Annonse

Formueskatt kan bli evig stridstema

Debatten om formueskatt handler mindre om fordeling og næringsutvikling, og mer om hvordan fremtidens velferd skal finansieres. Det viser Agendas analyse av formuesutviklingen. Når stadig flere av oss blir rikere i form av eiendom og annen formue, vil politikerne stå foran et delikat dilemma: Økt skatt på formue blir mindre populært når den vil ramme stadig flere "vanlige" mennesker. På den annen side vil man kunne komme i en situasjon der politikerne ikke har noe valg – de må hente sine skatteinntekter der de kan.

Etter at valgkampens mest omtalte masteroppgave både er skamrost og slaktet, er det klart at debatten om formueskatt har lidd under mangel på solid tallgrunnlag. I mange land er ikke tall på formue samlet systematisk inn før de seneste årene. I flere av de største økonomiene var fastsettelse av formue i stor grad basert på selvrapportering. For statistikkhensyn ringte man rundt og spurte hva folk eide, for deretter å skalere opp dette tallet til en makrostørrelse.

Men de siste par årene har nye, internasjonale retningslinjer utformet av OECD, gjort det mulig å stille opp nasjonale tall for formue. Utviklingen kan føres tilbake til den såkalte Stiglitz-rapporten, bestilt av den daværende franske presidenten Nicolas Sarkozy i januar 2008. En kommisjon ledet av den nobelprisvinnende økonomen, og venstresidens økonomiske fanebærer, professor Joseph Stiglitz, utarbeidet en rapport som undersøkte hvorvidt bruttonasjonalprodukt var et egnet styringsmål for økonomien. Et av funnene i rapporten var at det var behov for bedre formuesdata.

Og nå er de nye tallene her - og de er oppsiktsvekkende. I nær fremtid vil formue totalt overskygge inntekt, ifølge ny forskning fra professorene Thomas Piketty og Gabriel Zucman ved Paris School of Economics. Mens beskatning av arbeidsinntekt er statens viktigste kilde til proveny i dag, vil formue totalt overskygge arbeidsinntekt i fremtiden.

Tilbake til føydalsamfunnet

I en artikkel de to forskerne publiserte nylig, går det frem at forholdet mellom formue og inntekt i de største industrielle økonomiene er på vei tilbake til nivået man opplevde på 1700- og 1800-tallet.
Mens forholdet mellom formue og inntekt i alle landene lå rundt 200-300 prosent i 1970, er situasjonen dobbelt så høyt, på mellom 400-600 prosent. Forskerne konkluderer med at tendensen viser at forholdstallet skal tilbake til nivået man observerte i Europa på 1700- og 1800-tallet, som var at innbyggernes formuer var verdt 600-700 prosent mer enn de totale inntektene (se tekstboks).

Forklaringen kan ifølge forskerne deles i fire.

  • Krig: Man skulle tro at krigene ødela mange av fabrikkene og eiendommene som utgjorde mesteparten av formuen den gang, likevel viser forskningen av kun 4 prosent av nedgangen i de relative formuesverdiene i Europa kan sies å skyldes krigsødeleggelser.
  • Reguleringer: Mens kapitalmarkedene historisk var så og si uregulerte, skjedde det et skifte rundt første verdenskrig. Nye reguleringer av kapitalmarkedene som ble innført på denne tiden senket verdien av aksjer, eiendom og andre former for kapital. Samtidig førte reguleringene til lavere investeringstakt. Av den totale nedgangen på verdien av formue kan hele 96 prosent tilskrives disse effektene. Da den dramatiske nedgangen i forholdstallet mellom inntekt og formue som fulgte i mellomkrigsårene siden ble reversert, skyldes det ifølge forskerne at mange industrialiserte land på 1980-tallet tilbakeførte tidligere innførte reguleringer av kapitalmarkedene.
  • Lavere vekst: En annen effekt - og kanskje vel så viktig, ifølge forskerne - er at i-landene opplever lavere økonomisk vekst i dag, og har gjort det siden 70-tallet. Mens gjenoppbyggingen etter krigene medførte veksttall på opp mot ti prosent i Europa og USA, er det mer vanlig med 1-2 prosent årlig bnp-vekst i dag. Ifølge forskerne fører lavere vekst til høyere formue i forhold til inntekt. Om ikke den økonomiske veksten tar seg opp igjen, vil tendensen fortsette.
  • Eldrebølgen: Uten et større teknologisk gjennombrudd som fører til mer effektive måter å gjøre ting på, er den økonomiske veksten avhengig av at vi blir flere folk. Mens vi i Norge for tiden opplever en forsiktig befolkningsvekst, er populasjonen i ferd med å stagnere i resten av Europa. Mens høy populasjonsvekst i årene etter første verdenskrig bidro til å holde forholdstallet mellom inntekt og formue lavt, vil eldrebølgen bidra til å gjøre forholdstallet høyt i tiden som kommer – eldre eier gjerne eiendom, men har ikke lenger arbeidsinntekt.

