2013 – slik noen så det

Publisert: 20. desember 2013 kl 14.10
Oppdatert: 20. desember 2013 kl 14.11

Tvil, damer og skiftende skydekke har preget 2013. Tvil om øvrighetas evne til å beskytte og forvalte. Damer som rykker inn eller forsterker maktens korridorer og skiftene skydekke i form av tendenser til nyorientering, håp og nødvendig endring, tross passivt lederskap.

Damenes år


Etter Nelson Mandelas død, er det ikke mange bra menn igjen. Vi hadde tro på Barack Obama, Men det siste året har han måttet tåle en lang rekke ydmykelser og fått enda gråere hår. Årets «shutdown» i amerikansk offentlig sektor viste med all sin tydelighet at mannen sliter på hjemmebane. Forskjellene i USA er mye høyere enn hva amerikanerne selv tror de er og mener er rett – 40 prosent av velstanden i USA tilfaller de 1 prosent rikeste. Denne ene prosenten tjener 380 ganger mer enn gjennomsnittet. Likevel, de fleste utspill om håp og forandring strander i Kongressen.
Obama er best på bortebane, for eksempel når han talte under minnemarkeringen for Mandela i Sør-Afrika nylig. Da så verden nok en gang hans storhet. Dessverre for Obama ser ikke amerikanerne det samme.
Så, mens gode menn faller fra eller svikter, får vi sette vår lit til damene. I politikken har 2013 vært damenes år. Her hjemme ble Erna Solberg første kvinne i statsministerstolen siden Gro Harlem Brundtland, og faktisk kun den andre kvinnelige statsministeren i Norge noen sinne. Frps inntog i regjeringen skyldes også først og fremst en politisk klok dame, Siv Jensen.
Kvinnene har tatt ledelse også i andre deler av verden. Internasjonale medier kårer ofte verdens mektigste mann, og har gjerne en egen liste for kvinner «på si». Vel, Europas mektigste er kvinne. I Tyskland vant Angela Merkel valget for tredje gang på rad, og med større margin enn de to foregående valgene. Merkels parti var fem kandidater unna rent flertall i den tyske forbundsdagen. En fjern drøm for sosialdemokratiskske, skandinaviske, menn.
Denne uken ble det klart at også Chile får ny, kvinnelig president. Michelle Bachelet vant valget med klar margin over en motkandidat Evelyn Matthei – som altså også er kvinne. I Sør-Amerika har damene virkelig tatt grep. I Argentina ble Cristina Elisabet Fernández de Kirchner valgt som president i 2007, og gjenvalgt i 2011. Og i Brasil holder Dilma Rousseff fortsatt stand to år etter hun ble valgt som arvtager etter populære Louiz Lula da Silva. Rousseff sa klart fra da det ble kjent at amerikanerne har hatt sine svært ivrige lytteposter også i Brasil, men sliter med å ta brasilianerne enda et steg videre i utvikling. 2014 vil bli et spennende år for både Rousseff og Brasil, og ikke bare på grunn av fotball-VM.
Mer hjemlig kvinnemakt ser vi i NHO, Virke, Spekter og LO – de toneangivende organisasjonene i norsk arbeidsliv ledes av kvinner. Damene dominerer på flere områder. 60 prosent av norske studenter er kvinner, og fra idrettens verden kan vi nevne dem i fleng – Suzann Pettersen, Bjørgen, Johaug og håndballjentene (tross tap i VM) . Også kvinnelandslaget i fotball har hatt et mye morsommere år enn herrelandslaget, selv om den nye herretreneren forsøker å proppe gutta full av kvinnelige verdier som mindfulness og poesi. Hadde det ikke vært for Magnus Carlsen

«2013 er historie, men ikke historisk. Bortsett fra Magnus Carlsen, da»

