Annonse

Slik skal fremtidens hoder og hender sikres

Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland (SV) har en sentral rolle når det gjelder hva slags kompetanse som skal prege fremtidens velferdstjenester. Hun står ansvarlig for en omfattende stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene som skal legges frem om ett år, høsten 2011. I tillegg til Kunnskapsdepartementet vil også Helse- omsorg- og sosialdepartementet, Barne-, familie- og inkluderingsdepartementet, samt Arbeidsdepartementet få sentrale roller i utformingen av meldingen. Stortingsmeldingen skal omfatte videregående opplæring, fagskoleutdanning, høyere utdanning og forskning (se tekstboks).

Bakgrunnen for at regjeringen nå ønsker å se på alle aspektene ved utdanning for helse- og sosialsektoren med nye øyne, er nettopp de utfordringene som kommer på dette området: Det stadig økende behovet for arbeidskraft, kombinert med de tre store reformene i velferdssektoren de siste årene, NAV-reformen, barnevernsatsingen og samhandlingsreformen i helsevesenet.

– Har vi den rette kompetansen hos folk til å håndtere dette? spør statsråd Aasland. Det spørsmålet, og ti konkrete utfordringer, håper hun stortingsmeldingen skal gi svar på (se tekstboks).

Det er litt å ta tak i. Én ting er å skaffe nok hoder og hender. Like viktig er det å skaffe de med rett kompetanse. Flere rapporter og analyser viser at det er lite samsvar mellom det kompetansebehovet velferdssamfunnet har i fremtiden og den type utdanning som tilbys i dag:

  • Samme studium, ulikt innhold: Det finnes 115 ulike studieprogram innen helse og sosialfag – 22 som kvalifiserer til jobb i barnevernet og 28 for sykepleier. Kvaliteten og innholdet er for ujevn og ulik. Praksisen som tilbys studentene må bli bedre.
  • Felles første år? Det er et mål for regjeringen å utvikle en best mulig grunnutdanning for helse- og sosialfagene. Et forslag statsråd Aasland ikke avviser å vurdere, er at alle høyskoleutdanninger innen helse og sosial har et felles første år, før man spesialiserer seg det andre og tredje året.
  • Må møte kompetansebehovet: Utdanningene må samsvare bedre med fremtidens kompetansebehov i velferdssektoren. Bred kompetanse er viktig, Ikke bare medisinfaglig. 

Teori og praksis

Ekspertutvalget som i 2009 leverte sin utredning «Kompetanseutvikling i barnevernet», påpekte at det er svært mange studiemiljøer som tilbyr utdanning for arbeid i barnevernet, og at tilbudene som gis varierer sterkt. Utvalget viste til vesentlige mangler ved flere av studiene, og stilte spørsmål om nåværende organisering er heldig. Det er gjerne sosionom- og barnevernspedagog-studier som fører til arbeid i barnevernet. I Norge er det i dag 23 studieprogram som tilbyr en av de to utdanningene. 

– Antallet studieprogram er mange, men antall studiesteder er nødvendigvis ikke for mange. Jeg går helt åpent inn i denne problemstillingen. Det dreier seg om arbeidsdeling og en mer enhetlig utdanning. Det er ikke først og fremst sammenslåinger jeg er ute etter, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland. – Vi bør kvitte oss med usunn konkurranse om studentene, og heller stimulere til sunn konkurranse og økt samarbeid slik flere høyskoler og universiteter nå jobber med å utvikle.

Flere rapporter, i tillegg til ekspertutvalget som så på barnevernet, etterlyser bedre organisering av studentenes praksisordninger. Den fremstår som tilfeldig, ustrukturert og av varierende kvalitet og relevans.

– Vi må knytte utdanningene til bedre og mer strukturert praksis. Flere sykepleiere skal etter samhandlingsreformen jobbe i kommunene. Men det er lite praksisplasser for sykepleiestudentene i norske kommuner. Praksisen som tilbys studenter innen helse- og sosialfaglige utdanninger er ofte lite relevant og organiseringen av opplegget er ustrukturert, sier Aasland. I tillegg til relevant praksis, er hun også opptatt av etter- og videreutdanning innen helse- og sosialfag.

