Lukaz vil til himmelen

Gudene vet om Lukaz kommer til helvete. Selv er han usikker. Vi satt på uteserveringen til restauranten Lorry i sentrum av Oslo. Sommeren var på hell, og det var glissent rundt oss. Likevel, da serveringsdamen steg forbi bordet, dempet Lukaz stemmen litt, og jeg gjorde det samme. Ikke at det var noen hemmelighet, Lukaz var ikke redd for å snakke om det. Men det var en privatsak, tross alt.

Vi nippet til hver vår øl, og Lukaz fortalte alt sammen: om årene i et polsk kloster, om forsøket på å bli prest, på å bli munk. Han fortalte om da han hoppet av klosterlivet og kom til Norge og ble utnyttet som svart arbeidskraft, om rettssaken, om da hans forsmådde sjef ringte hans dypt troende mor i Polen og fortalte at Lukaz hadde kommet ut av skapet i Norge.

Din sønn er homofil, sa sjefen.

Mora gråt den dagen. Hun ba for at sønnen ikke måtte ende i helvete.

Lukaz tok en slurk av ølen og sa at også han har dilemmaer, at han har lurt på om mora har rett. Han er tross alt fortsatt en troende mann.

Under et besøk i Polen skriftet han om sin legning. Han fortalte den polske presten om sine møter med menn. Fra andre siden av gitteret kunne han høre presten kaste etter luft.

«Nei, nei, nei». Homofili var styggedom, sa presten. Det var en synd. Han måtte slutte med det, Lukaz var syk. Da Lukaz gikk ut av skriftestolen den dagen, bestemte han seg for aldri igjen å snakke med en katolsk prest.

Men det var Polen. Og denne ettermiddagen da han satt overfor meg utenfor Lorry og tenkte tilbake, sa han at han tross alt savnet kirken, at han fortsatt trodde på Gud. Han skulle gjerne snakket med en prest i Norge om alt sammen, sa han. De katolske prestene i Norge kunne vel umulig ha samme holdning. De kunne ikke være like fordømmende som de polske, sa Lukaz.

Vi ble sittende å snakke om hvordan unge homofile møtes av katolske prester i Norge. Det skrives og sies så mye om Islam i Norge, men hva med den kirken som faktisk vokser mest? Forteller prestene usikre ungdommer at de skal til helvete? Er det den samme kirken som Lukaz forlot i Polen som vokser seg større og større i Norge, eller er det en mildere og mer åpen utgave?

Lukaz vokste opp i en liten bygd nordøst i Polen, noen mil fra grensen til Litauen. Bestemora til en venninne av ham, som er fra en annen del av landet, sa en gang om hans hjemlige trakter at «der er de ikke religiøse, de er fanatiske».

Som barn gikk Lukaz i kirken nesten hver dag. Han husker lukten: en blanding av røkelse, nylig slukket stearinlys og fukt. Det var en tung luft. Kald, rå, og lukten av gammel klokskap.

Lukaz drømte om å bli som sognepresten. Han var så klok og mystisk. Da han gikk i tredje klasse, lekte Lukaz at han var prest. Han tok på seg messeklær, laget oblater av tørre kjeks og brukte husholdningssaft som vin. Hele barndommen kretset rundt kirken, presten, det gudommelige, det store og viktige som han bare enset, og så gjerne ville forstå.

En sommer møtte Lukaz en tilreisende prest fra en annen kant av landet, som fortalte om et kloster der man kunne forberedes på prestelivet. Lukaz ville til det lille presteseminar, som det kaltes.

Klosteret lå utenfor Warszawa, fire timers kjøring fra hjembygda. Sommeren 1998, i en alder av 15 år, ankom Lukaz stedet som en av rundt hundre elever. Det var nesten som å komme til en by. Egen bondegård, skole, kino, teater og brannstasjon. Klosteret hadde en egen radio, et magasin med eget trykkeri, eget bakeri. Munkene hadde bygd en gigantisk basilika selv, og Lukaz skulle bli prest. Mora var så lykkelig.

Hver morgen ble elevene vekket av en forferdelig alarm. De dusjet, pusset tenner og gikk rett i messe i et lite kapell. Etter messe var det frokost i spisesalen. Der hadde elvene egne bord. Munkene satt separat, og ledelsen i klosteret hadde et eget bord. Skulle man snakke med de voksne, gjaldt det å huske hvem de var.

– Vi måtte tiltale dem Herr Mester, Fru Doktor, Herr Bachelor. Sa du feil, ble de forbanna.

Etter frokosten begynte undervisningen. Og når skoledagen var over, var det bønn igjen, så middag i den samme salen med de samme bordene og de samme titlene det var så vanskelig å huske. De ble tatt med på turer i fjellet, de spilte teater, og Lukaz fikk rollen som mannen med ljåen, noe han ler av i dag.