Landet som skal gå av med pensjon

Formuen til norske husholdninger har vokst kraftig de siste årene som følge av boligprisveksten. Fra 2010 til 2011 økte gjennomsnittlig nettoformue med 6 prosent. Og det er gruppen i alderen 65-69 som er rikest, de hadde i snitt 3,1 millioner i formue (se figur). Stiller man alle i denne aldersgruppen på rekke etter stigende formue, ville den midterste, altså medianen, hatt en formue på 2,3 millioner. Det vil med andre ord bli noen store arveoppgjør fremover. Norske 80-åringer sitter også på en betydelig formue, i denne gruppen var medianen 1,8 millioner kroner.

I en utregning Agenda har gjort med hjelp fra SSB fremgår det at norske husholdningers formue i 2011 var rundt fem ganger høyere enn den disponible inntekten (se tekstboks). Vi er med andre ord på linje med de andre rike landene.
Alt i alt tyder resultatene på at formue blir en stadig viktigere størrelse i økonomien. Piketty og Zucman, som er opptatt av fordelingsspørsmål, skriver at siden eierskap av formue alltid er veldig konsentrert, kommer arv og formue til å spille en voksende rolle for utviklingen av den økonomiske ulikheten i verden fremover. Ny teknologi og globalisering har bidratt til at enerne, enten de driver innen finans, shipping, langrenn eller stadionrock, tar en større del av kaken enn før.

Ulikhet trenger ikke være negativt i seg selv. Men, desto mer ulik den økonomiske fordelingen er i et land, desto sterkere er insitamentene for eliten til å trekke stigen opp etter seg. I et samfunn basert på meritokrati (der intelligens, kompetanse og ytelse gir grunnlaget til maktfordeling og sosial status) og demokrati kan det fort oppstå en ond sirkel, der de rikeste bruker ressursene sine på å kjøpe den beste utdannelsen, påvirke de riktige kommunikasjonskanalene og kjøpe seg plass foran i køene. En problematikk eliten selv har tatt opp ved de siste årenes samling av deletager til World Economic Forum i Davos.

Skatt på arbeid ikke nok

Når en ser bort fra oljen, stammer i dag mesteparten av statens skatteproveny fra beskatning av arbeidsinntekt. Men det er ikke gitt at vi gidder å jobbe like mye som før for å betale for en stadig dyrere velferdsstat (se også Agenda nr 7, 2013). Forskningssjef i SSB, Rolf Aaberge viser i sin analyse av utviklingen av arbeidstilbudet i Norge i fjor, at beskatning av arbeidsinntekt vil kunne komme til å bidra mindre til det totale skatteprovenyet fremover. I analysen fremgår det at vi ikke tilbyr mer arbeid når lønnen går opp - stikk i strid med hva man skulle tro, faller faktisk arbeidstilbudet med økende lønn. En konsekvens av høyere formue, eller kapital som det jo kan omgjøres til, er at nettopp lønnen går opp fordi det er mer kapital per arbeider. Altså vil disse kreftene antageligvis forsterke dagens utvikling som er at vi jobber mindre og mindre, og verdsetter fritid mer og mer.

Roger Bjørnstad sjeføkonom i Samfunnsøkonomisk Analyse, forventer at formueskatten kommer til å vris.

– Økende formuer relativt til inntekt vil, isolert sett, føre til at folk kommer til å mislike formueskatten sterkere. Samtidig kommer den fremtidige finansieringen av velferdsstaten til å bli utfordrende, noe som taler for økt beskatning av formue. I sum tror jeg personlig vi kan få en eiendomsskatt som helt eller delvis erstatter dagens formueskatt. Jeg ser for meg en provenynøytral reform, for eksempel ved at man i sterkere grad enn i dag inkluderer verdien av bolig i grunnlaget for formueskatt, samtidig som man reduserer skattesatsene. Men det vil ikke nødvendigvis løse velferdsstatens langsiktige finansieringsproblem, sier han.

Professor Ole Gjems-Onstad ved Handelshøyskolen BI tror raskt voksende formuer vil føre til at formueskatten bare vil ramme enda hardere enn før. Han mener problemet er at andre land ikke har formueskatt.

– En av grunnene til at formueskatten er lite treffsikker, er fordi den er knyttet til hvor man bor. Hadde andre land hatt formueskatt hadde vi ikke hatt noe problem, men formueskatten er en særskatt for Norge som andre land allerede har avskaffet. Vil man ikke betale den, så er det bare å flytte, sier han.

Mens rundt halvparten av medlemmene i OECD hadde formueskatt i 1990, hadde kun en tredjedel det i 2000. I 2010 var det bare Norge, Frankrike og enkelte cantoner i Sveits igjen. Men finans- og gjeldskrisen har tydeliggjort behovet for nye inntektskilder, særlig i Sør-Europa. Gjelden som synes vanskelig å betjene har fått flere stemmer til å peke på de høye formuene i disse landene. Island gjeninnførte en form for midlertidig formueskatt i 2010, etter å ha avskaffet skatten i 2006. Spania gjeninnførte midlertidig formueskatt i september 2011. I februar i år foreslo Labour-leder Ed Miliband en skatt på eiendom i Storbritannia, og Kypros prøvde seg i vår på en skatt på bankinnskudd, uten særlig hell. De måtte senere endre skatten etter store protester i nasjonalforsamlingen, og den europeiske sentralbanksjefen, og ex-Goldman Sachs-ansatte, Mario Draghi kalte forsøket: "ikke smart".

Men så lenge formuene fortsetter å vokse, og inntektene stagnerer vil formueskatt være på dagsorden.

Annonse
Annonse