Annonse
Megavekst: 15 megabyer som stadig vokser. Grått tall er antall millioner innbyggere i 2001. Blått er estimert antall millioner innbyggere i 2025, samt vekst i prosent.  Foto: World Economic Forum

Verdensproblemer løses best i byen

Nobelprisen er delt ut, gjestene har klappet og folket gått i tog. Men det er fortsatt statsledere, organisasjoner, aktivister og diplomater som dominerer listen over verdens Nobel-nominerte fredsskaperne. Så hva med en by neste gang?

Eller en gruppe av byer? Borgermestre for fred (Mayors for Peace) ble nominert allerede i 2011 av den tidligere, nordirske vinneren Mairead Maguire. Hun er selv født og oppvokst i en by som lenge har vært splittet av den politisk-religiøse konflikten i Nord-Irland.

Borgermestre for fred ble startet i 1982 av byen Hiroshima, som ble utslettet av verdens første atombombe i 1945.

«Byer må ikke lenger være bombemål», er organisasjonens nye kampanje. Målet er å avskaffe atomvåpen innen 2020. Selv om byer ikke har noen slike våpen, er det de som blir målet. Mayors for Peace støttes av FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. I forbindelse med årets utdeling av Nobels fredspris uttrykker organisasjonen ønske om at den neste vinneren må bli en organisasjon som kjemper mot kjernevåpen. Kanskje kan de selv bli en fremtidig vinner?

Miljøalliansen

Et annen urban allianse er C40-forbundet av verdens storbyer, som har gått i forkant av nasjonalstatene i klima- og miljøpolitikken. Årsaken er at miljøskadene ofte oppleves tidligere og sterkere der det bor mange mennesker. Opprinnelig var dette en allianse av storbyer med mer enn tre millioner innbyggere, men pågangen har vært så stor at også andre byer kan være med.

Etter hvert er 58 storbyer med på C-40-samarbeidet, blant dem også Oslo, som for et år siden ble opptatt sammen med Venezia, Vancouver og Washington.

Klimagruppen av byer står for 18 prosent av verdensøkonomien og rommer over 8 prosent av verdens innbyggere. Deres neste toppmøte i februar neste år skal finne sted i Johannesburg i Sør-Afrika, en tidligere rasedelt by i et splittet land.

Byer bare gjør det

Byer konkurrerer gjerne med nabobyen men de går ikke til krig mot hverandre som land og territorier. I historien har byer vært arenaer for revolusjoner, oppfinnelser og nye trender. 

Byens rolle i å skape det moderne og være pådriver i globale prosesser var også tema på Falling Walls-konferansen i Berlin i november. Der diskuterte forskere, politikere og byplanleggere fra hele verden fremtidens urbane gjennombrudd innen samfunn og vitenskap på årsdagen for Berlin-Murens fall.

Falling Walls-konferansen er inspirert av byen som i nesten 40 år var delt av en mur mellom øst og vest - mellom kommunisme og kapitalisme. De færreste berlinere kunne forestille seg at muren en dag ville forsvinne. Stormaktene var låst i den kalde krigen og konflikten syntes uløselig. Men så falt muren over natten. Murer kan altså falle.

«Borgermestre er sjelden ideologer. Det er ingen partipolitiske tilnærminger til det å fikse kloakken»

Benjamin Barber, byforsker

En av dem som gikk de små skritts vei for å gjøre livet bedre for byens innbyggere den gangen den var delt var politikeren Willy Brandt. Han var borgermester i Berlin da muren ble reist i den kommunistiske delen av byen.

Brandts handlingsrom var låst av stormaktene som okkuperte byen i fire sektorer, men han fikk likevel på plass praktiske avtaler som lettet berlinernes besøk over sektorgrensene i byen. Det ble kimen til tanken om at byen en gang kunne vokse sammen igjen.

I 1971 fikk Brandt Nobels fredspris for sin forsoningspolitikk overfor Øst-Europa, der han som kansler og regjeringssjef beklaget Nazi-Tysklands krigsherjinger under den annen verdenskrig. Men det var som borgermester Brandt var mest populær i hjemlandet.

Ikke ideologer

Den amerikanske byforskeren, Benjamin Barber, ga i høst ut boken «Hvis borgermestre ledet verden» («If Mayors Ruled the World: Dysfunctional Nations, Rising Cities»). Den tidligere rådgiveren for president Bill Clinton, tror de som styrer en by har lettere for å oppnå resultater enn de som styrer land.

