Den milde refseren

Kanskje tiden er inne for å bli litt mer sint, Lippestad?

Ja, det sier kona mi også: «Geir, du må bli mer sint!» Men det er ikke mitt temperament. Og hvis du blir sint og slår neven i bordet, er det jo heller ingen som lytter. Det gjelder i hvert fall for barneoppdragelse.

Men jeg har sett deg sint. På førstesiden av Klassekampen i sommer refset du den nye norske flyktningpolitikken: «Det er ubegripelig at Norge ikke vil motta funksjonshemmede flyktninger fra Syria. Den mangel på raushet passer ikke inn i fortellingen vi fortalte om oss selv etter angrepet for tre år siden,» sa du.

Ja, jeg er opprørt over den klare beskjeden som våre justismyndigheter har gitt. Den er så diskriminerende, og hviler på en manglende refleksjon rundt hvorfor man i det hele tatt hjelper andre mennesker.

Vi kan ikke hjelpe alle, sies det?

Det er opplagt. Men prøv å forestille deg at du selv var en far som satt utenfor Syria med en stor familie på fire barn, og ett av barna var funksjonshemmet for beinet var sprengt i filler av en bombe. Og så kommer det en representant fra myndighetene i verdens rikeste land for å sjekke hvem som skal få lov å komme til dette landet. Han sier: «Jeg ser at dere har et barn som sitter i rullestol, og derfor får dere ikke lov å komme til oss. Vi vil heller ha en frisk familie som kan bidra hos oss og la seg integrere umiddelbart.» Hva ville du tenkt da?

Jeg ville vel lurt på hva dette var for et slags samfunn?

Og svaret på det er at Norge er i ferd med å bli et sorteringssamfunn. Dette kommer til uttrykk i hvordan vi prioriterer vår flyktningpolitikk, hvor man har sagt helt tydelig fra regjeringen at hvis vi må, så skal vi ta vi imot et minimum antall flyktninger. Men vi går ned og plukker vekk de sykeste, de funksjonshemmede, de som trenger det mest, for de vil belaste vårt helsesystem. Vi snakker altså om noen få hundre mennesker, minimumskvoten som FN har bestemt. Og da spør jeg: Hvorfor hjelper vi egentlig? Hjelper vi for å importere arbeidskraft for at Norge skal bli enda rikere? Eller hjelper vi dem som trenger det mest?

Hva ville du som en far fra Syria tenkt om et sånt samfunn, hvis barnet ditt ikke fikk hjelp, og kanskje dør under forferdelige sanitære og medisinske forhold?

Først ville jeg tenkt: Kan jeg tilgi et sånt samfunn? Så ville jeg tenkt, tror jeg, at om jeg skulle gjøre noe her i livet, ville jeg i hvert fall reise og prøve å finne ut hva slags folk dette er? Hvordan tenker de? Og la oss se tyve år frem i tiden, hva skal vi da svare den faren eller moren som kommer fra Syria til Norge for å se hvem vi var, vi som lot barnet deres dø. Har vi da rett til å be om deres tilgivelse? Rett til å si: «Vet du hva, tilgi oss da, det forventer vi at du gjør.» Jeg vet ikke om vi kan forvente det. Det er en sortering av verste sort når vi velger ut de som er friske, og velger bort de som trenger det mest. Dette synes jeg er underkommunisert. Det bør vi ta oss tid til å diskutere. For jeg tror ikke den norske folkesjela egentlig tenker sånn.

Identifiserer du deg med den faren?

Jeg spør meg selv om hvorfor vi ikke reagerer? Det må være fordi vi ikke greier vi å identifisere oss med familien der nede, med et sønderskutt barn. Det er helt avgjørende å skape en slik identifikasjon, slik at flere begynner å spørre: «Er dette måten vi skal drive flyktningpolitikk på? Er dette måten vi skal bygge verdiene våre på?»

Skammer du deg over at myndighetene våre sorterer på den måten? Kan i så fall skammen være en ressurs for å få oss til å handle annerledes?