Men, det finnes mange men – og standhaftige menn. I Akademia er fortsatt mannlige professorer i klart flertall og kvinnelige idrettshelter er mye mindre verdt i kroner og øre enn mannlige. Dessuten, i år som i fjor: Blant de 50 største selskapene på Oslo børs målt etter markedsverdi, er det én kvinnelig toppsjef. De 49 andre sjefene er menn. Dama på herrelaget i norsk næringslivs elitedivisjon er Anette Olsen – femte generasjon i familierederiet Fred. Olsen og sjef i Bonheur.
Det kan bli ensomt for damer på toppen.De møter andre krav og en helt annen type kritikk enn mannfolka. Danskene fikk sin første kvinnelige statsmister i 2011. Og de siste ukenes oppstyr om Helle Thorning Schmidt, viser at selv om kvinnene nok har inntatt posisjonene, så måles de ikke alltid etter samme kriterier som menn.
Bildet av Thorning Schmidt og Barack Obama som lo og koste seg under Mandelas minneseremoni ble en klikkhit. Og bildene var morsomme. Kritikken i amerikanske, britiske og til dels danske medier som følge av bildestuntet er imidlertid ikke morsom. Den danske statsministeren blir fremstilt som en tøyte. Det kritikerne ikke vet er at skandinaviske statsministre av alle kjønn blir mo i knærne og blanke i øynene av beundring når de møter (demokratiske) amerikanske presidenter. Har noen studert uttrykket til Jens Stoltenberg når han møter Obama? For ikke å snakke om da Kjell Magne Bondevik tok i mot Bill Clinton?
Amerikanske presidenter (demokratiske) er som Mick Jagger for skandinaviske politikere. Alle blir starstrucked og litt kleine. Men bare Helle Thorning Smchmdt blir fremstilt som en hore. Det er rett og slett en skam. Det får oss til å tenke på Elin Ørjasæters bok om kvinnelige ledere fra 2008. Hun påpekte at kvinner ikke må være for pene hvis de skal lykkes. «Er du smellvakker, kle deg ned fra en tier til en sjuer,» var hennes råd. Det virker ikke som om man er kommet særlig mye lenger i 2013.

