Annonse

Sjefen trenger flere folk

Ledere i norske private og offentlige virksomheter opplever store problemer med å få tak i rett kompetanse. En fersk undersøkelse arbeidsgiverorganisasjonen Spekter har foretatt blant nærmere 900 toppledere i privat og offentlig sektor, viser tydelig at rekruttering er den mest krevende personalutfordringen de står overfor de neste 12 månedene. 53 prosent av lederne hevder deres virksomhet har problemer med å få tak i arbeidstakere med riktig kompetanse (56 prosent i privat sektor og 47 prosent i offentlig).  Blant de offentlige virksomhetene sier 88 prosent av lederne i helseforetakene (sykehusene) at de har problemer med å rekruttere rett kompetanse, mens 53 prosent i helse - og sosialsektoren sier det samme. Sammenligner man med andre personalmessige utfordringer, viser det seg at rekruttering er den klart største (se figur 1).

Rigide arbeidstidsbestemmelser?

Det er interessant å merke seg at de andre utfordringene som lederne trekker frem som krevende også befinner seg midt i debatten om velferdsstatens fremtid og den såkalte arbeidslinjen: Høyt sykefravær og tilpasning av arbeidstidsbestemmelsene. 

800.000 arbeidstakere jobber utenom ordinær «kontortid» i Norge. Det tilsvarer drøyt 33 prosent av alle sysselsatte. Andelen har vært noenlunde konstant de siste fire årene, heter det i Spekters rapport. Det er flere kvinner enn menn som jobber utenom dagtid. 70 prosent av de med «annerledes» arbeidstid jobber i skift- og turnusordninger. 

56 prosent av lederne er enig i at bedre tilpasset arbeidstid vil bidra til at flere som jobber frivillig deltid kan jobbe mer enn i dag. Kun 10 prosent er uenig i dette. Særlig lederne innen offentlige virksomheter mener bedre tilpasset arbeidstid er viktig – hele 97 prosent av ledere i helseforetakene, 74 prosent innen offentlig administrasjon og 57 prosent innen helse og sosial (se figur 2). 

Arbeidslinje i årevis

Tallene Spekter presenterer faller sammen med mange av utfordringene som beskrives i en rapport forskningsstiftelsen FAFO presenterte tirsdag denne uken. FAFO-rapporten «Landrapport for Norge 1990-2012» er en del av det felles nordiske forskningsprosjektet NordMod2030 om hvilke virkninger internasjonale og nasjonale utviklingstrekk kan få for de nordiske samfunnsmodellene.

– Mens de første årene etter krigen ble sett på som velferdsstatens store oppbyggingsperiode, representerer de senere årene den store ombyggingsperioden i Norge, skriver rapportforfattere og FAFO-forskerne Jon Hippe og Øyvind Berge.

– Ombyggingen er kjennetegnet av tradisjonelle virkemidler og institusjoner, ikke minst gjennom kollektive løsninger i arbeidslivet og en sterk involvering av partene i politikkutforming. Dette er kombinert med fornyelse i deler av velferdspolitikken og liberalisering av økonomien.

Fokuset på pensjon og trygdepolitikk har stått sentralt i perioden, som har handlet om en arbeidslinje om å få «hele folket i heltidsarbeid».

I pensjonsreformen er det bygget inn sterk gevinst av det å jobbe lenger, og tilsvarende tap ved tidlig uttak av pensjon. 

Perioden 1990–2012 er også preget av sterk sysselsettingsvekst. FAFO fastslår at det i 2012 var 2.591.000 personer sysselsatt i Norge. Det er 570.000 flere enn i 1990, en økning på 25 prosent og den sterkeste veksten i norsk etterkrigstid.  Fler kvinner, flere eldre i jobb og spesielt innvandring er de viktigste forklaringene. Norge har den høyeste deltidsandelen blant kvinner i Norden, fire av ti kvinner jobber deltid. For første gang er en halv million mennesker mellom 55 og 75 år i jobb. 

– Det skyldes endret næringsstruktur og økt utdanning, men flere studier peker på at det nye pensjonssystemet bidrar til at flere jobber mer og lenger, skriver Berge og Hippe. 

I Norden var Sverige tidlig ute med pensjonsreform, Norge sent. Arbeidslinja har vært tydelig også i velferdspolitikken. FAFO drar her fram sykefraværsområdet. 

– I stedet for kutt i stønader har tilrettelegging og aktiveringstiltak dominert politikken. Sykefraværet er redusert på slutten av 2000-tallet gjennom IA-samarbeidet, tiltak på virksomhetsnivå og økt bruk av delvis sykemelding, sier de. 

– Samtidig er det store utfordringer knyttet til uførenivåer i enkelte grupper, blant annet overrepresentasjonen i en del innvandrergrupper og økningen blant yngre menn som ofte henger sammen med frafall i videregående utdanning.

– Vi peker også på at oljefondets vekst vil kunne blir krevende for alle regjeringer, uavhengig av om man velger private eller offentlige løsninger, fordi det finansielle handlingsrommet på kort sikt blir stort, og dermed vanskelig å holde igjen med hensyn de langsiktige finansieringsutfordringene, sier Øyvind Berge til Agenda. 

En av hans og FAFOs konklusjoner er at skatteletter må settes på vent fordi Norge står overfor en langsiktig finansieringsutfordring i velferdsstaten. 