Nei, jeg vil være forsiktig med å si at det er bra å føle skam. Jeg vil heller appellere til stoltheten. Vi bør reflekterer nøye over hvem vi vil være og hvordan skal vi fremstå. Ok, så har vi sagt ja til tusen flyktninger fra Syria. Det er veldig få, langt færre enn Sverige for eksempel, men greit. Hvordan skal vi så velge disse ut? Jo, vi skal naturligvis ta imot de som trenger det mest, de som har det aller vanskeligst. Hvis vi reflekterer rundt det, og hva det gjør med oss, tror jeg det rimer med våre verdier. Du ser det på engasjementet rundt pengeinnsamlinger når noen virkelig har det vanskelig, da står det norske folk klar. Når vi ser at det er slik vi vil tenke, vil dette også gi oss en stolthet.

Nå argumenterer du med nærmest vårt omdømme. Er ikke det litt overfladisk?

Bare hvis omdømmet ikke er ærlig. Men hvis myndighetene våre hadde spurt: «Hvem synes du vi skal hjelpe? De som trenger det mest, eller de som Norge kan få mest penger igjen for i form av arbeidskraft?» Da tror jeg folk flest ville sagt: «Nei, men la oss nå hjelpe de som trenger det aller mest.» Om det ville skapt et bedre omdømme der ute, så var det i det minste et ærlig omdømme. Men først og fremst er spørsmålet viktig, fordi det er et tegn, et symptom på en farlig tendens i samfunnet vårt, i det at vi velger vekk det som er vanskelig. Vi vil gjøre det lett for oss, vi tenker bærekraft, økonomi og kostnader mer enn på andre immaterielle verdier.

Mange ute i verden har det siste året begynt å stille spørsmål ved vårt lille land, for eksempel om hvordan Norge kunne velge sitt mest høyreorienterte parti inn i regjering, bare to år etter den høyreekstremistiske terroren 22/7?

Ja, det er åpenbart at verden ser på Norge på en helt annen måte nå enn på 50-60-70-tallet, da vi var et land i utkanten uten større betydning. Når nå seriøse aviser og journalister beskriver Norge som et land de ikke helt forstår, et land hvor man ikke viser den rausheten man lovet hverandre etter terrorangrepet, men hvor rasisme og manglende hjelp til flyktninger er problemer som tas opp, da må vi jo reflektere over dette. Kanskje de har et poeng? Og ut fra partiprogrammet og de uttalelsene FrP kom med før de kom i regjering, kan det heller ikke være overraskende at noen tar frem de uttalelsene, ser på dem i kontekst til rasisme og fremmedfrykt, og spør oss: «Hva nå, verdens rikeste land?» Hvordan vi opptrer i Norge har en symboleffekt. Vi er ingen underdog lenger. Vi bør heller ta mål av oss å gå foran som et eksempel og bli bedømt deretter.

Kan du forstå at folk i den fattige verden blir sinte når de ser hvordan vi prioriterer?

Vi må i hvert fall begynne å forstå at de som lever med fattigdom, sult og nød, begynner å kikke på andre deler av verden og stille noen spørsmål.

Berettiget harme, er ikke det et juridisk uttrykk?

Det er det faktisk. Dette er selvfølgelig veldig komplisert. Man kan si at alle land, også fattige, selv har et hovedansvar, for eksempel for å rydde opp i korrupsjon og skjevfordeling. Men for meg sitter dette bildet fast av denne familien fra Syria, som ikke er ønsket her. Som ikke ønskes velkommen av den spesifikke grunn at de vil belaste verdens rikeste lands helsetjeneste, når alternativet er ingen helsetjeneste i det hele tatt, og kanskje død. Jeg tror dette må fortone seg nesten uforståelig for de menneskene som får den beskjeden. Da vil jeg si det så sterkt at jeg ikke skjønner at vi kan våge be om deres tilgivelse.

Du ble kjent som forsvarsadvokaten til en hvit, høyreekstrem massemorder som ønsket og stadig ønsker å ødelegge de verdiene du selv står for; menneskeverd, likeverd, flerkultur. Han angrer ingen ting, bare at han ikke fikk drept enda flere. Han har ikke bedt noen om tilgivelse, men heller hånet sine ofres etterlatte. Kan man tilgi en som ikke vil bli tilgitt?

