hellas

Elendigheten i Hellas

Elendigheten i Hellas brer om seg. Forholdene blir enda verre i 2016 da konsekvensene av alle kostnadskuttene vil ramme befolkningen med full tyngde. Det gjør ikke nevneverdig inntrykk i et EU som har langt større og mer alvorlige problemer å stri med, skriver redaktør Magne Lerø.

Publisert Sist oppdatert

De siste fem årene har Hellas framstått som det største problemet EU måtte løse. Det var de som fryktet av gjeldsproblemene i Hellas var så formidable at de ville føre til at euroen klappet sammen. Men er det noe EU kan, så er det å løse kriser. I sommer fant de en løsning, eller rettere sagt, de fant en måte å skyve problemene foran seg på.

PÅ den ene siden kan man si at EU har fått løst sitt Hellas-problem ved at statsminister Alexis Tsipras til slutt innså at det ikke nytter å kjempe mot overmakten. Han valgte å svelge hele rekken av kameler; si ja til EUs og kreditorenes krav om kraftige nedskjæring i de offentlige utgiftene, skatteøkninger, salg av offentlig eiendom og privatisering. Alt dette var han imot. Han hadde gått til valg på det motsatte. Men Tsipras innså til slutt at det eneste alternativet ville vært å gå ut av euroen, innføre en ny valuta som i praksis ville betydd en kraftig nedskriving av gjelden og å klare seg uten nye milliardlån fra den europeiske sentralbanken og det internasjonale pengefondet (IMF). Den sjansen ville ikke Tsipras ta. I høst har han loset flere innstramningspakker igjennom i parlamentet. I desember ble det vedtatt å kutte i de offentlige pensjonene.

Ikke resultater

Regjeringen tror ikke at den politikken de fører vil gi resultater med mindre EU kommer dem i møte og reduserer en del av gjelden. Men de våger ikke noe annet enn å gjøre som kreditorene krever.

Aftenposten presenterer i dag en studie av økonomene Carmen M. Reinhardt og Christoph Trebesch som viser at langvarige gjeldskriser i et land bare kan løses ved reduksjoner i gjelden. De mener at det ikke løser problemene å tilby lenger nedbetalingstid. Dette er i og for seg ikke noe nytt. Hellas har de siste årene vist til en stor flokk av fagøkonomer som anbefalte EU å redusere gjelden av den enkle grunn at Hellas aldri vil være i stand til å betale tilbake det de skylder. Hellas har 300 milliarder euro i gjeld. Det er nesten dobbelt så mye som verdien av den samlede verdiskapingen i landet. Verden kan knapt oppdrive en økonom som med troverdigheten i behold kan lage et langtidsbudsjett som viser at Hellas klarer å nedbetale gjelden sin. Nå er det 30 års nedbetalingstid som gjelder. Det er til å smile av.

Å ettergi gjeld er praktisk talt umulig i EU. Euroen bygger på den forutsetning at alle landene må ordne opp i sin egen økonomi. Andre land kan gjøre det ved å devaluere sin valuta. Med euroen er man låst fast. Euroen har absolutt sine fordeler. Hellas er et av de landene som har fått erfare euroene ulemper.

Om euroene vil overleve er et åpent spørsmål. 2015 er året da bestrebelsene på en stadig mer integrert europeisk union i praksis ble oppgitt. Euroen henger mer i løse luften enn noen gang. EU som union er blitt betydelig svekket i løpet av 2015. Eurolandene vil aldri få den felles økonomiske politikk som en valuta må basere seg på. Men det går så lenge det går. På kort sikt er det ikke noen eurokrise i luften.

Utviklingen i Hellas går sin skjeve gang. Fattigdommen øker, elendighetene brer om seg, men det gjør ikke nevneverdig inntrykk. Situasjonen i flere av de nye østlige EU-landene er like ille. Angela Merkel holder fast på at det eneste som gir resultater, er å redusere de offentlige utgiftene til en oppnår balanse mellom inntekter og utgifter. Så kan en sakte men sikkert får vekst i økonomien. Det er stadig flere som tviler på om denne medisinen vil virke for et land som Hellas. Det er i alle fall denne kuren landet nå er satt på. Og regjeringen administrerer det hele. Motløsheten brer seg i befolkningen. Etter hvert blir folk også lei av å protestere. Apatien brer om seg. Folk strever med å forsone seg med sin skjebne.

Powered by Labrador CMS