– Borgermestre er sjelden ideologer. De er pragmatiske og mer praktiske enn presidenter og statsministre. Søppelet må bort fra gaten, T-banen skal gå og barna må på skolen. Det er ingen partipolitiske tilnærminger til det å fikse kloakken, oppsummerte den amerikanske Benjamin Barber på konferansen i Berlin.

I boken stiller han spørsmål om ikke byer er bedre egnet enn nasjonalstaten til å løse vår tids store utfordringer. Miljø, terror, fattigdom, kriminalitet, migrasjon – de mest omstridte temaene i vår tid utspilles i byene. Det er i byene folk flest bor og det er nye ideer og produkter vokser frem.

– Men det viktigste er at byene ikke er bundet opp i temaer som grenser og suverenitet, som så ofte hindrer land i å samarbeide med hverandre, skriver Barber.

Barber foreslår i boken å skape et verdensparlament for borgermestre. Det skal ikke overta nasjonalstatenes rolle, men være en motvekt til de gamle nasjonalstatenes politiske dominans. Byene skal først og fremst bruke eksempelets makt og fungere som inspirasjon med egne fremskritt og samarbeid over gamle grenser.

– Nasjonal selvstendighet er en utslitt frakk i en globalisert verden, mener Barber.

Megatrend: Megabyer

Selv globale spørsmål kan kanskje løses smidigere av byer enn av land. På klimakonferansen i Warszawa i høst blokkerte deltagerlandene hverandre så lenge etter de gamle og slitte skillelinjene - sør-nord og øst-vest - at miljøgruppene på konferansen marsjerte ut i protest.

Kanskje byene kunne gjort det bedre? Og med den samme tyngden? Mer enn halvparten av verdens befolkning bor i byer og de slipper ut 70 prosent av verdens drivhusgasser, ifølge CA-40. Dersom millionmetropolene samarbeidet bedre om teknologioverføring og utveksling av erfaring, kunne de gjøre en innsats for reduksjoner av klimagasser på nivå med nasjonalstatene. C-40 samarbeidet har de siste årene selv redusert sine klimautslipp i et omfang som tilsvarer utslippene fra Portugal og Argentina (med til sammen over 50 millioner innbyggere).

Megabyenes økende betydning var også tema i fremtidsrapporten Outlook 2014 fra World Economic Forum, og der listet opp som en av 10 viktigste trender for fremtiden. Det vokser nå frem helt nye megabyer, men i gammelt mønster. Gamle megabyer som London, New York og Tokyo er i dag pene og pyntelige i forhold til de uregulerte kolossene som nå vokser frem i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

De nye får mange av de samme problemene som preget de gamle i forrige århundre - fattigdom, kriminalitet, sykdom og forurensning. Tokyo er ventet å ha nærmere 40 millioner innbyggere i 2025. Det ville gitt byen posisjonen som verdens 31. mest folkerike land.

I 2025 vil det være 35 slike megabyer med mer enn 3 millioner innbyggere - mot rundt 20 i dag. Kina alene har planer om å urbanisere 250 millioner mennesker - en knapp femdel av befolkningen. FN regner med at verdens bybefolkning innen 2050 vil passere seks milliarder mennesker - like mange som det var på jorden for ti år siden.

– Folk har begynt å forstå at byer spiller en stadig mer dominerende rolle på planeten, sier professor Geoffrey West, som har skrevet rapporten om megabyer for World Economic Forum.

Han tror byenes problemer er i ferd med å bli verdens problemer. Byene står i dag for to tredeler av verdens energiforbruk, men de produserer for lite av energien selv. Byene står for over 70 prosent av CO2-utslippene, men de største virkningene av klimaendringer finner man i distriktene.

Byer kan også virke truende på omgivelsene. De eter seg inn på landskapet rundt. De lurer ungdommen vekk fra bygda og importerer innvandrere fra andre kulturer. Det skaper spenninger i nasjonalstaten.

Byene må forsynes med mat og vann utenfra og kvitte seg med avfall i nabolaget. Nabokommuner kan føler seg truet av den voksende gjøkungen som aldri blir mett og skiter i reiret.

Men byer har mye felles – både når det gjelder sosiale problemer og økonomisk utvikling. Professor West har ledet en arbeidsgruppe som har sammenlignet data fra nye og gamle storbyer. Han mener dagens nye storbyer i utviklingslandene følger i sporene til sine forbilder i Europa og USA når det gjelder alt fra andelen AIDS-tilfeller, via kriminalstatistikk til lengde på veinettet.

– Alle byer har i praksis samme DNA. Fordi de er laget av mennesker, er byer sosiale nettverk som utvikler seg likt, uavhengig av geografi, politisk system eller økonomisk modell, mener West.

Annonse
Annonse