En mulighet for Hellas

Det kommenteres om krisen i Hellas i hytt og vær. Sjefsøkonomer og finansanalytikere får boltre seg i spaltene. Felles for dem er at det har finansmarkedets logikk som utgangspunkt for sine kommentarer. Det er det ikke noe å si på. For de fleste finansfolk er det opplagt at Hellas må holde fast på euroen og bli enige med Det internasjonale Pengefondet (IMF), EU og Den europeiske sentralbanken (ESB). «Kreditorene» som Alexis Tsipras kaller dem står fast på at Hellas må kutte kostander ytterligere for å få ytterligere lån for å nedbetale det de skylder, holde bankene åpne og økonomien flytende på sett og vis. «Kreditorene» vil helst ikke bruke uttrykket «kutte kostander». De snakker om økonomiske reformer. Som om det er et grep Hellas kan ta og at problemene deretter løser seg. I dag sier Christine Lagarde, sjefen for IMF, at Hellas først må gjennomføre reformer, deretter kan en diskutere lettelse i gjelden.

Umulig

IMF har for lengst innsett at Hellas aldri vil bli i stand til å betale tilbake over 400 milliarder euro. De må få ettergitt gjeld. Men det vil ikke EU høre snakk om. De er livredde for å åpne for et noen land ikke skal betale tilbake alt de skylder. Her kjører de på den enkle parolen om at «alle må betale det de skylder».

Den norske regjering har lagt seg på den samme linje. De har ikke noe perspektiv på det som skjer i Hellas ut over at «alle må gjøre opp for seg». Det hele får et visst moralistisk drag over seg. «Man låner bare ikke mer enn det man klarer å betale tilbake». Når det faktisk skjer, må en ha mekanismer som gjøre at man kan komme seg i gang igjen. Derfor skjer konkurser i ordende former.

Investor Øystein Stray Spetalen er den eneste som sterkt og tydelig peker på at kreditorer ikke kan skyve fra seg ansvaret for hva de er med på. Fram til 2008 løp finansmarkedet nærmeste etter Hellas for å få lånt ut penger. Da finanskrisen rammet unngikk de tap ved at staten overtok forpliktelsene. Staten skulle aldri overtatt gjelden, sier Spetalen. På denne måten har de veltet gjelder over på befolkningen istedenfor å la finansspekulanter lide gedigne tap og gå konkurs.

Gjort er gjort. Hvordan kommer man seg videre. Kreditorene later som om de har en løsning. Det har de ikke. Flere økonomer fraråder Hellas å godta kreditorenes opplegg. Den fremste av dem er nobelprisvinneren i økonomi, Joseph Stiglitz.

Djevelen eller blått hav

Sjefskommentaren for økonomi i Financial Times, Martin Wolf, skriver at han selv er i tvil om det beste for grekerne er å holde seg med djevelen, kreditorene, eller kaste seg ut på det dype blå havet,

Men kreditorene står på sitt. Det er ikke noe som tyder på at de vil gi etter. De frykter konsekvensene av å ettergi gjeld. Han irriterer seg over selv-rettferdigheten som preger kreditorene, at de ikke innrømmer at de ikke har en god løsning. Stort bedre er det ikke med Syrizas populistiske venstreprogram. Det vil heller ikke fungere.

Alexis Tsipras kommunisere ulike budskap til ulike målgrupper. Derfor er det oppstått tvil om hva han mener. Da han talte til det greske folket på TV i går, var han krystallklar. Han kritiserte kreditorene sønder og sammen og ba folket stemme nei til tilbudet kreditorene har kommet med. Dagen før hadde han sendt en brev til EU der han sier han er klar for å akseptere det meste av de kravene de har stilt.

Dette må forstås ut fra hva Tsipras ønsker å oppnå. Han vil framstå som kompromissvillig i møte med kreditorene og holde fast på at Hellas vil bli i eurosonen. Han vil ikke gå ut. Det er maktpåliggende for ham at det er EU som sparker Hellas ut. Det gir han handlingsrom mpå hjemmeplan.

Det greske folket vil gjerne beholde euroen. Tsipras avviser at de skal stemme ja eller nei til euroen, selv om kreditorene sier at det er det som i praksis er tema. Nå sier Angela Merkel at de er rede til forhandle med Hellas etter avstemningen søndag. Hun er også opptatt av å skape et inntrykk av at EU gjør absolutt alt som er mulig for å beholde Hellas i euroen.

Dersom Tsipras får flertallet i folket med på å si nei til kravet fra kreditorene, vil han kunne stå sterkere i forhandlingene. Men det er ikke sikkert det hjelper stort. Det er ingen tings om tyder på at kreditorene vil akseptere å gi særlig mer. I det øyeblikket kreditorene forstår at Tsipras mener han har folket i ryggen for å kunne si nei til kreditorenes tilbud og la euroen fare, kan det være han oppnår noe mer.

Det Tsipras trenger er et program for hvordan han vil få Hellas ut av krisen ved å droppe euroen og innføre drakmer. Når kreditorene ikke vil ettergi gjeld, er dette det eneste alternativet til å fortsette med radikale kostnadskutt.

Tsipras har brukt all kraft på forhandlingene med kreditorene. Så langt har han oppnådd fint lite- og han kan ikke gjøre seg forhåpninger om å oppnå særlig mer. Taper han avstemningen søndag, bør han trekke seg. Vinner han valget, må han framstå som en Moses. Da må han få folket til å ta sjansen på å slå følge med ham ut i ørkenen et par års tid.

Økonomiprofessor Erik Reinert minner i Klassekampen på at de sluttet med gjeldsfengsel i England på 1800 tallet fordi de fant ut at folk ikke kunne betale gjelden sin når de satt i fengsel. Euroen er blitt et fengsel for Hellas. De trenger en egen valuta for å komme seg ut av gjeldsfella.

EU er faktisk tjent med at det skjer. EU er mer enn euroen.