En bedre styrt stat

Da Jens Stoltenberg dannet sin første regjering i 2000, sto reform av offentlig sektor høyt oppe på dagordenen. Det endte blant annet med at Statoil og Telenor ble børsnotert og sykehusene ble organisert i statlige helseforetak. Motstanden internt i Ap var betydelig, men Stoltenberg holdt fast på at dette var nødvendig. Noen suksess i møte med velgerne ble det ikke. Da Stoltenberg ble sjef for den rødgrønne regjeringen i 2005, måtte han dempe reformiveren sin. SV og Sp fungerte som bremseklosser for det som kunne smake av markedsstyring. Innen sykehussektoren skjedde det imidlertid omfattende endringer. Sp nådde ikke fram til foretakene med sine protester.

Den store regionsreformen kokte bort i kålen etter at de rødgrønne hadde sittet med makten noen får år. Ap levde med de svakhetene i samfunnets styringssystem som etter hvert ble tydeligere for alle som ville se. Ap greide ikke å drive det til noe mer enn å snakke om behovet for større og færre kommuner.

Reformiveren er stor Erna Solbergs regjering. Spørsmålet er om de reformer det tas initiativet til henger godt nok sammen og om man vil lykkes med de grep som tas. Det er komplisert å styre den statsadministrasjonen vi har utviklet, og stat, kommuner og fylker henger ikke godt nok sammen.

Forvaltningsutredninger

Det er nå 45 år siden «Modalsliutvalget» leverte sin innstiling om organiseringen av den statlige forvaltning. Mye vann er rent i vannet siden den til, og det er gjort fornuftige endringer. Tormod Hermansen levert en «forvaltningsutredning» i 1989, vi har fått maktutredningen, EØS-utredningen og fra datidens Statskonsult og våre dager DIFI leveres det stadig kunnskap om hvordan staten fungere og hvilke utviklingstrekk som er på gang. Men det får ikke nevneverdig betydning. Toget ruller videre på de skinnene som en gang ble lagt, og det er ikke montert særlig mange sporvekslere.

Leder for tankesmien Civita, Kristin Clemet, luftet i 2013 tanken om en ny forvaltningskommisjon kunne gi en solid faglig innspill til hvordan vi bør organisere den samlede forvaltningen. Dette kunne danne grunnlag for endringer som kunne fått bred oppslutning.

Politireformen har fått bred oppslutning og er et resultat av en solid utredning i forlengelsen av 22.juli-terroren. Ap kunne ikke noe annet enn å bli med på regjeringens opplegg her. Når det gjelder kommunereformen, har Ap valgt å satse på å spre forvirring gjennom et merkelig politisk spill, enda de er for færre og større kommuner.

Regjeringen valgte å gå rett på en kommunereform uten en omfattende utredning. De hadde de god grunn til, for Ap hadde vært så tydelig på at de så behovet for en endringer på kommuneplan. Men så tok det politiske spillet overhånd.

En av «tenkerne»

En av «tenkerne» i Ap som ikke er fornøyd med utviklingen, er Thormod Hermansen. Han er pensjonist og for tiden ikke med god helse. Han fikk imidlertid gitt ut boken «En bedre styrt stat» på forsommeren. Hermansen har vært statssekretær for Ap, departementsråd i Kommunaldepartementet, finansråd i Finansdepartementet og sjef for Televerket som ble til Telenor.

I 1987 tok Hermansen initiativet til og ledet utvalget som i 1989 leverte utredningen «En bedre organisert stat». Denne utredningen dannet basis for flere omorganiseringer i statlig sektor. Et panel i Morgenbladet kåret Hermansens utredning som den offentlige utredningen som hadde fått størst gjennomslag gjennom tidene.

Med sin solide erfaring fra forvaltningen og næringslivet var Hermansen en bakspiller i Ap som det ble lyttet til. Noen stemmesanker har Hermansen aldri vært.

Han avslutter boken sin med å peke på behovet for en ny forvaltningskommisjon. Hele boken er en begrunnelse for denne anbefalingen. Han advarer mot aktivistisk reformvillighet og peker på at nye reformer ikke alltid er svaret på det han kaller behovet for «dynamisk effektivitet». Det kan være bedre med stegvise utformede reformprosesser som nyttiggjør seg innsikt og kunnskap som vinnes i selve prosessen.

Hermansen skriver at det prosessen som Jan Tore Sanner har satt i gang med å reformere kommunestrukturen, er sterkt påkrevd og bør kunne få bred politisk støtte. Han mener at statens manglende evne til å gi landet en moderne kommunestruktur i mange år har representert det viktigste hinderet for å skape en effektiv organiseringa av den samlede offentlige sektor. Selv mener han at det er Stortingets ansvar å sørge for en effektiv kommunestruktur. Hermansen mener i likhet med Høyre at fylkeskommunen kan avvikles. Det vil gi en betydelig forenkling og effektivisering av det norske styringsverket. Hermansen aner nok at dette blir for radikalt for det politiske flertallet. Da vil det hjelpe på om vi fikk slått samme fylker slik at vi satt igjen med syv, åtte regionale styringsenheter.

Hermansen ser for seg et utvalg som kan legge et nytt og bedre grunnlag for utøvelse av politikk og styring innenfor alle de områder der staten engasjerer seg. Det er utvilsomt et behov for å se de ulike styringsutfordringene i sammenheng og få fagfolk på banen for peke på veien videre.