Annonse

Britene kan snuble ut av EU

I spissen for et politisk Storbritannia som er mer EU-kritisk enn noensinne, vil statsminister David Cameron ta tilbake makt fra Brussel. Samtidig beveger eurolandene seg mot en tettere integrert monetær og politisk union. Utfallet av denne kollisjonen kan bli ett Cameron egentlig ikke ønsker: Et Storbritannia med sterkt redusert innflytelse i EU – eller helt utenfor unionen.

Cameron ønsker et nytt forhold til EU der suverenitet tilbakeføres på noen områder. Men lysten til å gi britene flere særinnrømmelser er liten i de andre medlemslandene. I det verste scenariet for britene mister de gradvis innflytelse over det indre markedet ved at reglene vedtas av eurolandene. Utformingen av en bankunion, som nå pågår, er det første steget mot en mye tettere integrert eurosone.
– Britene er nervøse for å havne som det eneste landet utenfor bankunionen. Om det blir slik at alle landene enten går med i euroen eller i euro-relaterte initiativer som bankunionen, da blir det vanskelig for Storbritannia, sier direktør Mats Persson ved tankesmien Open Europe i London til Mandag Morgen.
En folkeavstemning om britenes forhold til EU kan komme i neste valgperiode i Storbritannia (2015-20). Utfallet av en folkeavstemning er helt åpent, og ja-siden kan vinne selv i unionens mest EU-skeptiske land, mener flere eksperter. EU-spørsmålet er ikke det viktigste for velgerne. Det betyr at holdningene ikke er så sterkt befestet, og mange kan vinnes over i en kampanje.
Hva bør være Camerons strategi for å nå fram i EU og holde landet innenfor? Mandag Morgen har snakket med flere EU-eksperter om hvordan britenes forhold til EU kan utvikle seg de nærmeste årene:

  • Isolasjon: I verste fall blir britene stående alene, mens eurolandene vedtar reglene.
  • Muligheter: En pragmatisk løsning er ennå mulig. I beste fall nås enighet om nyordning i EU.
  • EU-opinion: EU-skeptikerne boltrer seg alene i offentligheten, men det kan endre seg.

To problemer med det indre marked

Cameron ville legge fram sin visjon om forholdet mellom Storbritannia og EU i en tale i Nederland sist fredag, men den ble utsatt på grunn av gisseldramaet i Algerie. I intervjuer har Cameron antydet sin plan: Han vil bruke en ventet kommende traktatendring i EU til å forhandle fram "repatriering" av suverenitet – på enkelte områder – som tidligere er avgitt til Brussel. Denne eventuelle, nye avtalen med EU vil så bli lagt ut til folkeavstemning en gang i neste parlamentsperiode.
Alle Ukebrevet har snakket med mener at Cameron genuint ønsker at britene skal forbli EU-medlem. For å holde et stadig mer EU-skeptisk konservativt parti sammen, må han imidlertid kreve innrømmelser fra EU. De konservative risikerer å miste mange velgere til UKIP, det sterkt EU-kritiske partiet på høyre fløy.
Enkelte mener at britene styrer mot EU-exit, mens andre framhever mulighetene for å komme til en avtale.
Blant pessimistene er sjeføkonom Fabian Zuleeg i tankesmien European Policy Centre i Brussel.
– Vi ser i mindre og mindre grad at Storbritannia er en konstruktiv partner, ikke en gang på områder hvor de tradisjonelt har vært sterke. EU er blitt mer av et ideologisk og mindre av et praktisk spørsmål for dem. Til og med ved diskusjoner om det indre marked er britene i praksis ikke ved bordet, sier Zuleeg til Mandag Morgen.
Cameron framhever alltid det indre marked som den største fordelen ved EU-medlemskapet. I en framtidig ny avtale med EU vil britene absolutt være med å styre markedet. Men det er to problemer ved dette: A la carte-prinsippet og utviklingen mot en såkalt genuin økonomisk og monetær union (ØMU).
Blant områdene britene ønsker å styre over uten EU-hånd på rattet, er arbeidstidsregler. Direktivet som regulerer arbeidstid har Cameron nevnt som et av dem han vil ha unntak fra. Men et slikt a la carte-forhold til reglene for det indre marked vil ikke britene få gjennomslag for selv om de er et stort og viktig medlemsland, mener flere eksperter.
– De andre medlemslandene er bekymret for at hvis ett land ber om en hel liste med unntak fra det indre marked, så vil alle andre land komme med ønsker om sine egne unntak, sier professor Christopher Lord ved Arena Senter for europaforskning, UiO.
Det andre problemet britene kan få med det indre marked går på selve konstruksjonen. Hvordan vil et indre marked fungere for land som ikke er med i euroen, dersom eurolandene går videre på veien mot en tettere integrert ØMU?
– Folk har en tendens til å glemme at ØMU skulle gjøre det indre marked komplett, som det siste skrittet på veien. Så ideen om at man kan fullføre en reform av ØMU uten at det indre marked blir påvirket gir ingen mening, sier Fabian Zuleeg.
Et indre marked der beslutningene tas av eurolandene og de andre bare må tilpasse seg, vil være dypt problematisk for britene. Spesielt vanskelig blir det hvis Polen, Sverige og Danmark bestemmer seg for å godta regler eurolandene innfører, eller til slutt gå med i euroen.

