Annonse

Verden slåss om ungdomspillen

De har nærmest funnet ungdomskilden, den lille forskergruppen bestående av forskere fra Kina, India og USA. Etter intens forskning i mer enn 30 år, har forskerne maktet å utvikle en medisin som gjør at folk lever lenger. Det er egentlig ikke en ungdomskilde. Men virkningen er nesten den samme, da de som mottar medisinen blir tilnærmet immune mot sykdommer som Alzheimers og demens.  Svært få av dem som får pillen, vil plages av disse sykdommene mer. For best effekt av pillen, skal den tas fra fylte 50 år, og hver dag resten av livet. Etter kort tid «på pillen» har man opparbeidet seg immunitet mot alderdomssykdommene.

Trang fødsel – vill vekst

«Bør vi juble nå?» var gjennomgangstonen i den verdidebatten som fulgte i etterkant av den store nyheten om «ungdomspillen» høsten 2010. Pillen består av en liten cocktail av ulike medisiner hvorav noen allerede var godkjent for andre sykdommer. Den samlede effekten er formidabel.«Nå går mennesket Gud i næringen, det vil ikke ende godt», mente flere fremtredende ledere fra ulike religioner.
    Men så fort medisinen ble gjort tilgjengelig på det globale markedet, var det ett spørsmål som overdøvet alle andre aspekter ved debatten: Hvem skal få?
    For denne medisinen er ikke billig. Legemiddel-
giganter og styrtrike filantroper og investorer har holdt liv i forskningen i årevis – fra den spede, famlende begynnelsen på 1980-tallet. Antallet rotter som har måttet bøte med livet i årenes løp er ufattelig – for ikke å snakke om mengden bananfluer. Nå skal investorene og produsentene ha lønn for strev og tålmodighet.

 

De kinesiske eierne er underlagt streng statlig kontroll, og i Kina er det kun en liten elite som får tilgang til medisinen, til tross for at det var kinesernes redsel for en enorm masse pleietrengende eldre som motiverte dem til å satse på prosjektet. Årsaken til den restriktive «pillepolitikken» er ikke først og fremst penger. Men kineserne er livredde en ny befolkningsvekst. Derfor holder de igjen på hjemmebane. Samme utvikling ser vi i India. Men her er det heller ikke nok statlige penger til å sørge for en allmenn tilgang til ungdomspillen.
    I USA vil ikke regjeringen la den offentlig finansierte helseforsikringen omfatte «ungdomspillen». Der brukes verdiargumentet, at det ikke er opp til myndighetene å bremse livets gang. Men pillen selger svært godt i den rikere del av befolkningen, og i den amerikanske middelklassen kjempes det knallhardt for å klatre akkurat så langt som til en forsikring som dekker en alderdom på ungdomspille.
    Etter at verdidebatten stilnet og den svenske regjeringen valgte å utvikle et prøveprosjekt med medisinering av alle over 50 år i Sverige, bestemte et nesten enstemmig Storting seg for å gjøre det samme i Norge. Kun to KrF-representanter stemte imot. I Danmark følger man umiddelbart etter Norge og Sverige, og over hele Europa innføres det støtteordninger og delfinansiering av pilleinnkjøp, slik at flest mulig får tilgang til ungdomspillen. I EU tar 75 prosent av innbyggerne over 50 år pillen i 2020. I USA er tallet 40 prosent, men kun 2 prosent av kineserne får pillen. I India enda færre.
    I den fattige delen av verden er det svært få som får tilgang til pillen, og kløften mellom fattig og rik blir enda dypere. Forskjellen i levealder mellom Norge og Burkina Faso i Afrika er 38 år.

