærstrategisk viktig lenger. En hver syrisk stridsvogn som klarer å komme seg over høyden, er kaputt før den når ned igjen og eventuelt kan true Israel. Syrerne er blakke, og det merkes på det militære utstyret. Resultatet av de kortvarige forhandlingene er at Syra får tilbake Golan. President Assad feires i gatene i Damaskus.

     Samtidig i Libanon: Hizbollah mister sin legitimitet som palestineres beskytter, noe som svekker deres militære stilling. Og libaneserne vet å utnytte sin nyervervede handlingsfrihet. Beirut, Midtøstens Paris, våkner til liv igjen. Freden har ført til en positiv økonomisk dominoeffekt.

     Velstanden øker på Gaza og Vestbredden. Utenlandske investorer slipper inn, og våger for første gang å satse. Også noen norske selskaper viser sin interesse. Choice-eier Petter Stordalen vil bygge luksus spahotell på Gaza, flere internasjonale kjeder investerer i strandhoteller og turister strømmer til. 

     Også Israel opplever økt vekst. Israelske bedrifter har plutselig fått en enorm mulighet i sine naboland, og israelske entreprenører og investorer gnir seg i hendene.

     Hjemme i Norge serverer SV Jaffa-appelsiner på landsmøtet.

Terrorfaren som ble borte

Som ventet gikk Al Qaida ut og fordømte fredsavtalen og beskyldte Hamas for forræderi. Flere angrep ble rettet både mot Israel og palestinske mål i tiden etter at avtalen var et faktum. Men dette hadde israelerne ventet seg. Tapene var marginale, og opinionen forberedt. Avtalen overlevde det første kritiske året. 

     Og nå har Osama Bin Laden & co god grunn til å føle seg bekymret. Selv om Al Qaida ikke egentlig har kjempet palestinernes sak, så har palestinernes lidelser vært et hovedargument i rekrutteringen av nye, sinte unge soldater og selvmordsbombere.  Når palestinerne nå selv har bidratt til en fredelig løsning, mister store deler av verdens terrorister mye av sin legitimitet i den muslimske verden. Til og med i Iran godtas fredsavtalen mellom Israel og Palistina. Ayatollaene graver frem sitt gamle argument om at «en avtale som godtas av det palestinske folk, skal også godtas av oss.»

     Israel får lønn for sin kompromissvilje, og blir tatt opp som medlem i NATO etter at Israels gode forbindelser med Tyrkia er gjenopprettet. Et mulig israelsk EU-medlemskap blir stadig oftere nevnt i mediene.

     Men like fornøyd er ikke de gamle lederne i Israels naboland. Freden i regionen gjør at innbyggerne i både Egypt, Syria, Jordan og Saudi Arabia ønsker frie valg og mer demokrati. Det muslimske broderskapet mobiliserer i Egypt og Jordan. Islamister marsjerer i gatene i både Damaskus og Riyadh. De starter en kampanje mot familiedynastier og kongehus. Både Assad i Syria og Mubarak-dynastiet i Egypt tvinges til å gå av. I Jordan krever Broderskapet at monarkiet oppheves. I Bahrain og Kuwait kreves frie valg. Freden fjerner nesten hele påskuddet for de arabiske diktaturene.

     Utviklingen følges nøye i både Washington og i de europeiske hovedstedene. Islamistenes sinne er ikke lenger rettet mot Israel og Vesten, men mot egne styresmakter. I USA vurderer man fordeler og ulemper. Hva er best, et vennligsinnet diktatur eller et fiendtlig innstilt demokrati?

     EUs utenriksminister går sammen med sin norske kollega og anerkjenner de nye valgvinnerne i Jordan og Egypt.  Tanken er at det er forskjell på islamister og islamister. Islamistene har flertall i NATO-landet Tyrkia Ikke alle trenger å være Taliban.

     USA lar seg motvillig dra med i rekken av land som anerkjenner de nyvalgte arabiske lederne. Israelerne velger en sedvanlig mellomløsning og tar valgene til etterretning. Det innebærer business as usual. Ingen vits i å dvele med vond retorikk.

Nye og gamle konflikter blusser opp

Og så levde folket i lykkelig sameksistens helt til klimaproblemene tok knekken på oss alle?

     Neppe.  Så idyllisk er ikke realpolitikk og knallhard maktkamp om ressursrike regioner. Nye konflikter dukker opp av kjølvannet til den farlige freden. Gamle stridigheter får ny næring. Andre fortsetter som om ingenting var hendt.Prestestyret i Iran retter igjen blikket mot Irak. Det trenger en ytre fiende for å roe ned gemyttene på hjemmebane.  Shia mot sunni skaper splid i store deler av den muslimske verden. I Afghanistan blusser borgerkrigen opp igjen etter at USA og NATO trakk seg ut for noen år siden. Taliban er nok en gang på fremmarsj. Og ikke en politiker vest for Kabul er rede til å «redde det afghanske folket» denne gangen. De samme tendensene ser vi i Pakistan. Yemen rives i filler av en utmattende borgerkrig. Konflikten har spredd seg langt inn i Saudi-Arabia, og kongefamiliens hegemoni står for fall, mener ekspertene. Oljeprisen stiger igjen etter flere år med stabil lav pris på rundt 40 dollar fatet.

     Konfliktene i Midtøsten står på ny øverst for på den internasjonale dagsorden. Men Vesten har en mer perifer rolle i disse nye konfliktene, selv om vi – og særlig USA – bekymres av det økende konfliktnivået og fremtidens oljeleveranser.  Men likevel virker stridighetene mer perifere for oss nå.

            Det intense og globale aspektet ved konfliktene i Midtøsten er svekket for alltid.

Annonse
Annonse