Annonse
caroline_d._dit.jpg
Både ledere, studenter og ansatte i frivillige organisasjoner mener ledere tar samfunnsansvar for å få bedre omdømme og merkevare, ikke nødvendigvis fordi de vil gjøre verden bedre, forteller Caroline D. Ditlev-Simonsen

Vi er ut av kurs

Etter ti år med CSR – Corporate Sosial Responsibility eller bedrifters samfunnsansvar – har utviklingen stoppet opp som et spill mellom bedrifter, media og ulike organisasjoner, som alle har sin agenda, som ikke nødvendigvis er samfunnsansvar.

Bedret omdømme

Caroline D. Ditlev-Simonsen er nestleder på Senter for bedriftenes samfunnsansvar på Handelshøyskolen BI og har nettopp tatt doktorgraden på en analyse av CSR i norske og internasjonale bedrifter. Et av perspektivene i doktoravhandlingen er en studie for å kartlegge hva som kan motivere en bedriftsledelse til å ta samfunnsansvar. Den gjennomførte hun sammen med BI-professor Atle Midttun og spørsmålet gikk til bedriftsledere, masterstudenter og ansatte i ideelle organisasjoner.

– Svarene viser at både ledere, studenter og ansatte i frivillige organisasjoner mener ledere tar samfunnsansvar for å få bedre omdømme og merkevare, ikke nødvendigvis fordi de vil gjøre verden bedre, forteller Ditlev-Simonsen. De tre interessentgruppene mente bærekraftighet burde være hovedmotivet for CSR.

Gjør som de andre

Samtidig som interessen for å utgi ikke-finansielle rapporter har økt betraktelig de siste ti årene, har innholdet i dem utviklet seg fra å være en miljørapport til også å omfatte felt som bærekraft og samfunnsansvar. I dag er det merkelappen samfunnsansvars som dominerer i denne typen rapportering. Og begrunnelsene er mange. Det å få bedre omdømme og merkevare er bare et av flere motiv, bærekraftighet, etikk og moral er en viktig drivkraft også innad virksomheten. Det øker også motivasjonen at media og ideelle organisasjoner presser på med spørsmål om samfunnsansvar. Og endelig er det flokkmentaliteten, man gjør som andre bedrifter.

– Jeg tror jeg kan legge til at det for mange virksomheter også er snakk om skadebegrensning: Det er billigere å drive et CSR-arbeid gjennom å måle og rapportere om CSR-tilstander enn å tape på å bli avslørt med for eksempel barnearbeid, farlige arbeid for ansatte, lav lønn og så videre, sier Ditlev-Simonsen.

Ansvar som koster

– På den ene siden burde man kunne si at den økende interessen for samfunnsansvar de siste ti årene tyder på at stadig flere virksomheter tar samfunnsansvar på alvor. På den annen side viser undersøkelsen at alle parter mener det er ganske langt mellom de gode intensjonene i CSR og realitetene, sier Ditlev-Simonsen.

Hun mener at etter ti år med CSR er tiden for lengst inne for myndighetene til å ta et ansvar for at miljø, bærekraft og samfunnsansvar ellers blir lønnsomme områder for bedriftene. Myndighetene bør ikke bare stille strengere krav til ansvarlige investeringer – for så å trekke seg ut, om de viser seg ikke å være det, slik Statens Pensjonsfond utland gjør det, men rent faktisk sikre at bedrifter som tar samfunnsansvar ikke taper på det i forhold til konkurrenter som ikke tar slikt ansvar. For de som tar samfunnsansvar på alvor, må bruke penger på det.

Alle må betale noe

– Det er heller ikke bare bedrifter vi bør tenke på når det gjelder hva samfunnsansvar koster. Hver enkelt må ta det inn over seg, og bidra med sitt, om det skal ha noen betydning. Det er klart at det hjelper at man dropper å ta taxi når trikken stopper ved siden av, eller at man ikke røyker selv når man er imot at det skal investeres i tobakksindustrien. Men, løsningen er likevel ikke at noen ildsjeler lever bærekraftig, alle må bli presset i retning av bærekraftig utvikling gjennom riktig ressursprising og reguleringer. Hvis slike innstramninger gjelder alle, er de lettere å akseptere. To av tre her i landet mener for øvrig at oljefondet skal ha investeringskriterier, men de færreste setter samme krav til fond for egen pensjon. Så avstanden mellom liv og lære kan det være også på det personlige plan.

