Samfunn
– Bør dyrke de beste
Høyere lønn til de beste forskerne. Sterkere satsing på de beste institusjonene og mindre distriktspolitiske hensyn i forskning og utdanning. Tidligere rektor ved Universitetet i Oslo, Geir Ellingsrud mener det er på tide å prioritere i forskningspolitikken.
Slik kan norske universiteter bli best i verden:
Slutt med valg av rektorer. Gi de beste forskerne bedre lønn og mer bevilgninger enn andre, og dropp politiske hensyn som distriktsutvikling og samfunnsnytte.
Denne uken la de to svenske professorene Mats Benner og Gunnar Öquist frem rapporten "Room for increased ambitions?
Governing breakthrough research in Norway 1990 – 2013," som viser ståa for kvaliteten i norsk forskning. (Les mer om rapporten her ).
Kort oppsummert sier rapporten at den norske middelmådigheten bunner i følgende:
- For dårlig ledelse: Universitetene er for demokratisk styrt, med lite tydelig ledelse og svake prioriteringer.
- For dårlig rekruttering: Man får ikke tak i de beste talentene. Midlertidige, prosjektbaserte stillinger – gjerne deltid – hindrer langsiktig utvikling av kvalitet.
- For sterk politisk styring: For mange politiske føringer og hensyn til distriktsutvikling og krav til samfunnsmessige hensyn gir mindre rom for å bli best.
- Finansieringen: Pengene er mange, men spres for bredt over for mye. Vi våger ikke priorotere.
Debatten i for- og etterkant av rapporten vektlegger momenter ut fra hvem som bidrar. "Alle" sier de kan bli bedre – politikerne, rektorene og forskerne. Dessuten vil jo "alle" at Norge skal være gode i forskning.
Problemene melder seg når man skal bli konkret. Ingen vil "legges ned", og ingen vil stå frem som dårlige ledere eller hevde at deres forskning er middelmådig.
Dersom ledelse, rekruttering og ufokusert pengebruk er et problem, kan man vel bare droppe rektorvalg, lønne de beste forskerne bedre og legge ned den dårligst presterende halvparten av norske universiteter og høyskoler?
I en debatt i Dagsnytt 18 om den svenske rapporten var det som ventet koselig konsensus om at "vi må bli bedre".
Det var faktisk kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen som til slutt våget å nærme seg kjernen i problemstillingen:
– Alle er enige i at vi må prioritere. Men da må noe prioriteres ned og bort og noe må prioriteres opp. Noen må altså favoriseres fremfor andre, sa Isaksen.
Geir Ellingsen, tidligere rektor ved Universitetet i Oslo, mener enerne i akademia bør dyrkes i større grad.
Lønn og valg
Ex-rektor ved Universitet i Oslo, matematikkprofessor Geir Ellingsrud, er enig i at det må prioriteres tydeligere i norsk forskning og høyere utdanning. Blant annet mener han de beste forskerne skal ha best mulig forhold.
– Jeg er ikke imot lønnsdifferensiering. Vi må tiltrekke oss og bygge opp under de beste forskerne. Det betyr at lønn er et viktig virkemiddel, sier han.
Han presiserer at forskningsinstitusjonene i Norge allerede har et visst rom for individuelle tilpasninger og at forskningsinnsats er en av de viktigste faktorene i lønnsfastsettelsen.
Den tidligere rektoren ved UiO, har imidlertid sans for den demokratiske prosessen rundt rektorvalg-ordningen.
– Det er en styrke for rektor at han har faglig bakgrunn. Lojaliteten fra de akademisk ansatte som jeg opplevde som rektor var viktig, sier han.
Når det gjelder de politiske føringene, er Ellingsen mer kritisk. Han synes for eksempel ikke at distriktspolitikk og forskningspolitikk bør blandes sammen.
– Det kan være tilfeller der det er greit, men i det store og hele synes jeg ikke man skal blande disse tingene, sier han.
Om enkelte av forskningsmiljøene i Norge skal prioriteres er en lang debatt i norsk forskning. Ellingsrud tror det er rom for det.
– Jeg tror man må akseptere at noen har kommet lengre enn andre. Og at vi bør dyrke de som har kommet lengst, sier han.
Les intervju med forfatter Mats Benner og mer om rapporten her.
