Det rakner for de blå

«Det er bare å brette opp armene, sove et døgn og gå på an igjen», sa Erna Solberg på valgvaken i går. Med disse ordene avslører hun både sin sterke og svake side som leder. Solberg er en fighter. Hun har vært i motbakker før. Det var nærmest opplest og vedtatt at hun var ferdig som leder for Høyre. Så endte hun opp som partiets ubestridte leder og statsminister. Det skal litt til å vippe erfarne politikere med slike erfaringer av pinnen. Det skal i alle fall mer til enn en tilbakegang på 4,7 prosent i et kommunevalg.

Erna Solberg vil holde fram som hun stevner, ser det ut til. Hun kjører på uten helt å ta inn over seg det som skjer rundt henne. Det går over, tenker hun. Hun bør åpne for ransakelse. Hun bør stille spørsmål om hvorfor velgerne forlater partiet. Solberg framholder at Høyre har et program partiet har gått til valg på og at det har samlet seg om et program for regjeringen i den såkalte Sundvollen-erklæringen. Hun gir inntrykk av at velgerne vil forstå at den politikken regjeringen fører vil gi resultater. Det gjelder å være tålmodig. Tiden arbeider for oss.

Men velgerne sitter igjen med et inntrykk av at Høyre vet best. Det er ikke så lite irriterende å møte folk som litt overlegent hevder at de har rett og legger til «du vil nok innse det etter hvert».

Ta signaler

En regjering skal ikke bare iverksette et program. En må også lytte til signaler fra velgere og interessegrupper, ikke bare fremheve at «de fleste» etter hvert vil innse hvor bra regjeringens politikk er.

Regjeringen har satt kursen i en annen retning enn det velgerne ønsker. Den ser ikke ut til å være i stand til å ta det inn over seg. Sannsynligvis vil det budsjettet den legger fram om tre uker, bidra til at de skyver enda flere velgere fra seg. Det var det som skjedde i fjor høst. Lite tyder på at regjeringen har lært.

Kroneksempelet på at regjeringen ikke bryr seg om å lytte til velgere og interessegrupper er planen om å åpne for søndagshandel. Den saken har så dårlig støtte hos velgerne, i egne rekker, i bransjen og hos interessegruppene at regjeringen for lengst skulle ha skåret igjennom og droppet forslaget.

Det vil være mer krevende å sitte med regjeringsmakt de to neste årene på grunn av økende arbeidsledighet og lavere oljepris. Regjeringen utsettes for en veldig forventningspress om at de skal gripe inn med tiltak. Det er enklere sagt enn gjort. Det regjeringen definitivt ikke vil nå fram med, er å lansere skattekutt som en slags mirakelkur for å skape vekst næringslivet.

Mediene skriver i dag om at det ligger an til utskiftninger i regjeringen. Det er muligens fornuftig å gjøre noen endringer, men problemet for regjeringen ligger ikke på personplan. Det er politikken det handler om.

Frp fikk ikke mer enn 9,5 prosent av stemmene. Det kommer ikke til å føre til at Frp trekker seg fra regjeringen, slik noen kommentatorer antyder. Siv Jensen vil regjere, hun vil være finansminister, og hun har rimelig god kontroll på partiet.

Siv Jensen innledet valgkampen med å oppfordre kommunene til ikke ta imot flere flytninger. Det viste seg å bli en skivebom. De siste to ukene har det blåst en «flyktningevennlig vind» over landet. Frp, og i særdeleshet Carl I. Hagen, klarte ikke å forholde seg til stemningsskiftet. Dette ble valgkampen der Frp ikke vant noe som helst ved å dra innvandringskortet. Den situasjonen trenger ikke vare så lenge. Hverdagen siger snart inn over norsk asylpolitikk. Utfordringene blir nok så pass store at vi må regne med å høre «hva var det vi sa» fra Frp hold.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) gjorde et godt valg, men de mpå ikke gjøres til en større maktfaktor i norsk politikk enn det er grunnlag for. De kommer i vippeposisjon i flere kommuner og vil kunne øve innflytelse. Hvor stor innflytelsen blir, får tiden vise. MDG er langt på vei et ensaksparti, og de kan få harde runder internt når de nå må lære seg kompromissets vei som følger med makt.

Fram 1,3 prosent

Arbeiderpartiets framgang i prosent var ikke så stor; 1,3 prosent. Like viktig er det at Ap vant makten i flere større byer. Ap skal nå styre Bergen og sannsynligvis Oslo. De har også solid flertall i Trondheim. Høyre har ombestemt seg og vil fri til MDG for å kunne beholde posisjonen i Oslo. Man skal aldri si aldri. Men sjansen for at MDG blir enig med Ap og Raymond Johansen er større.

Jonas Gahr Støre ble valget store vinner. Han har alltid hatt en sterk posisjon i befolkningen. Noen Ap har vært spørrende til hans dialogpregede lederstil. Opposisjonen, godt hjulpet av mediene, har villet ramme ham med ord som «tåkefyrste» og hevdet at han taper både for den ene og andre i debatter. På Aps valgvake ble han møtte med trampeklapp: «Jonas, Jonas, Jonas …». Han kvitterte med å levere en seierstale som det gnistret av.

Det betyr mye for Støre å bli valgvinner i det første valget han leder partiet. Han har nå styrket sin posisjon i partiet betydelig. Støre har fått den posisjonen han ønsket seg med sikte på stortingsvalget i 2017.

Hvis ikke regjeringen gjør endringer i den politikken de fører, blir det Jonas Gahr Støre som blir statsminister etter neste valg.