Nei, gjerningsmannen har ikke bedt om tilgivelse. Og Norge ber heller ikke disse syriske flyktningene om tilgivelse. Man kan komme i situasjoner hvor noen som har gjort noe grusomt mot deg, ikke ber om tilgivelse. Hvordan skal du da leve videre med dette? Jeg tenker at tilgivelsen ikke handler om å unnskylde handlingen, men den kan forhindre at disse handlingene eller denne personen ødelegger hjertet ditt, ødelegger verdiene dine, ødelegger sjela di, rett og slett. Tilgivelsen renser deg slik at du kan leve videre, uten bitterhet. En slik intern, forsonende tilgivelse kan du jobbe med uavhengig av om den som har krenket deg ber om tilgivelse eller ikke.

Du skal snart møte en mann som har gått i dybden med dette på flere plan, nemlig erkebiskop Desmond Tutu?

Ja, han kommer til Oslo i slutten av september sammen med sin datter, og jeg skal samtale med ham i Oslo konserthus. Han har skrevet to bøker om dette: Den store tilgivelsen handler om tilgivelse på et samfunnsmessig plan; hvordan en farget befolkning kunne tilgi en hvit befolkning i Sør-Afrika etter alt det grusomme som ble gjort under apartheid? Men han har også skrevet en personlig bok om tilgivelse; hvordan kan jeg som enkeltperson tilgi den som har gjort noe grusomt mot meg eller mine nærmeste. Tutu er en klok mann som ser at begge dimensjonene er viktige, og henger sammen.

Men fredsprisvinneren Tutu er ofte eitrende sinna! Kunne du lære litt av hans temperament?

Hvis jeg hadde opplevd apartheid på kroppen og blitt satt uskyldig i fengsel, ville jeg også vært sint. Men jeg har ikke opplevd den samme urettferdigheten.

Men du har opplevd noe som gjør at du engasjerer deg for denne syriske familien du nå har malt frem for oss. For du har jo selv mange barn? Og to av dem har sittet i rullestol?

Ja, vi har åtte barn. Og nå har vi syv her på jorden. Gleden ved å ha mange barn, og annerledes barn, gjør at jeg identifiserer meg med den familien som sitter der med barn som er blitt skutt i filler og ikke har bein, eller tilfeldigvis er født med downs syndrom, eller barn som er født med en sykdom. Og jeg tenker: Hva føler den syriske familien når de ikke er ønsket? Samtidig tenker jeg med enorm takknemlighet over alt vi selv har fått fra vårt samfunn. Vi har følt at alle våre barn var like viktige. De har gått på skole, de har fått helsehjelp, det ingen som har prøvd å sortere bort noen av dem. Men tenk om jeg hadde opplevd det motsatte i Norge, da hadde jeg jo blitt rasende og fortvilet, jeg hadde blitt helt knust. Og dette opplever altså mennesker rundt oss.

Vi møttes for første gang for mindre enn en uke siden, til en samtale på Olavsfestdagene i Trondheim under vignetten «Min tro» i Vår Frue kirke. Hvorfor valgte du å stille opp i den sammenhengen?

Et kirkerom innbyr oss jo til å gå utenfor de dagligdagse tankebanene. Jeg syntes det var viktig å sette av tid til å reflektere over spørsmål vi normalt ikke tar opp i en hektisk hverdag. Slike samtaler hjelper meg til å reflektere videre og utvikle meg.

Du er nå blitt styreleder i den sosialdemokratiske tenketanken Agenda. Ser du et verdifellesskap mellom arbeiderbevegelsen og kirken?

En åpenbar fellesnevner er internasjonal solidaritet. Tanken om solidaritet og nestekjærlighet er dypt forankret i begge leirer, og vi trenger å videreutvikle den tanken i Norge, i erkjennelsen av at vi er et blitt multikulturelt samfunn.

Kan kirken også utfordre Agenda og sosialdemokratiet?

Kirken bør bli mye tydeligere, ikke bare overfor sosialdemokratiet, på både internasjonal solidaritet og på konkrete menneskeverdspørsmål i Norge, for eksempel religiøs toleranse. Og jeg skulle ønske at kirken virkelig skrek opp mot sorteringssamfunnet, når vi nå hører at funksjonshemmede ikke får komme som flyktninger, fordi det belaster vårt eget helsevesen. Dette strider så fundamentalt mot kristne verdier, og tanken om at alle er like for Gud.

Så du savner at kirken skriker mer opp?