Legitime krav og forhandlingskort

På den andre siden finnes dem som mener en ny avtale mellom britene og EU er både mulig og ønskelig, samt dem som peker på at britene fortsatt har noen gode forhandlingskort.
EU er involvert på for mange områder og behøver en reform uansett, mener Open Europe. Mats Persson trekker fram overregulering av arbeidsmarkedet og feilslått miljøregulering som eksempler. Han tror det er mulig å få til endringer i britenes forhold til EU. Dels som ledd i å sikre ikke-euro-landenes interesser, dels for å redusere omfanget av saker unionen styrer med.
– Man har en legitim grunn til å reforhandle medlemsvilkårene, for eksempel for å verne seg mot at det indre markedet blir underminert av en felles euroblokk, sier han.
I prinsippet kan det slik skapes to medlemskapssirkler: Eurosonen på den ene siden, og de øvrige landene på den andre, der det tas felles beslutninger på færre områder.
– Det finnes et potensial for en ordning der alle 27, snart 28 medlemsland føler at de får en god deal, sier Persson.
Blant britenes mulige forhandlingskort er forholdet til Tyskland. De to landene har mye til felles på et område som er svært viktig for begge: Økonomisk politikk. Tyskerne kan trenge allierte for en markedsorientert politikk basert på fri konkurranse, mot sørlige land som tradisjonelt heller mot proteksjonisme og statsstøtte. Mye arbeid gjenstår f.eks. før det indre marked er komplett.
– Det store håpet er en ny overenskomst mellom Tyskland og Storbritannia, basert på felles økonomiske insentiver. Det må skje - hvis britene skal føle seg hjemme i Europa så må de få Berlin til å forstå at Storbritannia trenger et nytt arrangement, sier Persson.
– Flere peker imidlertid på at britene har vært dårlige til å begrunne sine behov overfor de øvrige medlemslandene, og kan være i ferd med å støte fra seg tidligere allierte. Tyskland ser for eksempel svært kritisk på en utvikling der britene bruker tilslutning til en eventuell traktatendring i EU i forhandlingene. Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble advarte nylig mot forsøk på utpressing.
Senioranalytiker Rosa Balfour ved European Policy Centre leder et debattprosjekt om britenes forhold til EU. Hun peker på hva EU risikerer å miste.
– Konsekvensene ville være alvorlige for resten av EU og Europa hvis Storbritannia går ut. Britene er en nøkkelaktør i internasjonal politikk. Det vil være veldig lite igjen av EUs utenrikspolitikk hvis britene blir borte, sier hun. Utvidelse av EU ville for eksempel stoppe helt opp.
Det er sterke praktiske argumenter for at eurolandene vil strekke seg langt for å få til et stabilt forhold mellom bankunionen og Storbritannia, mener Christopher Lord.
– Den opplagte og enkle grunnen er at det største finanssenteret i EU ligger i London. Jeg tror det er felles interesser der, og det bør ikke bli vanskelig å forhandle fram en praktisk avtale, sier han.