Den gnagende tvilen

Damene er synlige, men det er fortsatt tvilsomt om de har tatt styringen. 2013 har vært et år for tvil. At årets mann – etter Magnus Carlsen – er den nye paven, sier sitt om menneskenes søken etter noe sant og holdbart. Det sier også noe om at kirken endelig klarte å finne et bitte-litt friskere pust i gjengen av gamle gubber. Pave Frans trengte bare å snakke litt om fotball og ta seg en tur på gata for å bli folkets mann. Men tvilen på kirkens menn hadde fått gro i årevis gjennom maktkamp og skandaler. Pave Frans fremstår som trygg, snill og oppriktig. Han har tillitt.
Mangel på tillit til ledere og systemer har gitt rom for tvil også i «verdens rikeste land». Den tvilen bygger videre på offentlige myndigheter svikt 22. juli 2011. Årets politidebatt er et ektefødt barn av Gjørv-kommisjonen. Vi stoler ikke lenger like mye på «øvrigheta». Politiet er det mest fremtredende eksempelet på denne tvilen, men vi finner den igjen også når det handler om sykehus- og pleie og omsorg. Tvilen på systemet gjennomsyrer evalueringene av NAV, av Forsvaret og av en lang rekke offentlige virksomheter. 2013 avsluttet Riksrevisjonens gullalder. Riksrefseren selv, riksrevisor Jørgen Kosmo, takker nå av og overlater rødpennen til Per Kristian Foss. Blir han like synlig som sin forgjenger, kan det ta lang tid før tvilen trekker seg tilbake.
Nordmenn har tradisjonelt vært det mest tillitsfulle folket noen myndighet har vært forunt å ha. Vi har stolt nærmest blindt på våre tjenestemenn og -kvinner. Nå har vi begynt å tvile, selv om vi fortsatt ligger helt i tet på tillitstoppen.
Kanskje vant den nye regjeringen valget i september på grunn av denne tvilen. De rødgrønne evaluerer i dag valgkampen på hvert sitt hold, og både Arbeiderpartiet og SV mener de gjorde en god valgkamp. I Senterpartiet er det mer fokus på ledelsens innsats, men det kan hende at det ikke var tapte enkeltsaker og dårlige debatter som førte til rødgrønn exit, men vel så mye den nagende, usikre tvilen mange velgere hadde bygget opp i forhold til regjeringen og myndighetene. Og da Erna Solberg lanserte årets politiske nyord, «gjennomføringskraft», så snek hun på elegant vis spørsmålet om tvil inn i valgkampen.
Om det norske folk slutter å tvile med «Denne regjeringen» (de kaller seg jo det), er ennå ikke hevet over tvil. Vi ser allerede flere tegn på at det er forskjell på teoretisk og praktisk gjennomføringskraft, for å si det sånn. Et av problemene er at de blå-blå også må kompromisse og forhandle, gi og ta. Dessuten må lover følges, traktater respekteres og avtaler overholdes – den smale sti er ofte trang, men sjelden fylt med action.
Men Erna Solberg har lansert et godt ord. Verden trenger mer gjennomføringskraft. Ikke bare når det gjelder formueskatt og lærerløft i Norge – mer eksistensielle spørsmål enn som så skriker i dag etter ledere med gjennomføringskraft. Det handler om klodens framtid, intet mindre. Årets rapport fra FNs klimapanel konstaterte med all verdens tydelighet at klimaendringene er menneskeskapt og at vi har svært dårlig tid. Det går raskere enn ventet. Effektene av klimaendringer, for eksempel smeltingen av havisen i Arktis, skjer raskere enn tidligere antatt. Like vel ble 2013 nok et hvileskjær i klimapolitikken. Verdens ledere – noen av dem i alle fall – møtte pliktskyldigst opp til klimatoppmøte i Warszawa nylig. Til et tilnærmet resultatløst møte. Neste år skal de møtes i Lima i Peru, før de skal til Paris i 2015. Der har de forpliktet seg til å bli enige om en global klimaavtale. Stadig fler tviler på at verdens ledere klarer det. Snart kommer siste mulighet til å vise gjennomføringskraft. Tiden frem mot Paris-møtet, og spesielt møtet i Lima, blir derfor svært viktig. Et godt grunnlag og en tilnærmet enighet er avgjørende å få på plass før Paris, hvis ikke er veien til fiasko kort, slik vi blant annet så det i København i 2009 da «alle» trodde verdens ledere skulle bli enige om en forpliktende avtale.
En type gjennomføringskraft vi trenger mindre av i 2014, er driftigheten til den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA. Det er også en høyst tvilsom aktivitet.
Registreringen, avlyttingen og overvåkningen av millioner av telefonsamtaler fra en lang rekke land, og i en lang rekke land, er en skandale. Tele- og nettgigantenes rolle i overvåkningen er uviss, men noen må ha sørget for at amerikanerne har fått tilgang til disse enorme mengdene trafikkdata. NSA og de britiske kollegaene i GCHQ kontrollerer ikke bare millioner av e-poster og telefonsamtaler, men de har også hatt tilgang til bankkontoer i Europa, Afrika og Midtøsten. Det er blitt hevdet at kredittkortselskap som VISA skal ha gitt dem opplysninger om sine kunder. Kortselskapene selv benekter dette.
Det var den tidligere IT-teknikeren Edward Snowden som gjennom den britiske avisa The Guardian blåste NSAs virksomhet for all verden. Reaksjonene har vært sterke, men mest fra «The usual suspeckts.» Politikere, særlig av typen opposisjon, samt journalister, advokater og andre «ytringsfrihetsnerder» har ropt ut sitt sinne, mens folk flest trekker på skuldrene. Hvorfor har vi egentlig ikke gjort opprør? For 20 år siden – hvis vi hadde fått vite at myndighetene registrerte hvem du ringer til, eller sender brev til – hadde vi godtatt det? Noen måtte ha gått. Garantert.
Men i dag er vi vant til «å dele» informasjon med hvem det skulle være. Dessuten gir vi helt frivillig fra oss en masse privat info til giganter som Google og Facebook. Det er liksom ingen big deal. Bare Big Data.
Fremtiden blir sannsynligvis ikke bedre for dem som føler seg overvåket. Den teknologiske utviklingen gjør at stadig nye områder kan utspioneres. Med droner, roboter, smarte ur og kamerabriller, blir vårt privatliv din stadig mer gjennomsiktig.