Ja, jeg gjør det. Jeg skulle ønske meg en mer samfunnsengasjert kirke som ikke var så redd for å mene ting. På spørsmål om menneskeverd og menneskeretter, om internasjonal solidaritet og religiøs toleranse har kirken en enormt viktig stemme, og den er for tiden ikke høy nok.

I boken Det vi kan stå for forteller du fra 23. juli 2011, da du fikk vite at gjerningsmannen hadde bedt om å få oppnevnt deg, av alle, som sin forsvarer. Du vegrer deg. Da er det din kone, som er sykepleier, sier at hvis han var blitt skutt og havnet på sykehuset, livstruende såret, ville helsepersonalet gjort alt i sin makt for å redde livet hans. Ideen om menneskelivets ukrenkelighet kan vel ikke utrrykkes mer presist enn det?

Det er veldig presist, og jeg tok det med i boken som et eksempel på at når man kommer i eksistensielle kriser, får man instinktivt hjelp av å ha reflektert over verdier over tid. En sykepleier jobber i et miljø tett på liv og død, hvor etikk og menneskeverd er daglig på agendaen. Hun var klar på sin egen etikk, og hun utfordret meg: «Geir, hva er dine verdier? Hva er din yrkesetikk?» Jo, min yrkesetikk er at rettssikkerheten må gjelde for alle. Derfor har jeg sagt mange ganger at jeg aldri kunne kjøpt noe råd fra et eneste kommunikasjonshus som var viktigere enn det jeg fikk fra min egen kone den morgenen.

Hvordan har ditt liv blitt annerledes på grunn av denne saken? Du har blitt kjent, berømt. Boken din selger store opplag, og du reiser land og strand og holder foredrag. Hva har dette gjort med deg?

Jo, jeg har kanskje blitt kjent. Men jeg har den samme jobben, jeg jobber med samme type klienter, jeg bor i det samme huset og kjører den samme, gamle Hondaen. Og jeg har hatt de samme tankene i mange år, for jeg har vært interessert i spørsmål rundt menneskerettigheter siden jeg var ung. Jeg opplever ikke at mitt liv har forandret seg mye. Det er også fordi det er andre ting ved livet mitt som har vært så mye mer inngripende i mitt eget følelsesspekter det siste halvannet året enn det som skjedde etter 22. juli-saken.

«Vi må i hvert fall begynne å forstå at de som lever med fattigdom, sult og nød, begynner å kikke på andre deler av verden og stille noen spørsmål»
Foto: Hilde Wormdahl

Tror du på Gud?

Ja, det gjør jeg.

Er troen først og fremst en privatsak?

Ja, for meg har den vært det. Jeg har, i motsetning til min kone, ikke vært aktiv i noe kirkelig arbeid. Troen har vært noe mellom meg og Gud, men desto like viktig for det.

Ber du til Gud?

Ja, det gjør jeg, ofte.

Også i dagene etter 22. juli 2011?

Det var noen kvelder og nattlige vandringer, spesielt de første ukene, hvor jeg lurte på om jeg ville strekke til. Jeg skjønte jo at jobben ville bli veldig krevende, og jeg visste heller ikke hvordan det ville gå med meg og vår familie. Da var det godt å kunne føre en stille samtale med Gud.

Hva ba du om?

Jeg tror jeg ba om det jeg pleier å gjøre når jeg er usikker og engstelig: «Nå må du hjelpe meg, nå må du gi meg noen gode råd.» Rett og slett.

En åpen bønn altså, ingen spesifikke krav eller begjæringer?

»Håper du er der og følger med nå, slik at jeg gjør kloke valg.»

Har du noen gang bedt om et mirakel?

Nei. [Ok?]

Da vi samtalte i Vår Frue kirke, fortalte du at det hadde vært like før en gang?

Ja.

Du hadde åtte barn, sa du, og nå har dere syv igjen på jorden? For din eldste datter Rebekka døde sommeren for ett år siden?

Og takket være et fantastisk helsevesen, fikk hun et veldig godt liv her hos oss i sytten og et halvt år, med en masse glede for seg selv og for oss, og det er vi så takknemlige for.

Men prognosene var ikke at hun skulle leve lenger enn femten eller seksten år?

