Baksaas som sannhetsvitne

I forrige uke skrev tidligere styreleder i Telenor, Svein Aaser, et innlegg i Dagens Næringsliv (DN) der han tilbakeviser at han har snakket usant til Stortinget under høringen om korrupsjonen i Vimpelcom. At Aaser løy har i løpet av de siste månedene etablert seg som en sannhet i mediene. Da VG diktet i hop historien om at ingen kvinner var vurdert som aktuelle for jobben som konsernsjef i Telenor, ga de den en «nå bløffer Aaser igjen»-vinkling. Aaser har tidligere sagt at det var kvinner med i sluttrunden. Det var det aldeles ikke, hevdet VG. Underforstått: Heller ikke denne gang kan vi stole på mannen som lurer Stortinget. Seinere kunne Dagens Næringsliv fortelle at Berit Svendsen var inne til to intervjuer og blant de seks kandidatene som fikk møte innstillingsutvalget. Aaser snakket sant. VG bløffet.

«Samme ulla»

Aaser har aldri innrømmet at han har holdt tilbake opplysninger for Stortinget. Det er Jon Fredrik Baksaas som har sagt det, og endatil beklaget. «Samme ulla», tenker mediene om Aaser og Baksaas. Har Baksaas lurt Stortinget, har nok Aaser gjort det samme. Hva Aaser skal ha sagt til Kontrollkomiteen som ikke er sant, er det ingen som kan dokumentere.

I begynnelsen av november innrømmer Baksaas at han holdt tilbake informasjon for komiteen. Det var ikke bevisst, det var en betraktning vi gjorde der og da, sa han til DN. Hva han mente med det, var ikke godt å si. Men etter at Svein Aaser fikk sparken for å ha vist for lite åpenhet, hadde Baksaas et behov for å beklage at han ikke var mer åpen i møte med Stortinget.

Et par dager før Baksaas og Aaser skulle møte Stortinget sendte de er brev til kontrollkomiteen der de gjorde oppmerksom på at de ikke ville bryte sin taushetsplikt når de møtte til høring. Reaksjonene fra komiteen var kraftfulle. Kontrollkomiteen krevde alle sakens fakta på bordet og at de ikke ville akseptere at de to lot være å si noe med henvisning til taushetsplikten. Den kunne Stortinget oppheve, om det var det om å gjøre. «Du måkke komme her og komme her, det er vi som lager lover og vet hva som skal svares på», lød det selvbevisst fra komitéen.

Det er juridisk høyst tvilsomt om Kontrollkomiteen kan kreve at styremedlemmer skal fortelle alt de vet, og aller minst når det er snakk om medlemmer i et datterselskap der Telenor er minoritetsaksjonær. Dersom det er snakk om børssensitiv informasjon, kan ikke styremedlemmer enkeltvis ta seg til rette og bryte taushetsplikten. Stortinget får mene hva de vil. De har lov å spørre, men de kan ikke kreve at noen bryter sin taushetsplikt. Baksaas skulle stått fast på at han ikke ville gi videre taushetsbelagt informasjon framfor å skape et inntrykk av at han fortalte Kontrollkomiteen alt han visste.

Planen var at Kontrollkomiteen skulle ha en ny høring om Telenor denne uken. Den ble avlyst etter at Riksadvokaten ba om det. Politiet i Nederland og USA som etterforsker korrupsjon i Vimpelcom, har reagert på at Stortinget blander seg inn etterforskningen. Justisdepartementet i USA har reagert på at Telenor har gått videre med opplysninger til statsråd Monica Mæland som igjen har gått videre til Kontrollkomitéen med mye, om ikke alt hun har fått vite. Komitéen hadde ikke noe valg, de måtte etterkomme Riksadvokatens anmodning om å utsette høringen. Riksadvokaten er diplomatisk i formen. Han kunne ikke si det som kan leses mellom linjene; at Kontrollkomiteen i økende grad opptrer som løs kanon i statsforvaltningen.

– Jeg hører at Jon Fredrik Baksaas ber om unnskyldning, men jeg tar for min del ikke imot noen beklagelse. Dette får han bære selv. Hendelsen vil gå inn i norsk parlamentarisk historie på en negativ måte. For jeg tror ikke det finnes noen andre eksempler hvor fremtredende mennesker med et stort samfunnsansvar ikke har snakket sant i Stortinget når de er blitt spurt, uttalte en selvsikker Kolberg til DN da Baksaas innrømmet at han ikke hadde sagt alt.

Uklok opptreden

Nå er rollene byttet om. Det er Martin Kolberg og Kontrollkomiteen som har trådt feil og opptrådt så pass uklokt at de måtte settes på plass av Riksadvokaten. Den linjen Baksaas har fulgt, er den Riksadvokaten foreskriver. Aktørene i en sak som er under etterforskning, skal ikke si alt de vet. De skal holde kjeft for ikke å skade etterforskningen.

Det kan stilles spørsmål med om Sigve Brekke og Svein Aaser gjorde rett da de ga nye opplysninger til Monica Mæland i høst. Grunnen var nok at det var skapt et klima der det å ikke fortelle alt man visst, ble sett på som suspekt og lite tillitsvekkende. Brekke ville framstå som blant de flinke i «åpenhetsklassen» og med mandat til å rydde opp.

Av et innlegg i DN går det fram at Baksaas vet en hel masse om hva som har skjedd i Vimpelcom. Han har fått vite en god del som vitne i etterforskningen. Det har han forbud mot å gå videre med. Baksaas har neppe laget en liste med hva han kan si og hva han ikke kan si. Her gjelder det som Gro Harlem Brundtland sa, «alt hører sammen med alt». Han sier han ønsker å være så åpen som han kan, men det er altså mye han ikke kan si. Det poenget burde Kolberg og Abid Raja tatt på første forsøk.

Riksadvokaten har gitt Baksaas en slags oppreisning. Både Aaser og Baksaas er blitt erklært som håpløse og upålitelige av Kontrollkomitéen. Det er det ikke saklig grunnlag for. Baksaas er på offensiven igjen, selv det fortsatt er uklart hva han første beklaget og nå er glad for.