Annonse
Fra prøveboring etter skifergass i det baskiske området i Nord-Spania

Storpolitisk spill om Europas skifergass

Skifergass endret amerikansk energipolitikk fra desperat import til store planer om eksport i løpet av de siste ti årene (se tekstbokst). Det fikk energihungrige europeere til å grave i egen bakgård. De første rapportene pekte på et stort potensial, men da de drivverdige funnene uteble flyktet mange av de tyngste aktørene. De skyldte på vanskelig geologi, tungvindt byråkrati, grådige skatteinnkrevere og en fiendtlig innstilt befolkning. Mange mente industrien var død før den var kommet skikkelig i gang i Europa.


Ingen EU-regler. EUs nye klimaplan inneholder ingen overnasjonale begrensninger på leting og boring etter skifergass.Men i år tar likevel den europeiske skifergassen sine første vaklende skritt. Storbritannias statsminister David Cameron håper på å gjenta den amerikanske suksessen i engelske åser, i Polen meldes det endelig om lønnsomhet og de største skifergassavtalene noensinne er inngått i konfliktfylte Ukraina.

  • Redusert, men fattet. Polens ambisjoner om å bli en energistormakt er redusert, men polakkene har ikke gitt opp. Denne uken kunne et George Soros-eid prosjekt melde om den første økonomisk drivbare brønnen.
  • Battle of Britain. Mens motstanden øker trapper David Camerons regjering opp støtten til skifergassindustrien.
  • Ukraina beste nykommer. De to største skifergasskontraktene gjennom alle tider ble inngått mellom Ukraina og vestlige energiselskaper. Den siste en uke før Ukraina sa nei til handelsavtale med EU.
  • Ingen trussel. Skifergass i Europa vil verken true norsk eksportgass eller utbygging av fornybar energi, ifølge eksperter vi har snakket med.

Økt behov

Den totale gassproduksjonen i Europa er fallende (se tekstboks). Mens det ble produsert rundt 220 milliarder kubikkmeter (mkm) i året mellom 1996 og 2003, er samlet produksjonen i underkant av 150 milliarder kubikkmeter i året nå. Samtidig er forbruket også redusert, fra en topp på 500 mkm i 2010 til 450 i 2012, slik at det gjenstår et gap på 300 mkm som i hovedsak fylles av import fra Nord-Afrika, Norge og Russland. Hverken Norge eller landene i Nord-Afrika kan levere veldig mye mer. Russland kan, men EU hadde foretrukket en annen leverandør. Putins gasspolitikk får egen produksjon av skifergass til å se svært interessant ut for europeiske ledere.

Og det så lenge lovende ut for en europeisk skifergassindustri. I det internasjonale energi­byråets (IEA) analyser var potensialet for europeisk skifergass anslått til 17.000 milliarder kubikkmeter (mkm), som var rundt 9 prosent av de globale reservene i 2011.
Mest gass var det i Polen og Storbritannia. Det skapte optimisme. Ikke bare kunne Polen sitte på en formue i naturreserver, men kanskje enda viktigere var det at en så muligheten for å rive seg løs fra Russland og Gazproms gassleveranser. I Storbritannia anslo British Geological Survey at det eksisterer smått utrolige 368.000 mkm gass i det såkalte Bowland Shale som ligger sentralt og nord i England. Blant optimistene snakkes det om at kanskje så mye som ti prosent av dette kan hentes opp, nok til å dekke Storbritannias gassbehov de neste 50 årene.

Men nedturen kom relativt raskt i Polen. Gassreservene var mye mindre enn først antatt. Det viste seg at det var vanskeligere å hente ut gassen fra skifersteinen i grunnen her i Europa enn i USA. Polske myndigheter hadde vært de ivrigste i arbeidet med å utvikle en europeisk skifergassindustri, i første halvår av 2013 var det utstedt 108 borelisenser. Men for hver nye letebrønn ble det stadig mer klart: Det var ikke så mye skifergass, og den som var der, var vanskelig å hente opp. Både ExxonMobil og Marathon Oil ga seg etter at testbrønnene ikke ga kommersielt drivbare felt.

Industriens hovedbekymring var usikkerheten rundt hvorvidt en letelisens også ga rett på lisens til å produsere. Industrien uttrykte også skuffelse over planer om å opprette et statlig selskap, NOKE, som skulle få minoritetsandeler i alle fremtidige produksjonslisenser. Det polske byråkratiet ble også en utfordring. Mens det tok rundt 45 dager å få en letelisens i USA tok det i snitt åtte måneder i Polen. På samme tid som man boret 49 brønner i Polen, ble det boret 1607 i Pennsylvania.