Ikke bærekraftig

Den konservative tenketanken Civita mener imidlertid at skattene heller bør lettes for å klare fremtidens velferdsutgifter. Civita mener at finansieringen av velferden i fremtiden er en langt større utfordring enn hva FAFO og regjeringen mener. 

Samfunnsøkonom Villemann Vinje i Civita peker på at utgiftene til velferdsstaten om femti år er langt høyere enn det regjeringen skisserer i Perspektivmeldingen som finansminister Sigbjørn Johnsen la frem for en måneds tid siden. 

Perspektivmeldingen konkluderer med at velferdsstaten i 2060 vil ha et underskudd på 6 prosent av fastlands-BNP, forutsatt dagens velferdsnivå og arbeidsinnsats. Det tilsvarer et budsjettunderskudd på 140 milliarder 2013-kroner.

– Men forutsetningen om at det er dagens velferdsnivå som skal finansieres om 50 år, er urealistisk.  Kvaliteten på offentlige tjenester er i dag betydelig bedre enn den var på 1960-tallet, for 50 år siden. Tilsvarende er det rimelig å vente at kvaliteten på offentlige tjenester vil være betydelig bedre i 2060 enn den er i dag, sier Vinje.  

Så langt har kvalitetsvekst innen offentlige tjenester stått for den største andelen av kostnadsveksten for offentlige tjenester. Vinje påpeker at det historisk har det vært en forventning om at kvaliteten skal øke og det vi derfor må regne med at vil være slik i fremtiden også. 

– Partienes valgløfter i år tyder i alle fall ikke på noe annet, sier han.  

Vinje minner om at oljeinntektene over tid vil falle og at forutsetningen om dagens arbeidsinnsats – produktivitet – holder seg på samme nivå, er høyst usikkert. Den har blitt redusert jevnt de siste 20 årene, i takt med at velstandsnivået har økt, sier Vinje. Dette er nok et forhold som vil øke mangelen på arbeidskraft, også i offentlig sektor. 

Flere må jobbe lenger

Høy sysselsettingsgrad er avgjørende for velferdsstaens fremtid. Økt arbeidsinnsats kan hentes fra flere kilder, blant annet dagens deltidsarbeidende kvinner og dagens trygdede, mener Civita, som påpeker  at de 4 av 10 kvinner som frivillig har valgt deltidsarbeid og at mange grupper på trygd alle trenger insentiver for å stå en større del av tiden i jobb.  Vinje viser til et anslag fra Frisch-senteret om at en tredjedel av de uføretrygdede i realiteten er arbeidsløse. 

Dette stiller Berge i FAFO seg skeptisk til. Han minner dessuten om at gruppene på trygd tross alt ikke utgjør noen stående «reserve-armé» av arbeidskraft på nesten 800.000, slik man hører fra høyresiden. 

– Skulle Norge gjennom ulike tiltak klare å redusere uførepensjonering så langt ned som til OECDs gjennomsnittsnivå og samtidig reduserte antall personer på arbeidsavklaringspenger, er det likevel ikke snakk om mer enn 150.000 personer. Med andre ord, selv om utenforskapet er økonomisk kostbart og har sosiale konsekvenser, utgjør det ikke en betydelig arbeidskraftreserve, sier Berge. 

Etterlyser fleksibilitet

Lederundersøkelsen til Spekter viser at seks av ti ledere mener at større fleksibilitet i arbeidstidbestemmelsene vil bidra til å inkludere flere som i dag faller utenfor arbeidslivet. 13 prosent er uenig i dette.

– Undersøkelsen bekrefter at norske ledere kjenner kompetansemangelen på kroppen, sier administrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten. Hun peker på at det vil mangle 85.000 årsverk i helse- og sosialsektoren i 2035 ifølge regjeringens egne framskrivninger, og at det nå er behov for å nytenke arbeidslivspolitikken en smule, samt å videreutvikle den såkalte IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv) når den utløper ved nyttår. 

– En videreutvikling av IA-avtalen bør ha sterkere fokus på å mobilisere mer arbeidskraft, en type MOA-avtale, sier Bratten. Hun mener partene i arbeidslivet bør være mer nysgjerrige på hva som skal til for at flere skal jobbe heltid og hvordan de som står utenfor arbeidslivet kan komme inn.  

I tillegg ønsker Bratten at det nedsettes en arbeidstidskommisjon som skal se på praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene. En slik helhetlig og faglig gjennomgang har ikke vært gjennomført tidligere. 

– Målet med en slik kommisjon må være å finne løsninger som kan utløse arbeidskraft på kort og langt sikt og øke andelen heltidsstillinger og samtidig sikre at virksomhetenes behov for drift ivaretas. Kommisjonen bør bestå av eksperter, og ikke av partene i arbeidslivet. Hensikten må være å se hvordan arbeidstiden bedre kan tilpasses den enkelte slik at flere som i dag jobber deltid velger å jobbe full tid. Det viser seg jo at halvparten av den kunne tenkt seg full tidsjobb, dersom arbeidstiden ble mer tilpasset den enkeltes situasjon, sier Anne-Kari Bratten, som understreker at hun ikke er ute etter å undergrave arbeidsmiljøloven.

Annonse
Annonse