Han vant også valget og ble elevpresident. Mye fordi han var så god til å kverulere, en egenskap som siden skulle føre ham på kollisjonskurs med Herr Mester, Fru Doktor og resten av hans overordnede.

På kveldene hadde de fri, men de fikk ikke lov til å gå ut av portene annet enn på torsdager og søndager. Om natta gikk store, svarte bikkjer rundt og voktet innsiden av gjerdet. Var du ikke tilbake til klokka ti på kvelden, måtte du sove ute. En gang klatret en gutt over gjerdet på kveldstid. Han hadde tenkt å løpe fra bikkjene og komme seg inn, men ble tatt og bitt.

I fire år gikk Lukaz på skole i klosteret, og han elsket det. Man skulle kanskje tro en ung mann fikk nok av klosterlivet. For Lukaz var det tvert imot. Han bestemte seg for at han ville bli mer enn bare prest. 19 år gammel kom han hjem til foreldrene og fortalte at han ville bli klosterprest; han ville leve livet uten eiendeler, uten sex, uten noe annet enn bønn og kirke. Mora var overlykkelig.

Den katolske kirke er Norges raskest voksende og har passert Islam i størrelse.Polskfødte Lukaz skulle bli prest og levde i kloster i flere år. Nå lurer han på om det er større rom og mer aksept for annerledeshet i den norske enn i den polske utgaven.
Foto: Are Knudsen

Lukaz flyttet til byen Lóz sentralt i Polen for å begynne på den lange reisen mot et liv som klosterprest. Første året var det presteseminar: De lærte tysk, latin, klosterhistorie og kirkehistorie. Av rundt 30 elever var det bare 16 som gikk videre. Lukaz var en av dem. Da det andre året begynte, ble han iført munkeklær og flyttet til et barokk-kloster i utkanten av byen.

– Jeg var heeeeelt separert fra omverden. Jeg husker at vi fikk lov til å gå ut to timer eller noe sånt bare én gang på søndager. Vi skulle bare be og tenke, og kanskje jobbe litt i klosterets kirke.

Lukaz ble usikker. Ville han dette? Ikke eie noe, ikke bestemme selv? Det var noe som slet i ham, som sa ham at dette ikke var livet for han. Men mora overtalte ham til å prøve et år til.

– Hun sa at det var satan som hvisket i øret mitt, sier Lukaz og ler.

Som munk avga man tre løfter: Man skulle ikke eie, man skulle leve rent og uten seksuelle tanker, og man skulle være lydig mot overordnede. Det ble problematisk for Lukaz. Han var fortsatt sterk i troen, men reagerte på dobbeltmoral: munker som hadde damer i skjul, som hadde og brukte penger, mens de preket sin kompromissløse holdning mot de
samme pengene.

Dessuten reagerte han på vedtatte sannheter, på alle reglene den katolske kirke holdt seg med, som var rigide og ofte på grensen til absurde.

– Jeg husker vi snakket om abort en gang. Jeg sa at vi måtte tenke på kvinnen. Hva hvis hun er voldtatt? Skal hun tvinges til å få barnet? Se på ungen resten av livet? Folk ble sjokkert og svarte at abort er forbudt uansett, sier han.

Lukaz hadde ikke erkjent for seg selv at han var homofil på dette tidspunktet. Men han husker at han tok homofile i forsvar.

– Jeg reagerte på at så mange var så sinte. Jeg sa bare at jeg synes vi skulle la dem være i fred, men fikk til svar at det var en sykdom, at homofili var styggedom. Jeg syns det var merkelig. Hvorfor skulle akkurat homofili være så farlig? Hva var det med homofili?

Sju år hadde gått til klosterliv og presteseminar, og Lukaz ville bare bort. Han dro hjem til foreldrene, og begynte å se seg om etter jobb. Det var da han fikk øye på en annonse i en avis:

«Ung, energisk gutt. Restaurant. Norge».

DA LUCAZ SATT og kikket på annonsen i avisa den dagen i 2006, hadde den katolske kirke 46.440 medlemmer i Norge. I dag, åtte år senere, er tallet rundt 130.000. Den katolske kirke er med andre ord tredoblet på åtte år, og har nå passert Islam i størrelse her i landet.

Den unge mannen fra klosteret midt i hjertet av Polen pakket sekken og reiste til en norsk småby for å jobbe på restaurant. Dermed ble han en del av den massive innvandringen som har gjort den katolske kirke til den raskest voksende i Norge.