De enorme reservene i Storbritannia er fortsatt relativt uutforsket. Mer realistiske analytikere tror maks 1-2 prosent noensinne kan produseres. Andre frykter at det skal gå som i Polen, skuffende prøveboring og for mye byråkrati.

Miljøproblemene er heller ikke ubetydelige.
Da de første videoene av brennende vann fra skifergassområdene i USA etter hvert dukket opp på Youtube satte det spor i Europas miljøbevisste befolkning. Hydraulisk frakturering – fracking – boreprosessen hvor vann, sand og kjemikalier pumpes ned i brønnen for å åpne steinen slik at den gir slipp på skifergassen, er blitt knyttet til forurensing av grunnvannet i enkelte områder, og ble raskt ansett som for skitten og bråkete for tett bebygde europeiske nabolag. I Frankrike og Bulgaria ble det lagt ned forbud.

Ikke over før det er over

Men skifergassindustrien har ikke gitt helt opp. Bare denne våren er det planlagt hele åtte større konferanser som tar opp hindringene som gjenstår før en mer storstilt satsing kan komme skikkelig i gang.

EU skal i hvert fall ikke legge noen hindringer i veien. Mens eliten minglet i under World Economic Forum i Davos nylig, lanserte EU-kommisjonen sitt forslag til nye klimamål. Og som ventet, og lobbet for i Polen og Storbritannia, ble det ikke innført overnasjonale begrensninger på hverken leting eller boring etter skifergass.

I Polen har heller ikke statsminister Donald Tusk gitt opp riktig ennå. I november sparket han miljøministeren på grunn av skuffende progresjon i leteaktiviteten. Den nye miljøministeren, Maciej Grabowski, har allerede gjort det klart at opptrapping i leteaktiviteten er en av regjeringens prioriterte oppgaver. Miljødepartementet har anslått at minst 250 flere brønner må prøvebores før man kan konkludere om landets virkelige potensial, et mål man ligger an til å oppnå først i 2021.

I år skal ConocoPhillips foreta sine tre siste prøveboringer i nordlige Polen – området som er ansett som det mest lovende geologisk. Og denne uken kunne det George Soros-eide San Leon prosjektet melde om at 1700 ­kubikkmeter gass daglig pipler ut av brønnen deres nord i Polen. Prosjektet hylles som en milepæl og vil trappes opp med en mer produktiv horisontal brønn til sommeren.

Også britiske myndigheter gjør i disse dager hva de kan for å hjelpe industrien. I fjor senket finansminister George Osborne skatten for gassprodusentene fra 30 til 6 prosent. Og et eget statlig råd er opprettet for å bistå selskapene. I en rekke e-poster avisen Guardian har sett, går det også frem at regjeringen har bistått industrien med PR-messige innspill for blant annet å blidgjøre motstandere av «fracking».

Da enkelte landeiere i Storbritannia vant frem i rettsvesenet med anklager om at energiselskapene driver «trespassing» - altså at de tar seg adgang på deres eiendom uten tillatelse, siden den horisontale boringen foregår under hagene deres – møtte regjeringen utviklingen med nye regler som sier at energiselskapene ikke lenger trenger å varsle alle berørte parter når boringen foregår under bebygde områder.

Ingen trussel

Likevel tror ikke analytikere at vi vil se skifergassproduksjon i Europa på minst ti år. Det vil også være nødvendig med storstilt utbygging av infrastrukturen for transport av gass i mange av landene, noe som vil ta tid. Mens det for tiden finnes 2000 landrigger som borer etter skifergass i USA er det tilsvarende tallet i Europa 80.

Heller ikke leder i miljøorganisasjonen Zero, Marius Holm, tror det er gitt at skifergass vil bli en suksess i Europa, slik som i USA. Han tror pris, juss og folkelig motstand er viktige barrierer som skifergass ikke nødvendigvis vil overvinne i Europa.

– Men dersom det likevel skulle lykkes, kan det slå ut på flere måter. Vi håper jo at mer gass kan ta over for kull som gir lavere utslipp, sier han.

Holm er ikke bekymret for at fremveksten av skifergass skal stoppe utviklingen av fornybar energi som sol- og vindkraft.

– EU har satt seg mål om 27 prosent fornybar innen 2030, og ettersom sol- og vindenergi blir stadig mer konkurransedyktig på pris vil utrullingen fortsette, sier han.

Thina Saltvedt, oljeanalytiker i Nordea, ser ikke på europeisk skifergass som en trussel for norsk gasseksport.

