De nye politidirektørene

Det er nå lyst ut ti stillinger som ledere for de nye politidistriktene som Stortinget har vedtatt skal opprettes. Stillingsutlysningene bærer på ingen måte bud om en revolusjon med hensyn til hva slags ledere man er ute etter. Det er det da heller ingen grunn til. En så pass stor etat som politiet, må da ha ti ledere som kan fylle en politimesters sko. Men politikerne er ikke overbevist om at man må hente noen fra egne rekker. Derfor står ikke det svart på hvitt i utlysningen. Det står at den som skal ansettes må ha kunnskap om eller erfaring fra politi og påtalemyndighet. Det er mange som kan ha kunnskap om dette feltet. Men nåløyet er gjort trangere enn som så. Det kreves mastergrad, fortrinnsvis innen jus/rettsvitenskap.

I praksis betyr det at man vanskelig ser for seg andre enn jurister som ledere for de nye politidistriktene. I dag er det ikke alle politimestrene som har juseksamen. Timeglasset er rent ned for dem.

I tillegg ønsker statens seg politimestre som her erfaring fra kriseledelse og erfaring fra virksomhetsutvikling og kvalitetsforbedringer ved hjelp av ny teknologi. Nåværende ledere i politiet har gjerne erfaring med kriseledelse. Når det gjelder ny teknologi, har man i politiet neppe mye å skryte av.

Det er ikke noe spesielt med hensyn til lederprofil og ansvarsoppgaver i stillingsutlysningene. Ledelse av politiet er noe for seg selv. Politiet er både en forvaltningsorganisasjon, en beredskapsorganisasjon og et operativ etat som en forventer skal strutte av handlekraft. Det er ikke samme type ledere man søker i forvaltningen som i forsvaret for eksempel. Det er ikke mulig å lese ut av utlysningen hva man vil prioritere. Sannsynligvis blir det ledere en antar makter å fungere brukbart i alle rollene som vil bli foretrukket.

Kvinnene i politiet får en mulighet til å komme helt i toppen i denne prosessen. Det står begredelig til når det gjelder kvinnelige ledere i bedriftene hvor staten har eierandeler. De har selvsagt 40 prosent kvinner i styret, men i ledergruppene er det mennene som dominerer. Det samme er tilfellet i forsvaret. Ifølge gjeldende likestillingstekning skal det være like naturlig for kvinner som for menn å være krigere. I praksis er det ikke slik.

Det går bedre i politiet. De siste ti årene har andelen kvinnelige politimestre økt. Nå vil regjeringen ta skrittet fullt ut. «Vi har en målsetting om 40 prosent kvinnelige ledere og oppfordrer kvinner til å søke». Dette forplikter. Det betyr at omtrent halvpartene av de som ansettes må være kvinner. Dermed får vi en demonstrasjon av at staten mener alvor med å ansette kvinnelige toppledere.

Men vi er nok ikke der at det i neste utlysning av ledere i Statoil eller Telenor vil stå at «vi har en målsetting om 40 prosent kvinnelige ledere og oppfordrer kvinner til å søke». Her lyder det fortsatt: Vi ansetter den som er best kvalifisert og gjerne en kvinne.