Depressiv kjærlighet

En mann i tyveårene forteller at den som skal bli kvinnen i hans liv må ha erfaring med depresjon. Ellers er hun ikke kjærestemateriale.

Et magasin bruker fotomodeller til å gjenskape dødsøyeblikkene til virkelige, kvinnelige forfattere som har begått selvmord. Det skjer i en motereportasje.

Disse to historiene er tegn på depressiv kjærlighet, mener sosiolog Emma Engdahl ved Göteborgs universitet.

– Kjærlighet og depresjon er i ferd med å flyte sammen til et ideal i samfunnet, sier Engdahl, som forsker på tematikk som identitetsdannelse, følelsenes sosiologi og det moderne samfunnets transformasjon.

Motpoler møtes

Det er heftige følelser begrepet depressiv kjærlighet rører rundt i. Depresjon er dypt og mørkt. Det er fargeløse, meningstomme dager. Depresjon kan være alvorlig sykdom, men også det som kalles lett depresjon, som er det Engdahl er mest opptatt av. Det er en mollstemt nedstemthet. Følelsen kan vare lenge, og den kan gå ut over søvn og matlyst, energi og selvbilde. Kjærligheten kan på sin side være depresjonens rake motsetning. Lett og lys. Med en sterk følelse av varme som fyller kroppen og sinnet. En følelse av å være større enn seg selv. Det er fargerike, meningsfulle dager.

– Depresjon og kjærlighet er motpoler på skalaen når vi måler vår mentale helse og vårt velbefinnende, sier Emma Engdahl.

– Mye kjærlighet føles bra, og er en støtte for god helse. Depresjon gir dårligere helse og livskvalitet. Selv om -depresjon er et relativt nytt begrep,--
tidligere snakket vi mer om melankoli, er det ikke ett menneske i vår kultur som ikke forholder seg til kjærlighet og depresjon. Både kjærlighet og depresjon er veldig viktige
begreper i vårt kulturelle
manuskript. Det er følelser som det er forventet at vi kjenner. Det er følelser som former måten vi forstår oss selv på.

Ifølge Emma Engdahl, sosiolog og unversitetslektor ved Göteborgs universitet, er vi paradoksalt nok i ferd med å etablere depressiv kjærlighet som et ideal. Noe vi higer etter.
Foto:Privat

Depresjon som ideal

Når motpolene depresjon og kjærlighet kobles sammen til uttrykket depressiv kjærlighet, handler det om mer enn
ulykkelig kjærlighet. Det paradoksale i den utviklingen Emma Engdahl mener å se i dagens samfunn, er at vi – kanskje ubevisst – er i ferd med å etablere depressiv kjærlighet som et ideal. Noe vi higer etter.

– Mekanismer i dagens samfunn har ført til en radikalisering av det depressive kjærlighetsidealet, sier sosiologen, som mener å se at depressiv kjærlighet har tiltatt som fenomen de siste ti til tyve årene.

– Vi ser det i kunsten, i motereportasjer, i arbeidslivet, i hverdagen. Depressiv kjærlighet kan sees som et tegn i tiden i samtidens vestlige samfunn, og det har alvorlige konsekvenser for måten vi danner vår
identitet på.

«Hvordan kan man tenke at depresjon er noe av det viktigste for at man skal kunne elske en person?»

Den ideelle partner

Historien om mannen i tyve-årene som ønsket seg en deprimert kjæreste er hentet fra boken «Saving the Modern Soul» av sosiolog Eva Illouz. Mannen, en israeler på 28 som heter Eyal, forteller i boken om det han oppfatter som et nytt
mannsideal.

– Han mener at menn skal ha en emosjonell kompleksitet i seg, istedenfor å være emosjonelt innesluttede, slik de ofte har vært. Han mener at emosjonell kompleksitet kreves for å inngå i visse sosiale grupper og finne tilhørighet, sier Engdahl.

Eyal forteller om mannen til konas søster, en mann som ikke har evne til å uttrykke sine følelser. Han sier at de pleier å gjøre narr av ham. For den mannen lengter jo aldri etter noe, savner ingenting og har aldri følt seg deprimert. Det siste synes å være spesielt viktig. Eyal er gift, men han forteller at da han datet kvinner hadde han som krav at de måtte ha et forhold til depresjon for å være aktuelle som kjæresteemner:

I en artikkel det svenske magasinet Ordfront siterer Engdahl det Eyal sier: «For om jeg var på vei inn i et forhold og hun ikke visste hva det betydde å være deprimert, altså ikke nødvendigvis tungt deprimert i klinisk betydning, men helt vanlig deprimert, så var det ikke aktuelt for meg. Da var hun ikke en mulig kjærlighetspartner. Hun hadde ingen sjanse.»

