Annonse
kinesisk_mor__o.jpg

Tigermødre viser tenner

Med boken Battlehymn av Tiger Mother traff hun en spent nerve i den amerikanske samfunnsdebatten: Frykten for at USA er på vei ned i den globale økonomiens andredivisjon, mens særlig kineserne i fremtidens konkurransesamfunn vil sikre seg alle de kule jobbene. Amy Chua er ikke en tilfeldig galning, hun er en respektert jusprofessor ved Yale, og hennes bok ligger nå på toppen av de amerikanske bestselgerlistene. Den har avfødt en voldsom debatt i USA, hvor Amy Chua møter rasende motstand - og en hel del forståelse.

Sjokkbølge i USA

Boken ble også mye omtalt i Danmark, men skapte ingen tilsvarende sjokkbølger hos mine landsmenn. I Norge var det så vidt en kunne registrere et mageplask, uten de store bølger.

Hvorfor? tenkte jeg. For også dansker og nordmenn er blitt mye mer fokusert på resultater, tester og målinger i det ellers så likhetsorienterte utdanningssystem. Kanskje var Chuas budskap for ekstremt til å bli tatt alvorlig her hjemme. Kanskje kan vi ikke gjøre annet enn å trekke på skuldrene av en mamma som kaller sine barn for søppel når de ikke lever opp til forventningene, og tvinger dem til å øve på piano eller fiolin i timevis hver dag. En mamma som bare godtar enere, og som har forbudt fjernsyn og alle elektroniske leker.

Det er ganske så rart og ergerlig. For Chuas bok kan leses som noe mer enn en parodi på globaliseringens ubønnhørlige konkurranse, som den utspiller seg i barnerommet.

For eksempel finner jeg noen av Chuas poenger ubestridelige, som at man ikke kommer noen vei ved kun å ha det moro. For å nyte utsikten må man som kjent først gå i oppoverbakke! Det faktum at du ofte må bite tennene sammen og kjempe – i timesvis, i dagevis, noen ganger år – før du blir virkelig riktig god til noe. Eller som Chua skriver, at mange ting først blir virkelig morsomt når du er god til det. Og at voksne stort sett er klokere enn barn.

Samtidig er jeg på Chuas side når hun sarkastisk konstaterer at vestlige foreldre synes besatt med barnas selvbilde og -følelse, som de stort sett antar er svak. I den norske optikk må barnet beskyttes. Og det er ikke alltid, men ofte betraktes det som et offer. For sine sosiale forhold, sin familie, oppvekst, kjønn, rase eller religion. Chua antar imidlertid at hennes barn er sterke og kompetente. Derfor er det også greit å stille endog meget store krav til dem.

Lærdommer fra Asia

Den kinesisk-amerikanske tigermoren sjokkerer, men hun har faktisk et poeng, sier også danske eksperter. De understreker at de ikke under noen omstendigheter bifaller Amy Chuas måte å håne, true og tvinge sine barn på. Men vi kan likevel lære noe av asiatenes idealer, mener professor Niels Egelund, som er senterleder ved Danmarks Pædagogiske Universitetsskole. Ellers kan vi i fremtiden skrive «
Norge er lukket på grunn av velferd» ved grensen.

Vi gjør oss ikke umake, vi tar velferden for gitt. Vi er dovne, og vi risikerer å ende på Norsk folkemuseum hvis vi ikke tar oss sammen. 
Kineserne ser konstant forskjellen på rik og fattig. De ser mannen med sykkel, som samler gamle pappkasser for å tjene litt. Og de ser direktøren i en Audi. De vet godt hvem av de to de helst vil være, og derfor kjemper de. Vi pakker våre barn inn, og de har ingen fornemmelse av at man må kjempe for å bli til noe.

Den danske professoren mener bestemt ikke at Amy Chuas metoder kan eller skal kopieres. Men kinesernes måte å gjøre seg umake på, være ambisiøse og disiplinerte kan vi lære noe av, sier han.
«Vi betrakter våre barn som små, søte, hyggelige objekter, som vi i vår hjertes godhet ikke vil bestemme for mye over. Men vi kommer til å tape for kineserne. At de ikke er kreative, er en myte. Jeg har akkurat vært i Shanghai. Der dukker nye patenter og virksomheter opp konstant. Det er masser av kreativitet i Asia», sier Niels Egelund.

En viss støtte til tigermor kommer også fra en av danske barns store forkjempere, barnesykolog og tidligere formann for Barns Vilkår, John Aasted Halse. Heller ikke han støtter hennes metoder, men danske foreldre er på noen områder blitt for bløte, sier han.

Voksne skal være autoriteter

«Vi er meget bekymret på våres barns vegne, og vi oppdrar dem ikke alltid til passe på seg selv i verden. Et eksempel er lekeplasser med bløtt underlag. Hvis barna faller ned, slår de seg ikke. Det er jo sympatisk nok. Men de lærer dermed heller ikke, at det gjør vondt å falle ned», sier barnepsykolog John Halse.

Også han ser gjerne mer disiplin, og at de voksne igjen tør å være autoriteter.
«Jeg mener ikke en gammeldags autoritær oppdragelse, hvor man bruker makten til å undertrykke andre. Men barn skal kunne akseptere at vi som voksne har mer erfaring og viten enn dem. Der er noen ting i livet som ikke er valg. Du skal pusse tenner. Du skal på skolen, du skal gjøre lekser, du skal rydde opp på rommet ditt. Så kan det kanskje være oppe for diskusjon når du skal rydde rommet», sier Halse, som har erfaring med at det kan være vanskelig for norske foreldre å bruke deres myndighet.
 Men det tar barn ikke skade av å lære. «Noen ting i livet er ubehagelige. Barn skal for eksempel lære å være stille, når læreren sier noe – eller når andre barn gjør det, sier han.

For meg er spørsmålet som gjenstår enkelt: Gjør ikke vi moderne foreldre, som elsker barna våre så mye at vi gjør alt som står i vår makt for å spare dem for motgang, avvisninger og skuffelser, barna en bjørnetjeneste av de helt store? Realitetssjokket må være enormt når en skifter ut barndommens ros over alle prestasjoner – selv de mest lurvete og de hvor barnet ikke har gjort en anstendig jobb – med et beintøft arbeidsmarked. Kan det være noe av årsaken til det økende antallet unge som ikke takler stresset i videregående utdanning? At sjokket over at en voksen for første gang stiller krav til dem, gjør at de bryter sammen?

Er det en fordel for norske barn at de selv må ta ansvar for så mye av sin egen læring i den kritiske og selvstendige tradisjonens navn? 
Er det kun de privilegerte barn som vinner?
I det kinesiske systemet er det terpingen som gjelder. Og det begunstiger ikke barn fra akademiske hjem.

Så er det oss, de voksne. Det er mye enklere for oss hvis barna selv fikser det. Læring på den kinesiske måten krever timesvis av foreldrenes engasjement. Orker vi det?

Kanskje det er den voksne danske og nordmann som ikke er klar for å møte kineserne?

Kilder: Tiger Moms: Is Tough Parenting Really the Answer? (Time), Retreat of the Tiger Mother
(New York Times), Violette elefanter og kinesiske mødre, (Information).

Annonse
Annonse