Frontfag slåss for førsteplassen

Publisert: 13. mars 2011 kl 16.30
Oppdatert: 4. desember 2014 kl 14.45

1. april går startskuddet for årets lønnoppgjør ved at frontfagene som vanlig starter ballet og med det legger rammen for de forhandlingene som følger utover våren. Frontfagsmodellen er en viktig ingrediens i den norske suksesshistorien (se tekstboks). 

Likevel er modellen hardt presset fra mange hold. Strukturen i arbeidslivet endres raskt: For hver industriarbeidsplass som flyttes ut av landet, opprettes det minst en ny funksjonærjobb. Samtidig er Norge blitt en kunnskapsøkonomi, med andre økonomiske regler enn tidligere. Frontfag som kun representerer en liten og fallende andel av norsk arbeidsliv, risikerer etter hvert å miste legitimiteten som kompassnål for resten av arbeidsstokken.

Resultatet kan bli dårligere koordinering av inntektsoppgjørene, splittelse blant partene i arbeidslivet og i verste fall varig høyere arbeidsledighet. Nå ønsker flere aktører i arbeidslivet en omfattende gjennomgang av frontfagsmodellens formål og fremtidige struktur.

Norsk Industri og Fellesforbundet har selv tatt det første skrittet. De har nedsatt en arbeidsgruppe med medlemmer fra egne organisasjoner og blant andre FAFO som skal se på hvordan frontfagsmodellen kan styrkes. Gruppen skal legge frem en rapport med forslag til endringer i desember, men allerede nå er det klart at den mener dagens fem frontfag skal samles i en felles «industrioverenskomst».

– Vi prøver å få flest mulig overenskomster til å stå sammen bak frontfagene. Dette innebærer at vi forhandler i samlet flokk. Målet er at frontfaget skal øke i volum og bli sterkere, sier leder i Fellesforbundet Arve Bakke.

Mandag Morgens analyse av frontfagsmodellens fremtid viser at det ikke er noen reelle alternativer til frontfagsmodellen hvor utvalgte grupper legger grunnlaget for hele lønnsoppgjøret. Men modellen må gjennomgå en «extreme makeover» for å bevare legitimitet og utføre sin viktigste oppgave, som er å opprettholde konkurransekraften.

  • Frontfagene skal styrkes: Norsk Industri og Fellesforbundet har nedsatt en egen arbeidsgruppe som skal foreslå tiltak som kan bidra til å styrke frontfagenes stilling
  • Statisk: Dagens modell åpner ikke for de fleksible løsningene som den moderne økonomien i mange tilfeller krever.
  • Alle er konkurranseutsatt: I dag er det ikke bare industrien som må forholde seg til prisene på verdensmarkedet. Finansbransjen er kanskje Norges mest konkurranseutsatte.
  • Koordinering viktig: Graden av koordinering i lønnsoppgjør er avgjørende for arbeidsledigheten. Svekket legitimitet for frontfagmodellen kan føre til dårligere oppslutning om koordinerte forhandlinger og dermed gi økt ledighet.
Saken fortsetter under annonsen

Mangel på politisk styring

Administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter, Lars Haukaas, mener vi må se på den norske inntektspolitikken med nye øyne.

– Siden 90-tallet har vi fått inflasjonsmål i pengepolitikken og handlingsregel i finanspolitikken, men inntektspolitikken virker vaksinert for endring, sier han.

Hovedmålet med innføringen av frontfagsmodellen var å sikre norsk konkurransekraft på lang sikt. Men stadig flere av de bedriftene som omfattes av frontfagene, driver nå innenfor oljeservice og er avhengig av oljeprisen. Dette har bidratt til presse opp lønningene for hele landet. I dag er timelønnskostnadene over 50 prosent høyere i Norge enn hos våre handelspartnere i EU (se figur 1).  Lønnsnivået gjenspeiler at norsk industri er produktiv og kapitalintensiv, mener Haukaas, men det viser også at flere systemspesifikke drivkrefter løfter kostnadene unødvendig høyt.