– Vi trenger gode opplegg for etter- og videreutdanning. Kontinuerlig kunnskapsutvikling er viktig, særlig for en sektor som dette. Man bør for eksempel kunne ta en mastergrad som en del av etterutdanningen.

Felles første år for alle?

Aasland referer til de grepene som nylig er gjort med lærerutdanningen når hun vurderer en mulig retning for helse- og sosialfagene:

– En mulig vei er å samkjøre helse- og sosialutdanningene i større grad, slik som man har gjort med lærerutdanningen og ingeniørutdanningen. Det første året kan bestå av fellesfag, mens man spesialiserer seg de to siste årene i en høyskoleutdanning, sier statsråden.

Den kommende stortingsmeldingen skal gjennomgå alle helse- og sosialfaglige utdanninger og vurdere både struktur, innhold og antall studieprogram ved norske universiteter og høyskoler (se figur 1). Dette er en del av den prosessen som foregår i hele universitets- og høyskolesektoren for tiden – såkalte SAK-prosesser – samarbeid, arbeidsdeling, (faglig) konsentrasjon – der man etter det såkalte Stjernø-utvalgets oppskrift vurderer om det kan være hensiktsmessig for ulike universitet og høyskoler å samarbeide tettere om enkelte utdanninger, eventuelt slå sammen utdanninger og utdanningsinstitusjoner eller fordele ulike studieprogram bedre mellom de ulike institusjonene (se også Mandag Morgen nr 24, 2007). 

Et felles første år for alle helse- og sosialutdanningene vil unektelig føre til endringer ved en rekke universiteter og høyskoler. Også sykepleierutdanningene, som er mye mer en medisinsk rettet utdanning enn for eksempel barnevernspedagogikk, skal under lupen. 

– Også sykepleierutdanningene skal gjennomgås, selv om det er for tidlig å si om det vil være hensiktsmessig at også første året av sykepleierutdanningen bør under en eventuell ordning med felles første år for helse- og sosialfagene, sier Aasland. Men at den medisinske tilnærmingen til velferdssektoren på mange områder er for dominerende, er hun klar på: 

– Den faglige plattformen for de kommende helse- og sosialutdanningene i Norge skal definitivt ikke bare dreie seg om helse og medisin.  Barnevern og rusomsorg er ikke bare et medisinsk problem. Heller ikke eldreomsorgen. Vi får flere eldre, og vil få større behov for både sykehjemsplasser og hjemmebaserte tjenester, sier hun, og utdyper:

– Vi står i fare for å legge for mye vekt på den medisinske kompetansen i velferds-Norge. Alle brukere av velferdstjenester er ikke pasienter. Derfor må vi snakke om helse- og sosialtjenester. Vi bør benytte begreper som bruker eller klient, i tillegg til pasient. En av målsettingene med de store reformene er jo at færre mennesker skal bli pasienter, sier hun, og viser til at forbygging er blitt stadig viktigere, og tillegges stor vekt i samhandlingsreformen.

Aasland skjeler også til hvilken kompetanse det faktisk vil bli større behov for i fremtiden når hun vurderer mulige endringer i de ulike helse- og sosialutdanningene. Det ser ifølge Statistisk sentralbyrå ut til at vi de nærmeste årene vil ha god tilgang på sykepleiere, mens det vil være en klar underdekning av helsefagarbeidere. Dersom arbeidsmarkedet utvikler seg svakt, vil dette kunne føre til at nyutdannede sykepleiere kan få problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet slik at de forlater yrket, og man kan oppleve at søkertallene går ned. I et lengre perspektiv vil dette være svært uheldig da behovet for sykepleiere vil øke sterkt fra 2020. 

