Norsk produktivitet i motbakke

ludraslubibruchawoclastichugeuidracrujospuwacheritrihauipaph
Publisert: 30. oktober 2011 kl 16.59
Oppdatert: 22. januar 2014 kl 11.52

Norge er et produktivt land, der hver og en av oss er svært effektiv arbeidskraft sammenlignet med de fleste andre land i verden. De siste årene har imidlertid vist tegn til at den norske produktiviteten er i ferd med å flate ut. Det kan forklares med økonomiske krisetider og høy sysselsetting. Og sammenlignet med andre lands problemer virker de ikke så illevarslende i seg selv. Men ser man noen år inn i fremtiden, kan sviktende produktivitetsvekst få store konsekvenser for det norske velferdssamfunnet.


Finansminister Sigbjørn Johnsen har både under sin finanstale i Stortinget for et par uker siden, og ved andre anledninger pekt på produktivitet som en stor utfordring for landet. Om 20 år vil det være nesten dobbelt så mange over 67 år som i dag i Norge. Det skaper enorme utfordringer og et voldsomt behov for arbeidskraft.
Men det kan bli tøft å holde et høyt produktivitetsnivå i Norge. Den såkalte produktivitetsveksten går ned, viser en fersk rapport som hovedorganisasjonen Virke har fått utarbeidet (se tekstboks). Rapporten, som blir presentert under Virkes årskonferanse denne uken, viser at norsk økonomi nå opplever en historisk lav produktivitetsvekst – regjeringen anslår kun 1 prosent i 2011.

  • Fra vill vekst til brå brems?  Fra 1970 til 2007 ble BNP per innbygger mer enn tredoblet i Norge. I tillegg til oljeeventyret kan mye av velstandsøkningen forklares med sterk produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien. I Perspektivmeldingen fra 2009 legger myndighetene til grunn en årlig vekst i produktiviteten på ca 2 prosent for fastlandsøkonomien frem til 2060. Status i 2011 er at vi har tatt en pause fra denne utviklingen.
  • X-faktor: Det er egentlig et mysterium at Norge, med høy lønn, nærmest full sysselsetting og kort arbeidstid, har fremstått som et av verdens mest produktive land de siste 10-årene. Trepartssamarbeidet, økende utdanningsnivå, flere kvinner i arbeid og effektiv bruk av ny teknologi rommer noe av forklaringen.
  • Må tenke nytt: For å opprettholde produktivitetsnivået og den norske velferden må vi tenke nytt. Vibeke Madsen i hovedorganisasjonen Virke, mener både utdanningssystem og arbeidsmiljølov må revideres.

Siden begynnelsen av 90-tallet har Norge hatt høyere produktivitetsvekst enn gjennomsnittet i EU og USA, og det er i privat tjenesteyting veksten har vært størst. Produktivitetsveksten innen privat tjenesteyting er mer enn doblet siden 1970. Analyseselskapet Damvad har sammenlignet hvordan produktivitetsveksten har vært i to ulike perioder for ulike bransjer, og sett på dette i forhold til bransjenes andel av den totale verdiskapningen (se figur 1). Analysen viser at det er de store tjenestenæringene som betød mest for produktivitetsveksten i perioden 1989 til 1996, samt i starten på 2000-tallet. En viktig årsak til det norske veksteventyret på 1990-tallet er bruken av IKT og ny teknologi, samt enorme forbedringer av logistikksystemer, noe som i stor grad har kommet varehandelen til gode. Men nå opplever de store vekstlokomotivene at det butter.

[[addon]
– Vår analyse viser at mange av de næringene som har hatt høy produktivitetsvekst på 1990- og 2000-tallet i dag opplever at veksten flater ut, sier leder i Damvad Norge, Rolf Røtnes.
– Vekstnæringene vokser ikke i samme grad lenger. Og det er de største vekstnæringene som opplever at veksten reduseres, samtidig som de bransjene som i dag opplever høy vekst er for små og for få. Det er ingen bransje som umiddelbart peker seg ut som nye vekstlokomotiv, og da har vi et problem, sier Røtnes.
Han mener utviklingen kan tyde på at Norges gullalder kan være på hell.
– Vi har levd godt på petroleumsindustrien og høy vekst i fastland-Norge i årevis. Nå kan det se ut til at vi er i ferd med å bli et mer «normalt land», der vi i større grad vil merke den tøffe konkurransen og må jobbe mer målrettet for produktivitetsvekst i næringslivet, slik de fleste andre land er nødt til, sier Røtnes.


Den mystiske X-faktoren

Foreløpige ­tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) tyder på at produktiviteten i Fastland-s­Norge økte med 1,3 prosent fra 2008 til 2010. Veksten i produktiviteten er dermed i ferd med å ta seg noe opp igjen, etter at den for første gang på 20 år var negativ i 2008. Den er imidlertid fremdeles lavere enn i tidligere perioder, ifølge SSB.
Den såkalte totalfaktorproduktiviteten, der også andre forhold, som innovasjoner, teknologi og utdanningsnivå legges inn i beregningene, viser vekst på nesten 100 prosent siden begynnelsen av 1970-­tallet (se figur 2). Særlig fra 1990 til toppen i 2006 var veksten stabil og sterk. I nedgangstiden etter 2008 økte også totalfaktorproduktiviteten med 1,9 prosent fra 2009 til 2010, slik at fallet i den totale produktivtetsveksten langt på vei ble hentet inn.
– Det er noe mystisk ved den norske produktiviteten, sier sjeføkonom Terje Strøm i Ny Analyse. Han har vurdert hvilke andre «X-faktorer» som har bidratt til den høye, norske produktiviteten.
– Den norske modellen, med samarbeid mellom arbeidsgivere og fagforeninger er viktig. Det samme er et stadig økende utdanningsnivå. Deregulering og konkurranse innen telekom, postverket og varehandel bidro sterkt på 90-tallet. Og liberalisering av åpningstider i butikkene på 1980-tallet. En annen viktig faktor er teknologi. Se på bankene. De drives jo i stor grad med selvbetjening. Det er svært effektivt og bidrar til høy produktivitet, forklarer Strøm.