Haukaas ønsker at partene i arbeidslivet må komme sammen og utarbeide en ny strategi for hvordan norsk konkurransekraft skal ivaretas i fremtiden. 

– På 90-tallet var målet «å sikre en lønnsutvikling på linje med handelspartnerne». Gjennom 2000-tallet var målet «å sikre en lønnsutvikling ned mot handelspartnerne». Nå ser det ut til at målet er «å sikre en lønnsutvikling som ikke ytterligere øker avstanden til våre handelspartnere», sier han. 

Saken fortsetter under annonsen

Spørsmålet er om partene fører en ansvarlig og bærekraftig inntektspolitikk. Haukaas sin diagnose er at partene mangler klare politiske mål.

– Når et så viktig politikkområde som inntektspolitikken mangler klare mål, mangler formålstjenlige virkemidler og er uten synlig ledelse som sikrer resultater, er min mening at vi bør gå gjennom dette på nytt. De som deltar må være villige til å ta ansvar både for sine egne grupper og for helheten. Man må være villig til først å spørre hva som er godt for Norge, og så vurdere hva som er godt for egne medlemmer etterpå. Det blir for mye regning i bakspeilet, og for lite fremtidsrettet politikk, mener han.

Rynkete supermodell?

Det er mange grunner til at frontfagsmodellen har vært populær i norsk arbeids- og samfunnsliv. I mange år har den bidratt til at Norge har vært et av de landene i verden med minst forskjeller, og det kan ha gitt økt økonomisk vekst. I boken «Likhet under press» argumenterer forskerne Erling Barth, Kalle Moene og Michael Wallerstein for at små lønnsforskjeller har gitt oss flere høyproduktive bedrifter.

Men i de senere årene har frontfagsmodellen mistet fans. Mens medlemstallet til Fellesforbundet, som representerer flertallet av arbeidsplassene blant frontfagene, har dalt fra 160.000 i 2007 til 153.000 i dag, har Akademikerne økt sin medlemsmasse fra 128.000 i 2003 til 154.000 i dag. Utviklingen i norsk økonomi i retning av færre industriarbeidsplasser og flere funksjonærjobber har fått enkelte til å hevde at frontfagsmodellen mister legitimitet. Det er ikke sjeføkonom i KS, Per Richard Johansen, enig i.

– Konkurransekraften er bærende for hele økonomien. Satt på spissen kan man tenke på frontfaget som den berømte kanarifuglen i gruven, hvis død skulle varsle arbeiderne om gasslekkasjer. Kanarifuglen er kanskje liten, men dør den, så vet vi at vi må handle, sier han.

Et annet forklaringsproblem for modellens tilhengere har vært at stadig flere deler av økonomien enn den tradisjonelle industrien møter utenlandsk konkurranse. Økt økonomisk velstand har for eksempel gjort reiseliv til en mye mer konkurranseutsatt næring. Mens ferievalget før stod mellom hytta på fjellet eller ved sjøen, står valget i dag snarere mellom Alpene eller Thailand. Samtidig har den frie flyten av kapital over grensene bidratt til å gjøre finansnæringen til en av våre mest konkurranseutsatte næringer. Og selv om aksjemeglere nok aldri vil bli del av et frontfag, er ikke det fordi de ikke oppfyller kriteriene om å være konkurranseutsatt og uten mulighet til å sette egne priser.

Saken fortsetter under annonsen

– Norsk næringsliv består av mer enn verft, det er soleklart. Hvis man skal bevare frontfagsmodellen, må definisjonen av frontfaget utvides. Vi må sette oss ned og diskutere hva slags struktur vi har i norsk næringsliv og hvilke faggrupper som bør utgjøre frontfagene, sier Knut Aarbakke, leder i Akademikerne.

Kunnskapsøkonomi

Eli Moen, som er forsker ved Handelshøyskolen BI, mener dagens kunnskapsøkonomi fungerer etter andre regler enn den klassiske kapitalismen som rådet den gang det norske forhandlingssystemet for lønn ble utviklet.

– En ny inntektspolitikk må ta innover seg at næringslivet i verden omkring oss har endret seg, sier hun.