– Det er et overraskende utsagn, sier sosiologen.

– Hvordan kan man tenke at depresjon er noe av det viktigste for at man skal kunne elske en person?

Idealisert i mote

I 2013 publiserte magasinet Vice en bildeserie som viser fotomodeller som poserer i selvmordscener. I bildene iscenesettes selvmord som faktisk har funnet sted. Det er historiene til kjente kvinnelige forfattere som har tatt sine egne liv. En kropp ligger forvridd på bakken foran ei blokk. En kvinne retter en revolver mot sitt eget ansikt. I vasken på et baderom renner det blod.

Bildene inngår i en motereportasje. De er estetiske i sin grusomhet. Under hvert bilde er klærne, skoene og brillene modellene har på seg reklamert for med sine respektive merkenavn. Selvmordene skal selge klær.

– Iscenesettelsen av selvmordsøyeblikkene er idealisert med vakre klær og unge kvinner som modeller. Kjærlighet og depresjon flyter sammen og fremstilles som et ideal, sier Engdahl, som ofte trekker frem nettopp dette eksempelet når hun snakker og skriver om fenomenet depressiv kjærlighet.

Det skal sies at kritikken mot de kontroversielle bildene var massiv. Ifølge avisen The Independent ble reportasjen etter kort tid fjernet fra websidene til Vice. Glorifisering av selvmord for å selge klær er et nytt lavmål, sa en av kritikerne.

Idealisert på jobben

Motereportasjen i Vice er et dramatisk eksempel, men Engdahl har et annet eksempel på idealisering av følelsesmessig kompleksitet som befinner seg i en virkelighet som fort kan dukke opp i din egen nærhet.

– Emosjonell kompleksitet er blitt veldig viktig for å bli ansatt, sier sosiologen, og viser til at arbeidsgivere bruker personlighetstester for å måle jobbsøkeres emosjonelle intelligens.

Ifølge Engdahl er det mennesker som har opplevd både positive og negative følelser i livet som klarer seg best i disse testene. Hun sier at de har lettere for å reflektere rundt følelser.

– Mye av det som skjer i arbeidslivet handler om følelser. Vi selger følelser, og da gjelder det å få fatt i hele følelsesregisteret. Depresjonen sees ikke bare på som kapital på kjærlighetsmarkedet, men også på arbeidsmarkedet. Hvis du klarer deg godt i personlighetstester som måler emosjonell intelligens, er du mer verdt for en arbeidsgiver.

På godt og vondt

Ifølge den svenske sosiologen er altså depressiv kjærlighet og statusen til et komplekst følelsesliv på frammarsj både i privatlivet, på jobben og i samfunnet som sådan. Er dette en positiv eller en negativ trend? Er det bra at vi er i kontakt med følelser fra alle deler av følelsesregisteret og byr på oss selv? Eller beveger tankene og målet om hvem vi ønsker å være seg ut i farlig farvann?

– Jeg synes at det er bra at man får lov til å lide og erkjenne det som gjør vondt, men samtidig skaper vi gjennom denne trenden det lidende menneske. Gjennom de historiene og idealene vi omgir oss med, skaper vi forståelsen av oss selv. Vi skaper vår identitet, sier Engdahl, som mener at utviklingen er i ferd med å gå for langt.

Visst kan mennesker knyttes tett sammen når de har gått igjennom noe tungt sammen, men det er et stykke vei derfra til å løfte depresjon opp som et krav og ideal for kjærlighet.

– Det kan være positivt at den store kjærligheten innlemmer alle følelser, fra det mørkeste mørke til det lyseste lyse. Da kjenner vi oss hele. Vi føler at vi blir sett som hele mennesker, og det er det vi vil. Men dette er kanskje også svært store krav. Man kan lett føle at man mislykkes hvis kravet er depressiv kjærlighet. Og kanskje er det også noe annet man egentlig behøver? Kjærligheten kan være det å kunne hvile i et annet menneske. Å bare få være, uten krav, sammen med noen andre.

«Gjennom de historiene og idealene vi omgir oss med, skaper vi forståelsen av oss selv»