Annonse

Vi er for få her i landet

Det er litt av noen perspektiver regjeringen skal manøvrere seg ut av de neste 50 årene.

I dag, fredag, legger finansminister Sigbjørn Johnsen og statsminister Jens Stoltenberg fram den store Perspektivmeldingen som drøfter viktige utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi og offentlige finanser de neste 50 årene. Konsekvensene av at vi lever lenger, står sentralt. Det samme gjør vekstevnen i norsk økonomi. 

«Hvordan kan vi styrke bærekraften i de offentlige velferdsordningene og videreutvikle den norske velferdsmodellen til glede for kommende generasjoner?» spør regjeringen seg selv. 

Agenda Mandag Morgen har sett på noen av de utviklingstrekkene som helt sikkert vil berøres i meldingen. Spørsmålet er hvilken vekt regjeringen legger på de ulike utfordringene, og ikke minst på hvordan den ser for seg å møte dem:

  • Velferdsstaten eser ut: Antall sysselsatte i offentlig forvaltning har økt med 184 prosent siden 1970. Det har ført til en sterk velferdsstat. Utfordringen er at det ikke finnes nok yrkesaktive til å bære velferdsstaten dersom utviklingen fortsetter. 
  • Vi lever lenger: Eldrebølgen er blitt et tynnslitt begrep allerede lenge før den virkelig setter inn. Årsaken er åpenbar: I 2060 vil antall eldre over 65 år utgjøre 25 prosent av befolkningen – i 2010 utgjorde samme gruppe kun 15 prosent.
  • Vi jobber for lite: Norske arbeidstakere jobber for lite – for eksempel 10 prosent mindre enn islendingene. Men dersom norske kvinner – som jobber i snitt 30,8 timer per uke – jobber to timer mer i uken, er vi på islandsk nivå. Dessuten faller den norske produktivitetsveksten, som har vært blant verdens beste siden 1990-tallet.  
  • Vi mangler de rette folkene: En ting er at vi mangler mellom 8000 og 10.000 ingeniører. I 2035 vil vi i tillegg mangle 85.000 årsverk i helse- og omsorgssektoren. 
  • Vi forbruker kloden mer: Hvordan er det mulig å satse på økt vekst samtidig som man har forpliktet seg på at Norge skal bli karbonnøytralt i 2050, og at vi på veien skal redusere klimagassutslippene tilsvarende 30 prosent innen 2020?
  • ... men: Vi er best stilt i verden: Norge har reserver, penger og en høy levestandard. Ikke noe annet land har bedre forutsetninger til å komme helskinnet gjennom fremtiden.

Den norske velferdsstaten har est ut de siste 40 årene. Mens det i 1970 arbeidet 278.000 mennesker innen offentlig forvaltning, er det i dag sysselsatt 790.000 i samme sektor. Det innebærer en vekst på 184 prosent (se figur 1). Veksten i antall sysselsatte i privat sektor har i samme periode kun vært på 35 prosent. Det er i kommunesektoren veksten har vært sterkest. Fra 1970 til 2011 økte antall kommuneansatte med 205 prosent, mens antall som jobber i staten er økt med 155 prosent. Et tankekors er det at antall ansatte i industrien har sunket med 32 prosent i samme periode – fra 361.000 til 246.000.

Utviklingen av velferdstjenestene våre er årsaken til denne enorme veksten – tilbud som jo de fleste av oss nyter godt av. Paradokset er at det like vel ikke vil være nok ansatte i offentlig sektor for å ta seg av de helse- og omsorgsoppgavene som venter i fremtiden. Vi vil mangle nesten 80.000 ansatte innen helse- og omsorgstjenester i 2035, dersom man ikke setter inn drastiske tiltak (se figur 2). 

– Jeg forventer at Perspektivmeldingen bidrar til en kraftig realitetsorientering i forhold til de enorme arbeidskraftsutfordringer vi står overfor. Vi kan ikke fortsette med å tro at vi har en Sareptas krukke med penger som vil løse alle utfordringer, sier viseadministrerende direktør i Spekter, Anne-Kari Bratten. Hun tar over direktørstolen i arbeidsgiverforeningen i mars. Bratten er utålmodig når det gjelder grep for å sikre nok hoder og hender i fremtiden. 