– Den samlede gassproduksjonen er fallende i et Europa som vil ha behov for mer gass fremover, sier hun.

– Som i Polen var man også i Sverige en stund forventingsfulle. Men svenskene må nok fortsatt importere sine hydrokarboner fra naboen i vest. Skifersteinen i Malmøfeltet var for gammel, gassen hadde lekket ut allerede.

Ukraina mest lovende

Forrige gang eliten var samlet i Davos var det nok en annen stemning i den ukrainske leiren enn i år. Parallelt med de obligatoriske foredragene om økende ulikhet og viktigheten av å få med seg grasrota, ble det inngått en avtale mellom Royal Dutch Shell og en gruppe rundt president Viktor Janukovitsj om å lete etter skifergass på ukrainsk jord. Kontrakten på 10 milliarder dollar er den største i europeisk skifergasshistorie til nå, og ble formelt inngått som en produksjonsdelingsavtale mellom Shell og det statlige ukrainske Nadra Yuzivska.
For mange kom Ukrainas invitasjon til vestlige selskaper svært overraskende. Under den mer vestlig orienterte regjeringen nedsatt i etterkant av Oransjerevolusjonen i 2004 ble vestlige energiselskaper aldri invitert til å dele energiressursene.

Avtalen falt ikke president Vladimir Putin lett for hjertet. Gassleveranser mellom Russland og Ukraina har lenge vært et omstridt tema. Russisk gass til Europa går gjennom Ukrainske rørledninger. Og i 2006 og 2009 stoppet Russland gasskranene da Ukraina ikke ville akseptere den prisen russerne ville ha for gassen.

I november i fjor, kun uker før Janukovitsj skjebnesvangert valgte å vrake handelsavtalen med EU, inngikk også Chevron en lignende produksjonsdelingsavtale med ukrainerne, også den til 10 milliarder dollar. Det ble snakket om at amerikanske myndigheter skulle finansiere en undersøkelse av Ukrainas skifergassforekomster. Plutselig var Ukraina den lysende stjernen på Europas energihimmel.

Thina Saltvedt er mer avventende til Ukrainas muligheter til å bygge ut.

– Det har ikke vært så veldig mye snakk om disse prosjektene i oljebransjen ennå. Det er klart landene i Øst-Europa ønsker større uavhengighet fra Russland, men også her er det stor motstand mot boring blant befolkningen, sier hun.

Konflikten i Ukraina har satt utviklingen på vent og skapt betydelig usikkerhet. Chevron har uttalt at de ikke sender folkene sine til landet før konflikten har roet seg. Til en forsamling under årets Davos-møter uttalte Ukrainas statsminister Mykola Azarov at samarbeidet med Shell og Chevron skulle fortsette. Fem dager senere gikk han av.

Det er likevel fortsatt grunn til å tro at Ukraina kommer til å bore etter skifergass sammen med Shell og Chevron. Seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt, Arild Moe, tror et hvilket som helst regime i Ukraina vil opprettholde avtalene med vestlige selskaper, til det er verdien av redusert gassimport for stor til å la være.

– Det er ikke sannsynlig at Russland vil senke prisen på gass såpass mye at utvikling av skifergass i Ukraina ikke lenger er økonomisk interessant, sier han.

Lederen i det internasjonale energibyrået IEA, Fatih Birol uttalte denne uken til Financial Times at Europas industri har et strukturelt problem. Energikostnaden, selv om den har vært fallende, er mye høyere enn i USA. Gapet vil gi USA en fordel de neste 20 årene, mener han. Slike argumenter har en tendens til å gå hjem hos politikere. Uten gode alternativer vil de i økende grad se mot skifergass.

Sand i maskineriet

Det amerikanske gasseventyret viste at når forholdene først lå til rette for det, kom veksten i et vanvittig tempo.

I det siste har imidlertid veksten sakket av. Mens den årlige veksttakten var på rundt 50 prosent i oppbyggingsårene mellom 2008 til 2011, økte produksjonen kun med 4 prosent i 2012 og 8 prosent i 2013.

Gassprisen falt så raskt at lønnsomheten forsvant. Enkelte snakker om en boble som kun kan opprettholdes ved å bore nye brønner – selv om hver brønn taper penger med dagens gasspris.

IEA ser annerledes på det. Byrået ser for seg mer taktfast vekst fremover. Fra 2013 til 2040 er amerikansk skifergassproduksjon ventet å doble seg.