Det er riktig. Og likevel, når tiden kom hvor vi skjønte, og jeg skjønte, at nå går det mot slutten, var det utrolig tøft. Urettferdigheten i tanken på at hun bare skulle få sytten og et halvt år, mens jeg er femti og kanskje skal leve til jeg er nitti. Hvorfor er det sånn? Og jeg husker den siste natten hun levde, hun hadde respirator, men hun var blitt så syk at det var bestemt at neste dag skulle den slås av. Behandlingen skulle avsluttes. Og da ville hun dø. Hun lå her hjemme i stuen, der inne, og jeg lå i sengen hennes og holdt rundt henne, og tenkte at nå … nå må Han vise seg. Nå ber jeg om at det må skje et mirakel. Jeg ber om at når legene kommer i morgen og tar en siste blodprøve, så vil de si: «Hva i all verden? Hun har jo blitt bedre! Dette kan gå videre.» Ja, nå ber jeg om et mirakel.

Gjorde du det?

Jeg ble liggende, og fortsatte å tenke: Hvorfor skulle jeg forvente at Gud vil gjøre et mirakel for akkurat mitt barn? Med alle barn som dør av kreft, som dør av sult, hvorfor skulle jeg forvente det? Og er nå egentlig livene våre slik at vi kan forvente å leve uten sorg? Er det sånn Han har skapt oss? Nei, det er jo ikke det. Og så begynte jeg å spørre: Hva er det jeg er redd for? Hva er det jeg egentlig trenger hjelp til nå? Jo, jeg var selvfølgelig redd for at jeg ikke skulle makte dagen som skulle komme, ikke makte å være pappa.

Var du ikke også redd for å bli sønderknust og bitter hvis du ba om et mirakel som ikke ville inntreffe?

Jeg var først og fremst redd for å ikke strekke til selv. Ikke være far, ikke være med Rebekka den siste timen, og støtte de andre barna i deres sorg. Jeg skulle jo holde henne, vi skulle møte dette sammen, det var syv andre barn som sto rundt, mange som var glad i henne. Jeg var redd for at jeg skulle knekke sammen, rett og slett. Så i stedet for å be om et mirakel ba jeg rett og slett om hjelp til å komme gjennom morgendagen. Greie å være der som en trygg far for Rebekka siste timene, og for de andre små som var i sorg. Greie å leve etterpå, og etterhvert føle glede igjen. Alt dette husker jeg at jeg ba så inderlig om.

Og dagen kom, og den forløp. Om kvelden var vi samlet her i inne stuen hvor Rebekka lå død. Hun lå her i to dager etterpå. Barna trakk inn i stuen hvor hun lå, og de pyntet henne. Og så sier ett av de andre barna: «Pappa, jeg har vært så redd for å dø i så mange år, og jeg har ikke turt å snakke om det, for jeg ville ikke plage dere med sånne tanker. Men nå er jeg ikke redd for å død lenger.» Da forsto jeg at jeg hadde fått den hjelpen jeg ba om. Da ble det også lettere å forsone seg med Rebekkas skjebne. For vi fikk hjelp til det vi trengte aller mest, nemlig å leve livet videre, sånn som livene våre ble. Og det har vært grusomt. Sorg er tungt. Å miste et barn er forferdelig tungt. Men vi ser at livet fortsetter. Og vi ser også farger igjen.

Kan vi egentlig forvente å leve livene våre uten sorg, spurte du nettopp. Det er jo mye i tidsånden som vil ha oss til å tro akkurat det?

Ja, det kan virke som om vi i trygge Norge har fått en slags forventning om at ikke nødvendigvis at Gud skal lede oss skadefrie gjennom livet, men en forventning om at staten, myndighetene og NAV skal lede oss sorgfrie og uten for store smerter gjennom livet. Og da vil vi bli skuffet. Jeg tror vi må reflektere mye mer kritisk over forventningene våre.

Er ikke helsevesenet blitt det nye presteskapet? Tablettene erstatter oblatene, og vi går ikke lenger til kirken for å sikre et liv etter døden, men til poliklinikken for et langt og sunt liv og en fredelig og smertefri død?

Men slike idealet gir seg noen stygge utslag. Det gir seg utslag i at vi forbyr tigging i Oslos gater, for eksempel. Vi synes det er ubehagelig å se fattige folk sitte der og tigge med en kaffekopp. Det ødelegger den fine solskinnsdagen. Det ødelegger for turismen. Men fattigdom i verden er dessverre et faktum. I stedet for å forby det og gjemme det vekk, er det viktig å se det og være bevisst på at det finnes.