– Perspektivmeldingen må tydelig adressere hvordan vi skal sikre at Norge har nok arbeidskraft slik at vi makter å håndtere de demografiske utfordringene vi står overfor. I 2035 vil vi blant annet mangle 85.000 sykepleier- og helsefagarbeiderårsverk, og vi trenger i tillegg arbeidskraft til å sikre den økonomiske verdiskapningen. Den enkeltes arbeidsinnsats er bærebjelken i dagens velferdssystem og vil være enda viktigere i fremover, påpeker hun.

Eldrebølgen starter i år!

Forrige gang regjeringen la frem en Perspektivmelding – I 2009 – ble det også lagt vekt på utfordringene den såkalte eldrebølgen fører med seg. Det høye antallet eldre er isolert sett selvsagt ikke noe problem, men den store utfordringen ligger i at antall eldre vokser i forhold til antall yrkesaktive. Utgiftene til pensjoner og til helse-, pleie- og omsorgstjenester vil dermed legge beslag på en økende andel av verdiskapingen, het det da daværende finansminister Kristin Halvorsen la frem sin Perspektivmelding for fire år siden. Utfordringen har ikke blitt mindre. 2013 blir det året da den lenge fryktede eldrebølgen faktisk starter. Fra og med i år og i hvert av de neste 12 årene vil det i gjennomsnitt bli 21.100 flere som er eldre enn 67 år. I forrige 12-årsperiode – mellom 2001 og 2013 – økte antallet over 67 år med 7500 i året, mens det i perioden 1989 – 2001 ble 200 færre eldre i året, viser tall fra nasjonalregnskapet (se figur 3).

En rapport analyseselskapet Ny Analyse gjorde for Telenor i fjor, bekrefter tidligere anslag om at antall personer over 67 år i Norge vil vokser fra ca 640.000 i 2011 til drøyt 1 million i 2030. Dette tilsvarer en vekst på nesten 60 prosent. 

Dette i seg selv er en formidabel vekst, men en enda større utfordring er at veksten i antall eldre slår svært forskjellig ut i ulike deler av landet. 

– I kommuner med stor fraflytting, vil eldrebølgen gi dobbel effekt. I enkelte kommuner vil hver tredje innbygger være over 67 år i 2030, sier sjeføkonom Terje Strøm i Ny Analyse. Ifølge analyseselskapet slår denne doble effekten sterkest inn i små kommuner, og særlig i Nord-Norge. 

– 17 av de 20 kommunene med størst utfordringer knyttet til dette, finner vi i de tre nordligste fylkene, påpeker Strøm (se figur 4).

Arbeidslinja må styrkes

En av Norges suksessfaktorer har vært den høye arbeidsdeltakelsen, den lave arbeidsledigheten, og vår høye produktivitet. Men vi er få mennesker her i landet, og for at vi skal kunne opprettholde en bærekraftig velferdsstat mener regjeringen at flere må jobbe - og at alle må jobbe mer. Det evige maset om «arbeidslinja» og de politisk belastende arbeidet med ny pensjonsreform og at folk må «stå lenger i jobb», handler om at forholdet mellom de som jobber og de som ikke er i jobb blir stadig mindre. Da er det også viktig at vi jobber smartere – og dermed øker produktiviteten, slik at vi får mest mulig ut av hver time med arbeid. Men den norske produktivitetsveksten har falt betraktelig de seneste årene (se figur 5). At vi jobber mindre enn våre naboland, samtidig som produktivitetsveksten går ned, bekymrer nok en hver finansminister. 