Samtidig er Gazprom i gang med prøveboring i det sibirske feltet Bazhenov, som allerede sammenlignes med Bakken-feltet i USA. Bazhenov har ord på seg for å være et av verdens største gassfelt.

Prøveboringene har så langt gitt resultater som peker i retning av Bakken-nivå også i produksjonskapasitet, men flere prøver i løpet av de neste to årene må til før man er klar for å konkludere.

Konsernsjefen i Gazprom ble så sent som i april 2013 sitert på at amerikansk skifergass er en boble.

Markedet for gass er ikke som andre markeder

Mens energiprisene i Europa er på vei ned på grunn av fallende kullpriser – er unntaket gass som har steget i pris siden finanskrisen.

På grunn av behovet for gassrør finnes det ikke ett stort marked for gass – men snarere flere regionale markeder.

Gassen er dyrest på det asiatiske markedet og billigst på det amerikanske. Forskjellen kan være ganske stor. For tiden er LNG (gass i flytende form) i Japan 4 ganger dyrere enn LNG i USA. Prisen på gass i det europeiske markedet ligger i midten – rundt 1,5 ganger gassprisen i USA.

Skifergass snudde trenden med fallende gassproduksjon i USA. Siden har skifergassen vokst seg så stor at president Barack Obama snakker om at USA kan bli selvforsynt med energi i 50 år.

På tross av at stadig flere miljøfolk og andre analytikere peker på bobletendenser, har flere aktører i den amerikanske skifergassbransjen begynt å drømme om å eksportere gassen ved hjelp av LNG-skip.

Seint i 2013 hadde fire prosjekter fått tillatelse til å eksportere 73 milliarder kubikkmeter per år med oppstart fra 2015. Til sammenligning eksporterer Norge 100 milliarder kubikkmeter gass i året.

Ifølge Point Carbon ligger det søknader om å eksportere rundt 267 milliarder kubikkmeter til sammen.

 

Annonse

Sand i maskineriet

Det amerikanske gasseventyret viste at når forholdene først lå til rette for det, kom veksten i et vanvittig tempo.

I det siste har imidlertid veksten sakket av. Mens den årlige veksttakten var på rundt 50 prosent i oppbyggingsårene mellom 2008 til 2011, økte produksjonen kun med 4 prosent i 2012 og 8 prosent i 2013.

Gassprisen falt så raskt at lønnsomheten forsvant. Enkelte snakker om en boble som kun kan opprettholdes ved å bore nye brønner – selv om hver brønn taper penger med dagens gasspris.

IEA ser annerledes på det. Byrået ser for seg mer taktfast vekst fremover. Fra 2013 til 2040 er amerikansk skifergassproduksjon ventet å doble seg.

Samtidig er Gazprom i gang med prøveboring i det sibirske feltet Bazhenov, som allerede sammenlignes med Bakken-feltet i USA. Bazhenov har ord på seg for å være et av verdens største gassfelt.

Prøveboringene har så langt gitt resultater som peker i retning av Bakken-nivå også i produksjonskapasitet, men flere prøver i løpet av de neste to årene må til før man er klar for å konkludere.

Konsernsjefen i Gazprom ble så sent som i april 2013 sitert på at amerikansk skifergass er en boble.

Markedet for gass er ikke som andre markeder

Mens energiprisene i Europa er på vei ned på grunn av fallende kullpriser – er unntaket gass som har steget i pris siden finanskrisen.

På grunn av behovet for gassrør finnes det ikke ett stort marked for gass – men snarere flere regionale markeder.

Gassen er dyrest på det asiatiske markedet og billigst på det amerikanske. Forskjellen kan være ganske stor. For tiden er LNG (gass i flytende form) i Japan 4 ganger dyrere enn LNG i USA. Prisen på gass i det europeiske markedet ligger i midten – rundt 1,5 ganger gassprisen i USA.

Skifergass snudde trenden med fallende gassproduksjon i USA. Siden har skifergassen vokst seg så stor at president Barack Obama snakker om at USA kan bli selvforsynt med energi i 50 år.

På tross av at stadig flere miljøfolk og andre analytikere peker på bobletendenser, har flere aktører i den amerikanske skifergassbransjen begynt å drømme om å eksportere gassen ved hjelp av LNG-skip.

Seint i 2013 hadde fire prosjekter fått tillatelse til å eksportere 73 milliarder kubikkmeter per år med oppstart fra 2015. Til sammenligning eksporterer Norge 100 milliarder kubikkmeter gass i året.

Ifølge Point Carbon ligger det søknader om å eksportere rundt 267 milliarder kubikkmeter til sammen.

 

Annonse