– En tilrettelegging for bruk av sykepleiere også i andre deler av tjenesteapparatet vil kunne demme opp for en slik utvikling, samtidig som det vil kunne avhjelpe en underdekning av helsefagarbeidere som vi vil få allerede de nærmeste årene, sier Tora Aasland.

Slark i NAV-et

Analyseselskapet Rambøll har gjennomgått hvilken kompetanse de ulike NAV-kontorene besitter og forsøkt å identifisere hvilke kompetansebehov NAV vil få i fremtiden. De aller fleste som jobber i NAV er sosionomer, og selv om det naturlig nok er behov for deres kompetanse, mener ledere ved NAV-kontor rundt i landet at de også har behov for annen type kompetanse, heter det i Rambøll-rapporten. NAV-lederne mener de særlig trenger mer kompetanse om arbeidsformidling og kartlegging av de enkelte brukernes behov, samt evne til god oppfølging. I sannhet sentrale funksjoner i et NAV-kontor (se figur 2).

At lederne etterlyser slik type kjernekompetanse, kan også bunne i et kapasitetsbehov, like mye som at de besitter feil kompetanse, påpeker rapporten:

«Dette kan henge sammen med mengdeproblematikken mange store kontorer opplever. Hvordan dette oppleves av brukerne, illustreres av en representant for en brukerorganisasjon som uttaler at det ikke nødvendigvis er noe feil med de NAV-ansattes kompetanse, men at mange er så slitne at de ikke har overskudd til å være nok til stede til å kunne være der for brukeren». 

– Den kompetansen som mangler hos NAV-ansatte, er gjerne om juss og trygd. Samt det jeg referer til som «skrankekompetanse». En særdeles viktig funksjon, som ikke alle har fått med seg, sier Aasland.

Lederne ved NAV-kontorene er heller ikke helt fornøyde med den kompetansen som tilbys gjennom dagens utdanningssystem. Den gjennomgående tilbakemeldingen er at det samlede studietilbudet kun i noen grad dekker de nødvendige kompetanseområdene. Mens i underkant av 30 prosent oppgir at studietilbudet i stor eller meget stor grad dekker dette, svarer om lag hver femte NAV-kontorleder som har besvart undersøkelsen at det eksisterende studietilbud «i liten grad/ikke i det hele tatt» dekker de kompetanseområdene som er nødvendige for å kunne arbeide i NAV (se figur 3).

Faren for at det ikke blir godt nok samsvar mellom utdanningene og det reelle behovet til velferdssektorene, slik man til dels har opplevd etter NAV-reformen der flere etater ble slått sammen, er i stor grad til stede når den store samhandlingsreformen rulles ut over landet fra 2012. Da skal kommunene overta en større del av ansvaret for folks helse, noe som stiller høye og endrede krav til kompetansen ute i kommunene. 

Samhandlingsreformen vil stille nye krav til helse- og sosialfaglig kompetanse, noe som igjen vil kreve endringer av innholdet i utdanningene. Endring av innholdet i utdanningene vil kreve ny kunnskap fremskaffet ved forskning.

– Alle trenger ikke gå på høyskole eller universitet. Blant annet trenger vi flere med helsefaglig utdanning fra videregående skole og fra de ulike fagskolene, men det er viktig at vi skaffer oss korrekt og forskningsbasert kunnskap om hvilke behov vi vil få i fremtiden. Derfor blir denne stortingsmeldingen en svært viktig byggestein for den videre utviklingen av velferdssamfunnet, mener statsråd Aasland.

– Vi legger opp til en åpen og inkluderende prosess, der vi skal ha tett dialog med både organisasjonene, kommunene og institusjonene. Vi skal bygge videre på det vi har, og ikke kaste gode løsninger på båten, sier hun.

– Dette er yrkesgrupper som fortjener høy status, kanskje høyere enn de har i dag. Det arbeidet vi nå starter med stortingsmeldingen, vil gi et bedre grunnlag som også kan gi disse yrkesgruppene bedre argumenter i fremtidige lønnsforhandlinger. For de fortjener både høy status og høy lønn, sier Tora Aasland. 

Annonse
Annonse