Agenda Mandag Morgen har spurt et knippe ledere innen nærings- og organisasjonslivet om hva de mener er det norske samfunnets viktigste utfordringer, og hva som bør gjøres for å møte dem (se tekstboks). Mangel på arbeidskraft og misforholdet mellom andelen som jobber og de som mottar trygd og pensjon fremstår som den store, gordiske velferdsknuten. Tilnæringen til problemstillingene kan nok være ulike, men alle trekker frem at man må legge vekt på følgende for å møte denne utfordringen:

  • Økt arbeidsdeltakelse: Flere må jobbe mer.
  • Forskning og utvikling: Velferdsinnovasjon og teknologisk utvikling.  
  • Klimavennlig industri: Veksten vi skaper bør være grønnest mulig.
  • Satsing på skole og utdanning: Flest mulig må få et utdanningsløp som ender opp i en fag- eller yrkeskompetanse

– En stor utfordring er mangelen på tilgjengelig norsk arbeidskraft. Det blir følgelig viktig at arbeidsinnvandringen til Norge kan fortsette også i fremtiden, sier leder i Norsk Industri, Stein Lier Hansen.

Han påpeker også det faktum at få andre land i verden er bedre rustet enn Norge til å faktisk kunne trygge velferden. I de fleste andre land i Europa står velferdsstaten mye nærmere stupet. 

– Norge har store muligheter for også i fremtiden å kunne trygge velferden og sikre sysselsettingen. Vi har godt med ressurser, vi har penger til de nødvendige investeringer, i ikke minst infrastruktur og utdannelse som kreves. Vi har trolig olje og gass i 100 år til. Samtidig med at vi henter ut disse ressursene – på en miljømessig forsvarlig måte – må vi fortsette industrialiseringen av Norge, sier Lier Hansen.

– Det viktigste er høyest mulig sysselsetting. Det er en utfordring alle land har, og som Norge til nå har klart bedre enn de fleste. Vi må fortsatt føre en politikk som gjør at vi forvalter våre ressurser på en god måte, har en fortsatt høy produktivitet og yrkesdeltagelse. Likevel har vi mye som gjenstår, særlig når det gjelder inkludering av grupper av innvandrere og de som i kortere eller lengre tid sliter med helsa, og dermed står utenfor arbeidslivet, sier LO-leder Roar Flåthen.

Også KS-leder Sigrun Vågeng er opptatt av arbeidsdeltakelse og utdanning: 

– Vi må legge best mulig til rette for at folk i arbeidsfør alder vil velge - og velges av - arbeidslivet. For at det skal skje, er det viktig å lykkes i arbeidet for at flest mulig gjennomfører et fullverdig utdanningsløp fram til fagbrev eller studier. Videre er det viktig at det slås fast at videre kvalitetsforbedringer i offentlig sektor må sikres gjennom innovasjon i tjenestene og utvidet bruk av velferdsteknologi. Vi kan ikke forvente at forholdet mellom lønnede ansatte og brukere skal kunne økes, påpeker Vågeng.

Nytenke velferdsstaten

Å nytenke velferdsstaten innebærer ikke nødvendigvis en rasering av tjenestetilbudet. Mens arbeidsgivere er opptatt av lønnsvekst og antall arbeidstimer, snakker representanter for arbeidstakerne gjerne om å få flere i jobb og om mindre ufrivillig deltid. Men begge parter mener innovasjon, forskning og utdanning er nøkkelen.

– Enda mer arbeidskraft må mobiliseres. Arbeidsledigheten kan presses ytterligere ned, veksten i antall uføre må stoppe og flere må over fra deltids- til heltidsarbeid. De som i dag jobber ufrivillig deltid utgjør alene 25.000 årsverk, noe som kan øke verdiskapingen i offentlig og privat sektor betydelig, mener leder i UNIO, Andreas Folkestad. Han mener det trengs en storstilt satsing på utdanning, kunnskap og forskning og et sterkere samspill mellom en sterk, offentlig sektor og et konkurransedyktig næringsliv. – Hele kunnskapskjeden må mobiliseres fra barnehage til universitet, høgskole og forskningsinstitusjoner.

– Vi må bli mer nyskapende. Vi hverken kan eller vil konkurrere på pris, vi må konkurrere på å være best, mener leder i Akademikerne, Knut Aarbakke.

I tillegg til de demografiske utfordringene, sliter Norge med at stadig større grupper ikke kommer inn på arbeidsmarkedet fordi de ikke gjennomfører noen form for videregående utdanning. Både for den enkelte og for samfunnet er det avgjørende at disse deltar, mener Roar Flåthen.