Det samme gjelder måten vi tenker om barn som er annerledes. Ta debatten om downs syndrom. Vi vet nå at ni av ti foreldre som får vite at de har barn med downs, velger det vekk. Og det er ikke foreldrenes skyld. Jeg respekterer dem som tar det valget. Jeg vet bedre enn noen hvor vanskelig det kan være å komme i en situasjon hvor du får høre at du har et sykt barn. Men samfunnet har et ansvar for hvordan dette kommuniseres. Jeg har møtt mennesker som opplevde at hele systemet var innrettet på at «da tar vi det vekk». «Dette barnet vil bli en for stor belastning for foreldrene.» «Det vil belaste samfunnet.» «Du behøver ikke føde et sykt barn, du kan vente til du får et friskt barn.» Dette barnet er ikke ønsket, er da beskjeden vi gir til dette foreldreparet. Og da er det ikke rart at ni av ti velger vekk barn med downs syndrom.

Noen vi hevde at dette er et fremskritt? At vi slipper å ha barn med downs syndrom, at barn slipper å leve med alvorlige sykdommer?

Men hvor skal da grensen gå? Hva med andre sykdommer? Hva slags barn er det vi tenker vi skal føde? De som vi tror er friske? Men hva innebærer det? De som vi tror får gode liv? Men hva innebærer et godt liv? Hva slags samfunn vil vi ha egentlig? For å ta dette ut til det ekstreme, er det verdt å huske hva som skjedde under nazismen. Funksjonshemmede, sigøynere og jøder og i grunnen alle som var litt annerledes enn den jevne lyse, hvite tyske mann, de fjerner vi. For de er til ubehag for samfunnet. Vi vet jo hva slags samfunn det var. Nei, mangfold og aksept av annerledeshet er noe av det aller viktigste vi som samfunn og enkeltmennesker samfunn kan verne om fremover. Derfor er jeg bekymret for det åpenbare sorteringssamfunnet som vi nå har på det ufødte liv.

Vil du starte en ny abortdebatt?

Nei, jeg er for fri abort. Men jeg er bekymret for 15 000 aborter, og for at så mange friske barn også blir abortert bort, fordi man tenker at det passer ikke nå, livet blir for vanskelig. Eller man er redd for å få syke barn samfunnet ikke ønsker.

«Jeg skulle ønske at kirken virkelig skrek opp mot sorteringssamfunnet, når vi nå hører at funksjonshemmede ikke får kommer som flyktninger, fordi det belaster vårt eget helsevesen»
Foto: Hilde Wormdahl

Du har hatt to barn i rullestol. Skulle du ikke ønske at du og din familie hadde hatt enklere liv?

Jeg skulle ønske at alle mine barn var friske. Selvfølgelig skulle jeg det. Men jeg er så uendelig glad i de barna jeg har fått, og jeg ville ikke vært en eneste dag uten Rebekka, hun er så åpenbart et av de mennesker i mitt liv som vil bety aller mest for meg. Men jeg visste jo ikke hva jeg gikk til. Hadde jeg latt frykten råde, hadde jeg kunnet lese hennes journal på forhånd, ville jeg kanskje tenkt at dette blir ikke noe godt liv. Men når jeg har vært gjennom det, og sett hvordan hun har gledet seg over livet, sett hva hun har gitt til andre, så er det jo et liv som er like viktig som de andre sju ungene her. Og hun har betydd akkurat like mye, og for meg og vår familie har hun gitt oss en dimensjon som jeg ikke ville vært foruten.

Men det er jo ikke for familiens skyld man skal føde barn som er annerledes?

Nei, man skal naturligvis gjøre det fordi de er viktige i seg selv. Like viktige som alle andre. Jeg husker du stilte meg et spørsmål i Vår Frue kirke, som begynte med: «Du hadde en multifunksjonshemmet datter …»

Ja, det likte du ikke?

