En statsbutler trer av

Den årlige konferansen til Direktoratet for økonomistyring samler alle lederne i staten i en sal. Innføringen av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform lå som et bakteppe. Men som alltid med konferanser, gikk publikum raskt inn en døsig transe.

En byråkrat på raden foran spilte kabal på mobilen mens sjefen for Riksrevisjonen, Per Christian Foss, samtalte med politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, om hvordan Riksrevisjonen har sluttet å bry seg om detaljer.

Men da finansråd Svein Gjedrem entret podiet som sistemann, endret stemningen seg brått. Plutselig satt publikum ytterst på stolene. Gjedrem er som byråkratenes Carson, den konservative butleren i TV-serien Downton Abbey. Det han sier, er embedsverkets lov.

Selveste butler Carson i Jim Carters skikkelse.
NRK/ITV

Og Gjedrem hadde mye på hjertet. Siden han tok permisjon fra departementet for å være sentralbanksjef i 2001 via hans comeback i departementet i 2012 og frem til i dag, har antallet årsverk i departementene økt fra rundt 3600 til om lag 4300.

– Dette er et mysterium for meg. Hva er det vi driver med nå, som vi ikke gjorde tidligere? tordnet statsbutleren.

Han forsikret salen om at dette måtte det nå bli slutt på. Selv var han godt igang med å redusere årsverkene i Finansdepartementet etter å ha returnert fra permisjonen.

Gjedrem var heller ikke fornøyd med utviklingen «upstairs».

– De siste årene har vi blitt veldig topptunge i departementene. Særlig har antallet politikere økt. I enkelte departementer har man fem, kanskje opptil seks, statssekretærer! sa han – tydelig rystet.

Han pauset og tenkte seg litt om, før han fortsatte:

– Det må være krevende å være statssekretær. De er typisk ikke så politisk dyktige som statsråden. Hadde de vært bedre, hadde de vært statsråder, ikke sant? De ligger høyt faglig, men ikke så høyt som fagfolkene. Og i tillegg er de blitt flere, slik at antallet prosesser og talepunkter er vanskeligere å koordinere.

Folk lo litt usikkert. Var dette en butler verdig? Kunne han slippe unna med å si sånt?

Men Gjedrem hadde ikke tenkt å starte et byråkratopprør. Hans jobb var å holde orden på troppene. Så fikk de på toppen finne ut av saken selv.

– Det gjelder ikke oss. Vi har selvsagt veldig dyktige statssekretærer i Finansdepartementet. Det som er viktig for driften av departementet, er at det er enkelt og greit fra finansråden og ned, sa han.

Salen pustet lettet ut. Nervøse blikk ble vekslet.

Men Gjedrem var ikke ferdig. Han hadde noen avsluttende tips å komme med til sine kollegaer. Kanskje syntes han de brukte mer gulrot enn pisk.

– Det er viktig at departementet har mer å gjøre enn hva det er kapasitet til. Ellers blir det så mye bry med fagforeningene, sa han.

Folk lo igjen. Fortsatt usikre. Det er mulig han merket den nervøse stemningen, for nå tok han selv frem gulroten.

– Men styringen av etatene har blitt usedvanlig mye bedre de siste årene.

Han kostet på seg et smil.

Han avsluttet med å gi flere råd til kollegaene i salen.

– Vi må ha et embedsverk som må ville noe. Lederne må gis stort ansvar. Feil må erkjennes, slik at vi kan lære av dem. Samtidig skal man være forsiktig med å erkjenne feil; en sentralbanksjef som innrømmer feil, undergraver sin egen evne til å utføre sitt embete i fremtiden. Slik kan man ikke holde på. Feil må behandles internt. Føler man seg trygg på at utredningen som ligger til grunn for en beslutning er god, så må man slå seg til ro med at beslutningen også var grei, selv om en annen beslutning kunne gitt bedre resultat, sa han bestemt.

Finansråden var ferdig med talen. Ro og orden var gjenopprettet i salen. Nå kan han trygt tre av.