Norge nyter fordelen

Selv om pillen er dyr, strides økonomene om de samfunnsøkonomiske kostnadene. Flere mener at de enorme kostnadene til gratis ungdomspille for alle, betaler seg i det lange løp. En av de konsekvensene som viser seg raskest, er at folk flest ønsker å stå i jobb betydelig lengre enn tidligere. Regjeringen lot ikke sjansen gå fra seg, og økte i 2015 pensjonsalderen til 72 år. Til og med LO godtok dette, nesten uten å mukke. 
    Helse- og omsorgssektoren ble bygget gradvis ned da antall pleietrengende eldre sank betydelig fra 2012. Nesten alle eldre er i dag i stand til å ta vare på seg selv. Og det er helt klart at tiden med et verdig liv varer mye lenger for de aller fleste.
    Sykehuskapasiteten i Norge er også blitt svært god. Begrepet venteliste er nærmest fraværende i det politiske vokabularet, noe også den teknologiske utviklingen på andre områder innen medisin skal ha sin del av æren for. Gjennombruddet for forskerne bak ungdomspillen satte i gang et skred av nye forskningsprosjekt, som man bare så vidt har begynt å merke konsekvensene av.

Det finnes alltid en bakside

«Alle får», har alltid vært et relativt begrep. Så også denne gang. Ikke en gang Norge kan ta seg råd til å gi medisinen til alle som bor eller oppholder seg i landet. Flyktning- og asylstrømmen til Europa og særlig Skandinavia har økt voldsomt etter at landene i nord innførte gratis ungdomspille til alle. De politiske frontene er steile. Frp mener at det ikke skal gis piller til noen som ikke har hatt norsk statsborgerskap i minst ti år. SV vil gi til alle 50-åringer med adresse i Norge. Ap og Høyre grubler om mellomløsninger. Ingen som ikke har fått innvilget asyl og permanent oppholdstillatelse har rett til å få pillen gratis, ender kompromisset i. Og det er ikke lett å få opphold i Norge i 2025.
    Men debatten om prioriteringer er satt på dagsordenen nå. Dessuten varer ikke Oljefondet evig. Så hva med lovbrytere? Notorisk kriminelle? Bør vi bidra til og «å forlenge» arbeidslivet deres? Og mennesker med andre alvorlige handikap? Mange av dem er jo pleietrengende uansett, så besparelsen for samfunnet blir minimal? Bør man ikke heller prioritere dem som er friske og har fast arbeid?
    Debatten tar noen stygge omveier, og det er ikke bare stuerene og logiske argumenter som luftes i det offentlige rom. Til og med den opprinnelige ungdommen, de under 30 år, klager. Det er blitt mye vanskeligere å komme inn i arbeidslivet. Bedriftenes turnover er svært lav de første årene etter at pensjonsalderen økte til 72 år. Bedriftene har dog behov for arbeidskraft, men det tar tid å absorbere det økte tilbudet av friske arbeidere. På lengre sikt vokser arbeidsmarkedet av seg ledigheten, og landet har flere til å ta seg av samfunnsoppgavene.
    Men selv om konfliktnivået i Norge er sjeldent høyt rundt saker som angår ungdomspillen, og etter hvert også annen type vidundermedisin, er det småtteri i forhold til den konflikt- og kriminalitetsbølgen som feier over nesten hele resten av verden. De store flyktningstrømmene til Europa og USA er bare et av de mange problemene ungdomspillen har ført med seg.
Terrorister har fått nok et gratis argument i sin retoriske kamp mot Vesten, og det går nesten ikke en dag uten et det meldes om terroranslag mot et amerikansk eller europeisk mål. I Latin-Amerika råder de nye pille-kartellene grunnen, og den illegale handelen med ungdomspiller har danket ut både våpensalg og tradisjonell narkotika. Svartebørser med dyrekjøpte piller er etablert i alle verdens land. Også i Norge er dette blitt et problem. Asylsøkere og kriminelle med penger, og velholdte mennesker over 60 år som ikke våger å slutte med pillen, utgjør et stabilt kundegrunnlag. 
    Folk er villige til å spille høyt og de krysser gladelig både en og to grenser når ti ekstra år ligger i potten.

Annonse
Annonse