Saken fortsetter under annonsen


Glimt av sol i skiftende skydekke?

2013 har vært et historisk sett nokså traurig år. Tragedier, gleder, fantasiske prestasjoner og store begivenheter har vi selvsagt hatt også i år. Men i det store og hele har 2013 vært et hvileår. Et litt slapt år – nesten helt likt 2012. Verden står i litt stampe – verken Erna Solberg eller Magnus Carlsen kan endre dette hovedinntrykket. Men spennende lysglimt har vist seg mellom det grå skydekket innimellom. Denne uken kunne Aftenposten melde at andelen unge som deltar i valg vokser for første gang siden 1989. 10 prosent flere førstegangsvelgere fant veien til valgurnene i 2013 enn i 2009. 22. juli – og bevisstheten om at demokratiet er viktig og ikke noe man kan ta for gitt, er fremsatt som en av forklaringene. Kanskje også en form for tvil, kombinert med ønsket om å bidra til endring, også  har betydd noe. Uansett er dette et gledelig resultat for norsk politikk og for demokratiets – og systemets – fremtid i Norge.
Ser vi konturene av en mer politisk bevisst generasjon som er i ferd med å vokse frem? Det kan i så fall være en megatrend som strekker seg langt utover Norges grenser. Den arabiske våren – i all sin tragiske voldsomhet – startet med frustrert ungdom som protesterte mot et gammeldags, patriarkalsk system.

«En type gjennomføringskraft vi trenger mindre av i 2014, er driftigheten til den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSA»

Unge, kvinner og mer politisk engasjerte innbyggere. De fleste er velgere. Alle er forbrukere. Forbrukermakten er sterk, dersom den settes i bevegelse. Det er gjerne når den brede middelklassen stiller krav, at politikere og næringsinteresser handler . I middelklassen finner man både flest velgere og flest forbrukere. Men middelklassemakten forskyver seg fra vest til øst – den også. Alle snakker om Kina som en politisk og økonomisk maktfaktor. Men det er like mye kinesiske og andre asiatiske forbrukere som kan bli den virkelig tunge, nye maktfaktoren – på godt og vondt.
I 2009 bestod Asias middelklasse av 525 millioner mennesker. I 2030 vil antallet være seksdoblet, og den asiatiske middelklassen vil telle 3,2 milliarder mennesker –  66 prosent av den globale middelklassen.
I de neste 20 årene vil vi dermed oppleve den største kollektive forbruksboomen i verdenshistorien. De 2,7 milliardene nye asiatiske middelklasseborgere kommer til å etterspørre energi, matvarer og forbruksvarer som biler, datamaskiner, kjøleskap og mye annet. Dette enorme ekstra ressursforbruket vil ikke kloden tåle, dersom vi ikke tenker annerledes. Paradoksalt nok kan de neste tiårenes forbruksboom også bli den helt sentrale drivkraften i en global omstilling til en bærekraftig og grønnere økonomi. Etterspørselen etter ressurser vil gjøre bærekraftige energikilder, produksjonsmetoder og produkter langt mer konkurransedyktige.
I alle fall får vi håpe at det blir slik. Hvis ikke vil vi forbruke oss i hjel.
Endringer i Kina og Asia blir gjerne så mye større enn i vår del av verden. I Norge snakker vi om PISA-sjokk når antall poeng for norske elevers prestasjoner i matematikk faller fra 498 til 489 mellom 2009 og 2012. Det er innenfor feilmarginen og tilsier stabilt nivå, skriver OECD. Men vi kan selvsagt bli bedre. Slik som i Spania for eksempel. I Europa har man i år snakket mindre om gresk og spansk gjeldskrise. De økonomiske utsiktene er ørlite grann lysere både i EU og USA. I Spania kunne man melde om en vekst på 0,1 prosent i tredje kvartal i år.
Noen ganger er smått godt.
Med ønsker om et storveis og godt nytt år.