Ingen insentiv for ja-engasjement

EU-kritikerne har hatt scenen for seg selv i Storbritannia og blitt en permanent størrelse å regne med, framholder Simon Usherwood ved Universitetet i Surrey. Han forsker spesielt på EU-skepsis.
– EU-skeptikerne er de som har brydd seg nok til å klage på EU. Folk som er for EU har hatt en tendens til å være temmelig passive, noe som betyr at bildene de fleste har av EU passer med EU-skeptikernes agenda, sier Usherwood.
Det er gode politiske grunner til at EU-positive krefter i Storbritannia ikke er mer aktive, og de henger sammen med dynamikken i den britiske opinionen, framhever han.
– Hvis du er en britisk politiker i regjeringen, hvorfor skal du sløse bort din politiske kapital på å drive kampanje for noe som ikke er særlig populært, som ikke spiller noen stor rolle for folks partivalg, og som ikke vil endre manges synspunkter - når du samtidig vet at Storbritannia allerede er medlem? Folk har ikke noe insentiv til å drive kampanje for EU. Dette er rasjonelt på kort sikt, men på lengre sikt betyr det at EU-skeptikerne får mer og mer legitimitet fordi de har vært synlige så lenge, sier Usherwood.
Folkeavstemningen om EF-medlemskapet i 1975 endte med stort ja-flertall, etter at meningsmålinger hadde vist stor nei-ledelse bare et halvår før. Men da var situasjonen en annen: Alle de politiske partiene var klart for, og det var også de fleste mediene. I dag er store medier som Daily Mail beinharde EU-kritikere, de pro-europeiske mediene gjør mindre av seg, det er skeptikere i de fleste partier og UKIP har stor framgang.
Likevel sier Usherwood og flere andre at en folkeavstemning kan vinnes av ja-siden. Meningsmålinger fra Eurobarometer har over tid vist at britene er de mest EU-skeptiske i unionen (se figur). Men holdningene er ikke særlig solid befestet, mener Usherwood. EU-medlemskapet er ikke en viktig sak for særlig mange mennesker.
– Selv om folk misliker mye med EU, kan du argumentere ganske godt for at selv om EU har problemer og ikke er perfekt, så er alternativet med å stå utenfor mye verre. Det har alltid vært svakheten ved EU-skeptikernes argument i Storbritannia at de ikke har klart å komme opp med et holdbart alternativ, sier han.
De mest høylytte EU-motstanderne peker gjerne på at Norge med EØS og Sveits med sitt EU-avtaleverk gjør det godt økonomisk. EØS ses imidlertid ikke på som et reelt alternativ av noen Mandag Morgen har snakket med. Persson peker for eksempel på at britene med sin store finanssektor ville få liten innflytelse over reglene som blir laget i EU - noe som vil være svært vanskelig å akseptere.

Vinne tid - men så?

Varianter av følgende råd har Mandag Morgen hørt fra mange kilder: Hvis han vil holde Storbritannia inne i EU er Camerons beste strategi å forsøke å vinne tid.
Fordelene kan være flere. Cameron kan håpe på at utviklingen i EU vipper til hans fordel. En traktatendring i EU før det britiske valget i 2015 ville være ille for Cameron, fordi det ville sette ham under press til å handle tidligere enn planlagt, mener Mats Persson. Men eurokrisen har roet seg noe ned de siste månedene, noe som umiddelbart er blitt fulgt av en dempet reformiver i eurolandene. Den møysommelige prosessen med en traktatendring er noe få ser fram til, og det er lite trolig at noe substansielt vil skje før etter valget i Tyskland i september (se tidslinje). Angela Merkel ønsker ikke å ha mer integrasjon på dagsordenen i valgkampen.
Christopher Lord trekker fram at tiden kan arbeide for de britiske EU-positive kreftene. For eksempel kan næringslivet da argumentere for hvorfor det er essensielt for Storbritannia å være fullt EU-medlem for å få innpass på det indre marked.
– Britisk offentlig opinion identifiserer seg ikke følelsesmessig med EU, men britene vil alltid ønske å nyte godt av den materielle, finansielle og økonomiske gevinsten ved å delta i det indre marked, sier Lord.

Annonse
Annonse