– Det er viktig å unngå utstøting i de yngre aldersklasser. Tidlig frafall fra utdanning og arbeidsliv er det verste; enten vi ser på den enkeltes livsvarige tap av inntekt og tilhørighet eller vi ser på forholdet mellom skatteinntekter og trygdeutgifter, sier LO-bossen. Også innvandringspolitikken må utfordres, mener Bratten i Spekter.

– Vi trenger en grundig gjennomgang av de ulike aspektene ved arbeidsinnvandringen. Jeg tror ikke det er mange som ønsker at Norge skal bli et Downton Abbey-samfunn hvor arbeidsinnvandrerne jobber i samfunnets underetasje og betjener oss som sitter i salongen over med alle de jobbene vi ikke vil gjøre selv fordi vi har penger nok å betale for dem, sier hun.

Det er til sjuende og sist de enkelte kommunene som må «gjøre jobben» - og som skal gjennomføre velferdstjenestene. Kommunestruktur og stadig strenger krav til kompetanse på grunn av nye og mer kompliserte oppgaver er en tilbakevendende debatt i Norge. For KS er det viktig at det kommunale selvstyret opprettholdes, og at staten unngår detaljstyring.

– For vår del er det viktig at det slås fast at kommunesektoren vil kunne levere velferdstjenester mest mulig effektivt når sektoren rammestyres økonomisk og juridisk i stedet for at den detaljstyres, og at dette prinsippet derfor legges til grunn for den nasjonale politikken, sier KS-leder Vågeng. Hennes smule bekymring er reell. De nye oppgavene kommunene pålegges krever en kompetanse ikke alle kommuner har, advarer Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) i en rapport som kom i fjor høst. Det kan dermed gå mot et klassedelt kommune-Norge, med A-og B-kommuner, advarer NIBR. 

– Det stilles stadig høyere krav til kommunenes fagkompetanse og til deres kompetanse på lover og regler. Dette gjør at det blir stadig vanskeligere å være en liten kommune, sier forsker Jan Erling Klausen i NIBR. 

Vil de huske på klimaet?

Arild Hermstad i Framtiden i våre hender, frykter at klima og miljøperspektivet vil drukne i veksthåpet i den nye Perspektivmeldingen:

– Norge skal gå fra å slippe ut vel 50 millioner tonn CO2 og ned mot null, eller i alle fall mindre enn 10 millioner tonn, sier Hermstad og viser til den forrige Perspektivmeldingen, der det ble forutsatt at det private forbruket nesten skulle tredoblest de neste 50 årene. 

– Hvordan vil det være mulig og fortsette veksten, samtidig som vi har forpliktet oss til å kutte i utslippene? spør han. 

Epoken med kraftig økonomisk vekst er på hell, mener Hermstad. Og dette synspunktet er ikke noe Framtiden i Våre Hender er alene om å ha. Stadig flere økonomer påpeker at Vesten må påregne en lang periode uten den veksten vi er blitt vant med. 

– Det går an å opprettholde velferdsnivået uten høy vekst i det private forbruket, mener Arild Hermstad. Noe høyere skatter og litt mindre bruk- og kast vil hjelpe mye, mener han, og får støtte av blant annet den canadiske økonomen Peter Victor, som har vakt oppsikt med sin nullvekst-teorier. Et skifte mot mer fornybar energi, mindre forbruk og mer utdanning, er stikkordene for Victor. 

– Det viktigste for norske politikere er hvordan man kan skape økt vekst. Denne tilnærmingen til fremtiden er ikke bærekraftig. Snart må de begynne å tenke radikalt nytt. De vil ikke ha noe valg, mener Arild Hermstad. 

Norge står overfor store og tunge utfordringer. Men tar vi tak i dem tidsnok, åpner det seg nye muligheter for både nytenking og nyskapning. For politikerne gjenstår imidlertid den kanskje aller vanskeligste jobben: Å prioritere. •

********

Mer om perspektiver

Hva blir de viktigste grepene for å opprettholde det norske velferdssamfunnet, spurte vi seks sentrale aktører i samfunnsdebatten.