Moen mener verden styres etter en ny dynamikk som er veldig forskjellig fra den vi kjenner gjennom den klassiske industrikapitalismen, eller «fordismen» som den gjerne kalles. Mens fordismen var basert på standardisering og masseproduksjon der økt produksjon ga lavere kostnader per produsert enhet, og der investeringer i fast kapital (maskiner og utstyr) var avgjørende, spiller kunnskap og kompetanse i dag en nøkkelrolle i næringsutviklingen. Korte produktsykluser og kundetilpassede produkter krever kontinuerlig innovasjon og forbedringer som forutsetter andre roller og oppgaver for de ansatte. Stadig endring krever at ansatte regelmessig må oppgradere sin kompetanse og være fleksible med tanke på arbeidsoppgaver og tilstedeværelse. Mens masseproduksjon er basert på arbeidsdeling og spesialisering, er den nye kunnskapsbaserte økonomien i stor grad basert på skiftende og varierte arbeidsoppgaver og ansvar. Dette krever at både stillingsbeskrivelser og lønnssystemer er fleksible, mener Moen. 

– Selv om tariffsystemet i praksis har vist en smidig tilpasning til disse endringene i enkelte tilfeller, er det utvilsomt en fordel med en systemrevisjon der det blant annet tas høyde for nye krav som behov for fleksibilitet og utdanning, sier Eli Moen. 

Erling Barth, forsker ved Institutt for samfunnsforskning mener betydningen av frontfagsmodellen kan fremstå som mindre presserende på grunn av oljeinntektene, men tror den fortsatt vil være en viktig del av norsk lønnsdannelse. 

Saken fortsetter under annonsen

– Modellen må tilpasse seg endringer i næringsstruktur, men den har vist seg levedyktig over lang tid. Det at modellen blir utfordret, kan også bety at den virker, sier samfunnsøkonomen.

Koordinering viktig

– Det som skiller det norske systemet fra mange andre, er at vi har stor grad av koordinering av lønnsdannelsen. Dette innebærer at lønnsveksten for en liten gruppe også gjelder for flertallet, og i denne prosessen er som kjent frontfaget helt sentralt, sier Per Richard Johansen i KS.

Da tallene fra Det tekniske beregningsutvalget ble lagt frem i forrige måned, kom det frem at koordineringen av lønnsdannelsen er svekket. Deler av arbeidslivet har fått mer enn det frontfagsmodellen tilsa. Mangel på koordinering utgjør den kanskje største faren for samfunnsøkonomien.

En analyse Johansen utførte da han var forskningssjef i Statistisk sentralbyrå (SSB), tok utgangspunkt i at arbeidstakerorganisasjonene i Norge er mektige og kan tvinge opp lønnen. Den økte prisen på arbeidskraft resulterer i at etterspørselen etter arbeidskraft faller, noe som gir arbeidsledighet. Med andre ord må organisasjonene avveie lønn mot ledighet. Jo mektigere fagforeningen er, desto større og kraftigere blir effekten av både lønnsoppgangen og den etterfølgende arbeidsledigheten.

Når man har sammenlignet forskjellige systemer for lønnsfastsettelse i forskjellige land, har flere forskere funnet belegg for en «pukkelformet sammenheng» mellom graden av koordinering og arbeidsledighet (se figur 2). På den venstre flanken av pukkelen finner man helt desentraliserte lønnssystemer, som i USA, og helt til høyre finner man Norge, som har noen få, men mektige, fagorganisasjoner som presser igjennom sterk grad av koordinering av lønnsdannelsen, med små forskjeller. På toppen av pukkelen finner vi Tyskland og Frankrike som har mange mektige fagforeninger, men som ikke er store nok til at de kan ta tilstrekkelig samfunnsmessig ansvar. Uten den nødvendige makten til å skape koordinering, men med tilstrekkelig makt til å tvinge gjennom høyere lønn for sine egne medlemmer, fører systemet til høyere arbeidsledighet, viser modellen. Det kan bli resultatet også i Norge hvis frontfagsmodellen svekkes.