Saken fortsetter under annonsen


Han er imidlertid litt urolig for hva som nå kommer. Det er mulig vi ikke har mer å hente fra de X-faktorene som hittil har bidratt til den langvarige produktivitetsveksten i landet.
– 1 prosent produktivitetsvekst fra 2010 til 2011, slik regjeringen anslår i statsbudsjettet for er ikke mye, sier han.
Videre legger regjeringen til grunn at vi klarer en vekst på 2 prosent frem til 2060. Men Strøm mener vi kan bli gjøre det enda bedre.
– Vi har et godt utgangspunkt. Internett, bredbånd og mer fleksible arbeidstider kan være med å øke effektiviteten. Hvis vi enda en gang lykkes med å heve veksten i produktivitet til historiske høyder nær tre prosent, vil det kunne bety økt produksjon tilsvarende verdien av åtte oljefond innen 2060. Så mye betyr produktiviteten for landet, sier Terje Strøm. 


Trenger nytenkning


I hovedorganisasjonen Virke, som organiserer mange av bedriftene i privat og offentlig tjenesteyting, er man bekymret for den norske produktiviteten, og mener det må tas grep for å sikre fortsatt produktivitetsvekst.
– Hvis vi skal klare å opprettholde velferden trenger vi høyere produktivitet. Rett og slett for å sikre at Norge fortsatt skal være det beste landet å bo i, sier administrerende direktør Vibeke Madsen i Virke. Ifølge Madsen er det særlig på to områder må vi endre kurs:
Vi må få til et sterkere samspill mellom næringslivet og utdanningssektoren for å sikre at landet får den kompetansen som trengs i fremtiden.
Vi må justere Arbeidsmiljøloven for å skape større fleksibilitet i arbeidsmarkedet, slik at vi kan opprettholde konkurranseevnen og produktiviteten.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har satt i gang prosjektet «Ny Giv» for å få flere unge gjennom videregående skole. Et av virkemidlene er at opplæring i bedrift skal brukes mer hyppig. Regjeringen har også varslet andre tiltak for å skaffe ny og riktig kompetanse i fremtiden. Men Madsen mener satsingen bør være sterkere og mye mer målrettet: – Det er bra med «Ny Giv», men vi trenger en mye sterkere forpliktelse mellom utdanningsmyndigheter, skoleeiere, lærere og næringsliv, mener, Madsen, som etterlyser konkrete initiativ til samarbeid både fra utdanningsinstitusjonene og næringslivet selv.
– Både videregående skoler, høyre utdanning og forskning må trekke næringslivet inn undervisningen. Forskningsspirer må ut i hele næringslivet og ikke bare i smale deler av industrien, sier hun.
– At antall ungesom som tar høyere utdanning i Norge stadig øker, er positivt. Men det krever at vi forvalter denne nye kunnskapskapitalen på en god måte. Vi har fått det til i petroleumssektoren, men vi trenger utdanning og forskning som retter seg inn mot hele næringslivet, ikke bare mot enkelte deler av det.


Vil endre loven


Vibeke Madsen og Virke mener også at det nå er på tide å revidere enkelte sider ved Arbeidsmiljøloven.
– Arbeidsmiljøloven er tuftet på industriens behov og tenkning, og bør endres. Det betyr ikke at vi vil ikke kaste ut det gode i den norske modellen. Men det som fungerte for 10-20 år siden er ikke sikkert er det riktige for fremtidens arbeidsliv, sier Madsen.
– Det blir for mye sentral styring gjennom gårsdagens arbeidsmiljølov. Det er ikke hva morgendagens bedrifter trenger. Noe i den norske modellen må utfordres for å skape mer fleksibilitet. Vi må kunne bestemme mer lokalt og innen de ulike bransjene, mener hun.
Også Madsen lovpriser den norske modellen, med det såkalte trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, fagforening og regjering, som utrolig verdifullt. At partene enes om overordnet lønnspolitikk skaper forutsigbarhet og økt trygghet for alle parter, påpeker hun.
– Men vi trenger ikke en lov som regulerer arbeidstiden på en måte som rammer bedriftenes konkurranseevne, og som hindrer mennesker som vil jobbe mye i en periode fra å gjøre det. Vi trenger større fleksibilitet for å kunne beholde de beste folkene og sikre produktiviteten, sier Madsen, og fremholder at medarbeidere innen ulike bransjer har ulike behov.
I dag reguleres det meste som har med arbeidstid å gjøre av tariffavtaler. Der heter det blant annet at man kan inngå avtale om dispensasjon med fagforeningene for eksempel om arbeidstid og turnusordninger.
– Bedrifter med lav organisasjonsgrad, og dem er det mange av i tjenestesektoren, må gå til Arbeidstilsynet for å søke om dispensasjon. Det er altså en utenforstående part som skal bestemme.
– Det er en forskjellsbehandling av de som har tariffavtaler og de som ikke har. I redsel for feil og misbruk, må vi altså overstyre virksomheter og bransjers behov for selv å bestemme sine veivalg for både ledere og medarbeidere. Vi må våge å tenke nytt.