Nei, jeg skjønte spørsmålet. Men jeg hadde en datter, jeg. En datter. Når man sier multifunksjonshemmet, tenker man: Er dét et fullverdig liv? Man tenker med én gang begrensninger. Man sier «bundet til rullestolen». Man snakker om «å kobles til respirator». Men for Rebekka var rullestolen en frihet. Da hun fikk rullestol kunne hun komme ut og leke med de andre barna i samme høyde som dem. Da hun fikk respirator kunne hun være med ute og leke mye lenger, for hun måtte ikke så raskt inn og få pustehjelp. «Nå kan jeg være ute og kose meg!» Hun var først og fremst en datter med et flott liv. Hun hadde kjæreste, gikk på skole og var med i familielivet. Og så hadde hun sine utfordringer. Men det er ikke de utfordringene man først skal sette en merkelapp på.

Dere har vært heldige, og har hatt gode hjelpetilbud i bydelen her på Nordstrand. Samfunnspolitisk har vel dette vært en forutsetning?

Helt klart. Tilbudet som gis, henger sammen med hva slags samfunn vi vil ha, om vi vil ha et sorteringssamfunn eller ikke. Hvis man først sier det er viktig å ha et mangfoldig samfunn, må familiene som får syke barn også får rammer til å kunne leve gode liv. Hvis du strammer inn de rammene, kan man ikke forvente annet enn at folk lytter til rådene om at det kanskje er bedre å fjerne fosteret enn å få et barn som er annerledes.

Dere fikk tidlig vite at Rebekka hadde et begrenset antall år å leve. Har det presset frem tanken på døden og det som kan komme etterpå?

Selv er jeg ganske enkelt skrudd sammen. Men du kan snakke med nesten hvem som helst som har fått døden nært innpå seg, og de sier at det åpner opp for andre dimensjoner. Er det én ting jeg er glad for i livet mitt, så er det at jeg turte å være sårbar, at jeg turte å elske et menneske som jeg visste jeg ville miste. Jeg skal greie det, har jeg tenkt, jeg skal gi 100 prosent, jeg skal tørre å elske henne like mye som de andre barna, selv om jeg vet det blir forferdelig når vi skal miste henne.

Tror du at du skal få se henne igjen?

Jeg har ikke noe naivistisk bilde av å møtes gjennom perleporten. Men jeg tror på et åndelig univers. Nå blir dette veldig personlig, men for å svare konkret på spørsmålet: Da hun lå i sengen her ute i stuen før hun døde noen timer senere, hadde hun respirator. Hun brukte tegnspråk og beveget munnen uten kraft. Og så sier hun: «Pappa, skal jeg på sykehuset?» Hun visste at når hun kom på sykehuset, var det for å bli frisk. «Nei,» sa jeg, «nå skal vi ikke på sykehuset.» Og så ser hun på meg en stund, og så sier hun: «Pappa, skal Rebekka opp i himmelen?» Og da husker jeg at jeg svarer: «Ja, det skal du, og nå er tiden kommet.» Så ble hun borte litt, hun var til og fra bevissthet. Og hver natt når jeg la Rebekka, fra hun var bitteliten, har hun alltid sagt: «Pappa, pappa, kommer du i morgen?» Og når hun igjen kom til bevissthet, sier hun: «Pappa, jeg skal opp i himmelen. Men kommer du i morgen?» Jeg tenkte, hva i alle verden skal jeg svare nå? Jeg dør jo ikke i morgen som henne. Og jeg vil helst ikke lyve, vil ikke at det siste jeg sier er en løgn. Hva svarer jeg nå? Da kommer jeg underlig nok på dette, om det er et ordtak eller et bibelvers, jeg vet ikke, men det er dette med at «hundre år på jorden er som en dag i himmelen». Et eller annet sted står det.

Og dermed kunne du svare ja på det din datter spurte deg om?

Det kom bare til meg, og jeg tenkte, at for henne er det én dag om jeg dør om ti år eller om førte år. Så det er riktig. «Ja,» sa jeg. «Pappa kommer i morgen. Kommer rett etter deg i morgen.» Og da sovnet hun, og våknet ikke igjen. Og jeg tror på det at vi skal møtes igjen, på et eller annet vis. Jeg tror det. Og jeg tror jeg svarte slik til min datter fordi jeg ville være ærlig som far. Og da kunne vi som var igjen trøste hverandre etterpå, og si at nå har Rebekka reist, og nå har himmelen fått en ny engel.