  • Anne- Kari Bratten, viseadministrerende direktør i Spekter.
  • Roar Flåthen, leder i LO.
  • Anders Folkestad, leder i Unio.
  • Knut Aarbakke, leder i Akademikerne.
  • Stein Lier-Hansen, adm. dir. i Norsk Industri
  • Arild Hermstad, leder i Framtiden i våre hender

Her er deres fullstendige svar:
 

Stein Lier Hansen

"Norge har store muligheter for også i fremtiden å kunne trygge velferden og sikre sysselsettingen. Vi har godt med ressurser, vi har penger til de nødvendige investeringer i ikke minst infrastruktur og utdannelse som kreves.
En stor utfordring er mangelen på tilgjengelig norsk arbeidskraft. Det blir følgelig viktig at arbeidsinnvandringen til Norge kan fortsette også i fremtiden.
Vi har trolig olje og gass i 100 år til. Samtidig med at vi henter ut disse ressursene – på en miljømessig forsvarlig måte – må vi fortsette industrialiseringen av Norge.
Ingen steder på kloden er det mer klimavennlig å produsere f eks aluminium enn her, hvor den fornybare og ikke-forurensende vannkraften benyttes som energikilde.
Fiskeeksporten fra Norge kan trolig bli enda viktigere i fremtiden enn i dag, ved at hvitfiskproduksjon markedstilpasses og tar lærdom av havbruksindustrien. Konkurransekraft i globale markeder må være målet også for denne industrien.
Norge har en stor fremtid som gruvenasjon, hvis vi vil. Vi har ikke kartlagt mer enn 30 prosent av våre mineralressurser ennå, men eksperter mener at bare det vi vet som er tilgjengelig under bakken, innebærer verdier for mange milliarder.  
Det er særlig tre forhold som vil ligge til grunn for en sunn videreutvikling av norsk økonomi: Lønnsveksten må i fremtiden bli mer som de land det er naturlig å sammenligne seg med. Det må satses aktivt på FoU og infrastrukturen må forbedres radikalt. Både for å sikre raskere transport til eksportindustriens markeder, samt for å få utviklet større arbeidsmarkedsregioner enn det vi i dag har.
Bedre infrastruktur, f eks lyntog/Intercity, vil dramatisk kunne dempe presset på f eks boligprisene i de større byene".

 

Knut Aarbakke

"Situasjonen i Europa er bekymringsfull. Takket være solide stasfinanser, ansvarlige myndigheter og et velutviklet samarbeid mellom partene i arbeidslivet har vi i Norge klart oss bra så langt, men vi må belage oss på å ta grep for å sikre vår fremtidige konkurransekraft og velferd.
Vi må bli mer nyskapende. Vi hverken kan eller vil konkurrere på pris, vi må konkurrere på å være best. Vi må levere varer og tjenester av høy kvalitet, med høy kompetanse og innovasjonstakt.
Vi må satse på nyskaping og kompetansebasert næringsutvikling, grunderetableringer, bedre utdanning og FoU.
85 prosent av den nasjonale formuen er ikke olje eller realkapital, men humankapital. Det viktigste tiltaket er å satse på humankapitalen, altså hodene våre. Vi må begynne tidlig i livet med en bedre og mer kunnskapsbasert skole med mindre frafall, vi trenger et velfungerende og brukerorientert NAV, et sterkere barnevern, samt bedre integrering og inkludering i arbeidslivet. Dessuten må vi utvikle høyere utdanningsinstitusjoner som rangerer blant de beste i Europa".

Roar Flåthen

"Perspektivmeldingen er først og fremst en langtidsanalyse av økonomien framover. Meldingen er ikke ment å skulle komme med bastante prognoser, men gi en fremstilling av alternative utviklingsbaner som vil vise at det viktigste svaret å gi er høyest mulig sysselsetting.
Det er en utfordring alle land har og som Norge til nå har klart bedre enn de fleste. Vi må fortsatt føre en politikk som gjør at vi forvalter våre ressurser på en god måte, har en fortsatt høy produktivitet og yrkesdeltagelse. Likevel har vi mye som gjenstår, særlig når det gjelder inkludering av grupper av innvandrere og de som i kortere eller lengre tid sliter med helsa, og dermed står utenfor arbeidslivet. Vi må sikre disse gruppene, og seniorene, et bedre feste i arbeidslivet fordi folk lever lenger.
Det er viktig å unngå utstøting i de yngre aldersklasser. Tidlig frafall fra utdanning og arbeidsliv er det verste; enten vi ser på den enkeltes livsvarige tap av inntekt og tilhørighet eller vi ser på forholdet mellom skatteinntekter og trygdeutgifter".
 

