Destruktiv bedriftsledelse

BI-professor Stig Berge Matthiesen peker på at et alt for sterkt resultatjag kan gi destruktiv ledelse og at det kan ha ført til Volkswagen-skandalen.

-Det er ikke nødvendigvis tyranniske ledere som står bak, det kan like godt være la-det-skure-adferd, manglende styringssignaler nedover i rekkene blant ingeniører og bilarbeidere. Konsekvensen er likevel en fullstendig avsporet og nå avskiltet ledelse, sier Matthiesen til Dagens Næringsliv.

Han peker på at det motsatte til en destruktiv ledelse, er etisk bevissthet, der ledere skiller mellom det som er rett og galt og har et moralsk kompass som er retningsgivende også nedover i organisasjonen.

Utmerket i teorien

Det er de fleste enige om. Derfor har gjerne store, toneangivende selskaper etiske retningslinjer og ordninger som skal sikre at ikke noen driver jeg juks og bedrar. På papiret står det meget bra til rundt om. Men praksis er noe annet.

Vi vet ennå ikke hva som faktisk har skjedd i Volswagen. Det kan tenkes at konsernsjef Martin Winterkorn ikke har vært kjent med at det er lagt inn et «jukseprogram» i bilene som viser lavere utslipp når de blir kontrollert. Når han ble den første som måtte gå på grunn av skandalen, skyldes ikke det at styret mener han er personlig ansvarlig. Styret ga ham sparken fordi de var sikker på at de måtte han inn en ny toppsjef for å rydde opp. Winterkorn skal ha fått med seg en sluttpakke på 60 millioner euro. Det er så pass grovt at styret må finne seg i å bli anklaget for å bedrive destruktiv ledelse. Skandalen kommer til å koste Volkswagen flere hundre milliarder. Påtroppende styreformann Hans Dieter Poetsch mener skandalen kan rive hele selskapet overende, men at det er muligheter for at selskapet kan klare seg. Og så stikker toppsjefen som har hatt ansvaret av med 60 millioner euro. Winterkorn eier ikke skam i livet. Selskapet har et styre der dømmekraften svikter.

Politiet etterforsker saken. Hvis Winterkorn har instruert eller visst om, blir han strafferettslig ansvarlig. Men det kan være han er smart nok til å ha sørget for ikke å bli informert. Han kan ha ant at det er noen som ikke stemmer, men bevisst latt være å involvere seg.

Yara-sjefen dømt

Vi kan stå overfor samme situasjon som i Yara. Konsernsjef Thorleif Enger er i Oslo tingrett dømt til tre års fengsel for korrupsjon. Han hevder han er uskyldig og har anket. Enger hevder at han ikke kjente til de straffbare forholdene. Retten finner det «opplagt», altså bevist, at han har visst om det som har skjedd. Derfor blir han dømt. Det er ikke opplagt at Lagmannsretten vil være enig i tingrettens vurdering av bevisene. Tvilen skal som kjent komme tiltalte til gode.

Både amerikanske og tyske myndigheter undersøker om andre bilfabrikanter kan ha jukset på samme eller liknende måte når det gjelder utslipp av klimagasser. Om så er tilfelle, unnskylder ikke det Volkswagen. Hvis det viser seg at vi står overfor et tilfelle av bransjemessig juks, kommer en likevel ikke unna spørsmålet om hvem som har et personlig, strafferettslig ansvar. På et aller annet nivå har en sjef besluttet at det skulle jukses.

Det virker åpenbart at det er økonomiske motiver som ligger bak jukset. Dette må ha pågått så pass lenge at en rekke personer må ha kjent til det. Ingen varslere har stått fram. Alle har bare akseptert at det er slik det skal være.

Så eksploderer saken. Det som er har kjent til jukset er ganske sikkert sjokkert. Jukserne hadde nok ikke sett for seg at det de var med på kunne true hele selskapet. Slik er det ofte når ledere blir avslørt. Skandalen treffer dem og selskapet med orkans styrke. Ledelsen blir feid unna. Nå setter selskapet sin lit til et en ny ledelse makter å rydde opp. De må gjenreise tilliten. Det må de gjøre ved å gjøre det klart at det fra nå av en sannhet framfor løgn som teller. Der et etikkens kjerne.

Den første utfordring for den nye ledelsen er å forklare hva som har skjedd og hva man skal foreta seg for at det ikke skal jukses mer.