– Et annet eksempel: 44 prosent av oss sier vi vil betale mer for miljøvennlige produkter, men i butikkene velges annerledes og billigere. Slik det er i dag, koster det å opptre bærekraftig og miljøvennlig og vise samfunnsansvar både for bedrifter og enkeltpersoner, poengterer Ditlev-Simonsen.

Et nasjonalt ansvar

Hun mener at CSR bare har utviklet seg til å bli et spill mellom bedrifter, media og interesseorganisasjoner.

– Slik kan det ikke fortsette. Myndighetene nå må ta et tak for både å sikre at de bedrifter som tar samfunnsansvar får noe igjen for det, økonomisk, slik at all virksomhet endres mot å drive miljøvennlig, bærekraftig og utvise et faktisk samfunnsansvar der de driver sin virksomhet. Dit er det et stykke igjen. Siden Brundtland-rapporten Our common future ble lansert i 1987 har det gått nedover med jordas tilstand, sier Ditlev-Simonsen.

Hun peker på at det opplagt er mye enklere for politikerne å få positiv medieomtale på at en virksomhet er hevet ut av oljefondet eller at reglene for investeringer skal skjerpes, enn å innføre lover og regler som kan endre virksomhetenes drift til å bli mer bærekraftig. Enda mer utfordrende og upopulært blir det når den jevne kvinnen og mann – velgerne – skal betale for dette med økte priser. Men det er den eneste veien videre om bedriftenes samfunnsansvar skal komme videre, mener hun.

Internasjonale avtaler

Ditlev-Simonsen mener at også myndighetene i de land hvor internasjonale og globale selskap driver, samt FN og andre internasjonale organisasjoner med en viss, overnasjonal status, har en oppgave å gjøre her.

– Milton Friedman sier at en bedrifts samfunnsansvar er å øke profitten mens den følger lover og regler. Jeg tror vi hadde kommet ganske langt bare ved at virksomhetene faktisk følger landenes lover og regler. Hvis disse i tillegg hadde lover, regler og prising av ressurser som sikret at de alle virksomhetene som driver i landet, driver bærekraftig, miljøvennlig og samfunnsansvarlig, var vi på rett vei. Samtidig må det være helt greit for selskapene å utvide sosiale ordninger utover myndighetenes grenser. Men, om dette ikke er i tråd med ansattes syn, kan det være uheldig for bedriften. Da Microsoft støttet et lovforslag om homofile partneres rett til pensjon, ble de angrepet med henvisning til Bibelen om at slikt samliv er synd. Etter mye fram og tilbake trakk Microsoft seg – og det var i USA, forteller Ditlev-Simonsen.

Nye lover og regler

Selv om det er langt igjen før de mange land som i dag preges av korrupsjon får oppgående lover og regler som det ikke går an å kjøpe seg vekk fra, minner Ditlev-Simonsen om at det finnes overnasjonale organisasjoner som kan sette standarder for deltakerlandene.

Det vil vi i noen grad kunne gjøre gjennom ISO-standardene, men kanskje mest gjennom FN-systemet og deres rapporteringsprogram for særorganisasjoner, mener Ditlev-Simonsen. Hun viser til hva den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO har fått til. Deltakerne i IMO representerer regjeringene i medlemslandene, 169 i tallet. Gjennom IMO har man blant annet fått tankskip med dobbeltskrog for å hindre forurensing.

– Når dette har en klar tidsramme og gjelder alle, medfører det ikke konkurransevridning, påpeker Ditlev-Simonsen.

Et overgangsfenomen

Hun mener det er det på dette nivået neste skritt må skje hvis CSR skal kunne utvikle seg ut over hva det er i dag og bli det overgangsfenomenet det bør være før at alle virksomheter i alle land driver etter lover og regler som sikrer at de driver samfunnsansvarlig.

Ditlev-Simonsen hevder at det er de bedrifter som er mest kritiserte som lager de tykkeste rapportene. For Norges vedkommende vil spørsmålet om samfunnsansvar nå utover de største, børsnoterte selskapene med kjente merkevarer dersom vi får strengere lover. Hun peker på at de hundretusener av små bedrifter i landet får lite oppmerksomhet.

– Vi studerte styreberetninger fra et tilfeldig utvalg av slike små bedrifter. Flesteparten benyttet begrepet ytre miljø – og fortalte at de ikke forurenset dette. Og slik kan de trygt si, for slik CSR fungerer i dag, er det ingen som går dem etter i sømmene. Så, når det gjelder bærekraftig utvikling, er vi på ingen måte på rett vei, sier BI-forsker Caroline D. Ditlev-Simonsen.

 

Annonse
Annonse