Sigrun Vågeng

"I et så langt perspektiv er det viktigste grepet gjennom et bredt spekter av ulike tiltak å legge best mulig til rette for at folk i arbeidsfør alder vil velge - og velges av - arbeidslivet. For at det skal skje, er det viktig å lykkes i arbeidet for at flest mulig gjennomfører et fullverdig utdanningsløp fram til fagbrev eller studier. Videre er det viktig at det slås fast at videre kvalitetsforbedringer i offentlig sektor må sikres gjennom innovasjon i tjenestene og utvidet bruk av velferdsteknologi, vi kan ikke forvente at forholdet mellom lønnede ansatte og brukere skal kunne økes.
For vår del er det viktig at det slås fast at kommunesektoren vil kunne levere velferdstjenester mest mulig effektivt når sektoren rammestyres  økonomisk og juridisk i stedet for at den detaljstyres, og at dette prinsippet derfor legges til grunn for den nasjonale politikken".
 

Anne-Kari Bratten

"Jeg forventer at Perspektivmeldingen bidrar til en kraftig realitetsorientering i forhold til de enorme arbeidskraftsutfordringer vi står overfor. Vi kan ikke fortsette med å tro at vi har en Sareptas krukke med penger som vil løse alle utfordringer.
 Perspektivmeldingen må tydelig adressere hvordan vi skal sikre at Norge har nok arbeidskraft slik at vi makter å håndtere de demografiske utfordringene vi står overfor. I 2035 vil vi blant annet mangle 85 000 sykepleier- og helsefagarbeiderårsverk, og vi trenger i tillegg arbeidskraft til å sikre den økonomiske verdiskapningen. Den enkeltes arbeidsinnsats er bærebjelken i dagens velferdssystem og vil være enda viktigere i fremover.
 I tillegg forventer jeg at Perspektivmeldingen har en grundig gjennomgang av de ulike aspektene med arbeidsinnvandringen Jeg tror ikke det er mange som ønsker at Norge skal bli et Downton Abby-samfunn hvor arbeidsinnvandrerne jobber i samfunnets underetasje og betjener oss som sitter i salongen over med alle de jobbene vi ikke vil gjøre selv fordi vi har penger nok å betale for dem.
 I et lengre perspektiv er generasjonsregnskapet også viktig. Vi forventer gode beregninger fra Finansdepartementet m.h.t. om det velstandsnivået vi bevilger oss i dag er bærekraftig over tid og beregninger som viser hvordan offentlige finanser og offentlige velferdsordninger må forventes å bli for kommende generasjoner".
 

Arild Hermstad

"Norge skal gå fra å slippe ut vel 50 millioner tonn CO2 og ned mot null, eller i alle fall mindre enn 10 millioner tonn. I den forrige Perspektivmeldingen, ble det forutsatt at det private forbruket nesten skulle tredoblest de neste 50 årene.
Hvordan vil det være mulig og fortsette veksten, samtidig som vi har forpliktet oss til å kutte i utslippene?
Epoken med kraftig økonomisk vekst er på hell. Og dette synspunktet er ikke noe Framtiden i Våre Hender er alene om å ha. Stadig flere økonomer påpeker at Vesten må påregne en lang periode uten den veksten vi er blitt vant med.
Det går an å opprettholde velferdsnivået uten høy vekst i det private forbruket. Noe høyere skatter og litt mindre bruk- og kast vil hjelpe mye. Dette synet støttes blant annet av den canadiske økonomen Peter Victor, som har vakt oppsikt med sine nullvekst-teorier. Et skifte mot mer fornybar energi, mindre forbruk og mer utdanning, er stikkordene for Victor.
Det viktigste for norske politikere er hvordan man kan skape økt vekst. Denne tilnærmingen til fremtiden er ikke bærekraftig. Snart må de begynne å tenke radikalt nytt. De vil ikke ha noe valg".

Annonse
Annonse