Kontroversielle kompromisser

Det kan diskuteres om Alexis Syriza har gjort en knefall for Tyskland og EU eller om han har inngått en smertefullt kompromiss for å få Hellas ut av en umulig situasjon. Tsipras peker på at den avtalen han har inngått og som han nå har fått bred støtte for, inneholder en del muligheter som kan slå positiv ut for Hellas. Han tror ikke på avtalen slik den foreligger, men satser på at kreditorene selv innser det. Det var lett for utenforstående å si at «dette henger ikke på greip». Det gikk ikke mange dagene før Tsipras fikk støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF). De krever, som Tsipras har hevdet i månedsvis, at Hellas må få ettergitt gjeld, ellers vil ikke den planen som nå er vedtatt fungere.

Avtalen Tsipras gikk med på var et kompromiss i den betydning at den var nødvendig for videre dialog med kreditorene. Alternativet var fullstendig brudd. Tsipras har fått kritikk fra de som mener han dro det for langt før han inngikk avtalen med kreditorene. Den kritikken lever han fint med. Det er verre at store deler av hans eget valgforbund ikke vil godta den avtalen som ble inngått og de vedtakene nasjonalforsamlingen nå ha fattet. Alt tyder der på at Syriza vil oppleve en splittelse. Spørsmålet er hvor mange som vil bryte ut. Så lenge et stort flertall i folket støtter Tsipras linje, har han rimelig kontroll med situasjonen.

Sviktet idegrunnlaget

Tsipras kritiseres fra sine egne for å ha sviktet selve idegrunnlaget, fundamentet for at Syriza eksisterer. De mener han har latt seg presse til å føre høyrepolitikk, for at han har ofret prinsipper på kapitalens alter og at han er en politisk svikter. Tsipras forsvarer seg med at det han har gjort var nødvendig for at økonomen i Hellas ikke skulle klappe sammen.

Kompromisser som handler om penger er oversiktlige. Det handler om å gi og ta – og til slutte finner man en løsning som begge parter er rimelig misfornøyd - eller fornøyd – med. Det er kompromisse som får ideologiske overtoner som er vanskelig å leve med. Det er idelogi som får mennesker til å bryte ut av det fellesskapet de er en del av.

Den norske kirke har havnet i en situasjon der de må velge høyre eller venstre. Her dreier det seg ikke om penger, kun idelogi, eller rettere sagt, teologi. Biskop Per Arne Dahl får kritikk både fra høyre og venstre for at han velger kompromissets linje så lenge det er mulig.

Stortinget har vedtatt at det ikke spiller noen rolle om det er en mann og en kvinne, to menn eller to kvinner som gifter seg. De fleste kirkesamfunn verden over akseptere ikke et kjønnsnøytralt ekteskap. De viser til at det står svart på hvitt i Bibelen at ekteskapet er en ordning mellom en mann og en kvinne. Så de vil ikke være med på at homofile og heterofile kan sidestilles. Det har det store flertallet i Den norske kirke ment i alle år. Men flertallet av biskopene har nå ombestemt seg. Kjønn kan ikke være avgjørende mener det. Hvis to mennesker elsker hverandre og vil inngå ekteskap, er det ikke grunn til å nekte dem. Kjærligheten må ha forkjørsrett.

Forbønn framfor vigsel

Men selv om det er et flertall av biskopene som mener det, anbefalte de ikke Kirkemøtet for to år siden å legge opp til at homofile får gifte seg i kirken. De anbefalte at de kunne gifte seg borgerlig og komme til kirken etterpå for å få forbønn for sitt samliv. Detter kompromisset ble for spissfindig for Kirkemøtet. Resultatet ble at det ikke ble flertall for noe som helst.

Til høsten er det valg til Kirkemøtet. Dette blir en kamp for og imot at homofile skal få gifte seg i kriken. De som er for vigsel av likekjønnede fylker seg bak listen til «Åpen folkekirke». De som er imot, samler seg om listen til «Levende folkekirke». Nå ligger det an til et enten eller, enten ja eller nei til at homofile får gifte seg i kirken.

Den norske kirke har alt akseptert homofile prester som er gift. I sommer giftet Hanne Marie Pedersen-Eriksen seg med en annen kvinne. Hun vil bli prest og har henvendt seg til biskop Per Arne Dahl i Tunsberg for å bli ordinert. Dahl er imot at kirken skal vie likekjønnede. Samtidig har han sagt ja til å ordinere Hanne Marie Pedersen-Eriksen til prestetjeneste.

Hadde Dahl sagt nei, ville hun blitt ordinert av en annen biskop. Dahl forklarer at han ønsket jeg å møte Hanne Marie på en verdig og god måte. Han er opptatt av å finne løsninger som ikke splitter kirken og beskriver homofilisaken som et «åpent sår i kirken».

- Jeg ønsker å være tydelig om mitt syn på ekteskapet mellom mann og kvinne, men samtidig forsøker å bidra til et klima der vi viser hverandre respekt og verdighet, sier Dahl.

Han får nå kritikk fra de som er mot at kirken skal vie homofile. Ved å ordinere den homofile presten mener de han i praksis aksepterer homofile ekteskap. Den andre fløyen kritiserer ham for å si nei til å vie homofile.

Dahl forsøker å vise vei gjennom dialog og kompromisse. Frontene er så pass harde at det spørs om han og andre biskoper får flertallet med seg på denne veien. Det går mot en kampvotering som vil etterlate noen tapere og vinnere. En del vil nok melde seg ut av Den norske kirke uansett hva som blir resultatet.

Krisen i Hellas og Den norske kirke har ikke noe med hverandre å gjøre, ikke på annen måte enn at det handler om ledere som forsøker å finne kompromisser i minebelagte ideologiske terreng. Det kan eksplodere når som helst, mens lederes oppgav er å søke løsninger. De går ofte langs kompromissets krokete stier.