Landet Lukaz forlot i 2006 er og var et av Europas mest homo-fientlige. Den katolske kirken er den sterke institusjonen som preger den offentlige intoleransen. I Norge huskes Lech Walesa, nobelprisvinneren fra 1983, som en helt. Mange husker bildet av ham som en passe rocka elektriker med sneipen i munnviken. Han hoppet over gjerdet, startet streiken, etablerte fagforeningen Solidaritet og veltet til slutt regimet. Det ikke så mange er klar over, er at Walesa også var og er en dypt konservativ mann. For et snaut år siden havnet han igjen på førstesidene av avisene, da han uttalte at homofile ikke burde bekle viktige politiske posisjoner, og at de burde sitte på bakerste benk i parlamentet. I San Francisco vedtok et enstemmig bystyre å endre navnet på gaten som da het Lech Walesa Street. «Hans uttalelser er ikke representative for byen jeg er del av og dens verdier knyttet til inkludering», sa ordfører Jane Kim. Gaten fikk nytt navn, nå etter Tom Waddell, aktivisten som blant annet skapte de Olympiske leker for homofile.

I Polen lever fortsatt de fleste homofile et dobbeltliv. På nettsider der menn møtes framkommer det at de ofte er gift, har barn, men søker kontakt med menn. Utesteder myntet på homofile er nesten umulige å finne. Folk får tak i adresser på nett, ringer på og blir målt opp og ned av dørvakter. Ifølge Lukaz med god grunn: Det kan være skinheads eller andre hatgrupper som kommer for å lage bråk.

Det var denne verden – en verden der homofili er styggedom og skam og synd – Lukaz flyttet fra, og den verden han flyttet til var en annen, en som lå litt nærmere San Francisco.

Mens den katolske kirke i Polen i stor grad setter sitt preg på moral og verdier i samfunnet, tror Lukaz det kan være motsatt i Norge: at den norske katolske kirke må være preget av det liberale samfunnet – at til tross for at polske katolikker strømmer til Norge, har det liberale norske samfunnet gjort kirken åpnere, mer forsonende, mer aksepterende for homofile. Slik er det kanskje ikke.

I den søvnige norske byen Lukaz kom til i 2006 møtte han paret som drev restauranten han hadde fått jobb ved. Han fikk bo i kollektiv med en gruppe andre polske kokker, og han kunne spise i restauranten. På fritiden tok paret guttene med på utflukter. De jobbet lange dager, og snakket lite med andre enn sjefene og hverandre. Livet var fint, men også så isolert at Lukaz ikke stusset over at han jobbet 66 timer i uka og tjente 11.000 kroner i måneden.

– Jeg var ung og dum, og kom rett fra kloster, sier han i dag.

Lukaz hadde godt språkøre, og begynte å få kontakt med kunder. Mandager var restauranten stengt og de hadde fri. Da gikk de ofte på byen. Det var i denne perioden, da han litt etter litt gled inn i det norske samfunnet, at Lukaz begynte å erkjenne at han var homofil.

Tanken hadde knapt streifet han da han var i kloster. Han hadde ikke lov til å gi rom for slike tanker.

– Det første året i kloster var det vel sånn at hvis jeg så en pen gutt, tenkte jeg at han var pen. Men så slapp jeg tanken. Jeg hadde ikke seksuelle følelser rundt det. Senere, andre og tredje året, tenkte jeg ikke på det i det hele tatt, sier han.

I Norge var det annerledes. Alt var friere, mer avslappet, husker han.

– Det gjaldt ikke bare legning. I Polen går ikke en kvinne ut for å kjøpe brød om morgenen uten å sminke seg først. I Norge oppdaget jeg at folk kunne kle seg kjemperart uten at noen reagerte. Det er åpent, og rom for å være annerledes.

‧– I Norge hadde jeg mitt første møte med en homofil mann. Da tenkte jeg at dette er meg. Det kom først da, sier Lukaz, og legger humrende til:

– Mamma tenker sikkert at Norge er et djevelland.

Det var jo aldri meningen at hun skulle få vite om hans nye liv. En ting var at han ikke lenger skulle bli prest og munk. Det var nok for henne å ta innover seg, tenkte han.

Vennene han etter hvert fikk, og ikke minst den nye kjæresten, begynte å spørre om jobben. Da han fortalte hvor mye han jobbet, svarte kjæresten at da måtte han vel tjene skikkelig mye penger. «Ja», sa Lukaz. «Jeg tjener 11.000 i måneden».

Så kom alt for en dag. Lukaz oppdaget at han i virkeligheten ble utnyttet, at han hadde jobbet uten oppholds- og arbeidstillatelse de første månedene, at han jobbet ulovlig mye og fikk ulovlig dårlig betalt. Da han sa at han ville slutte i jobben, ringte sjefen hjem til mora og ba henne oppfordre Lukaz til å bli i jobben. Mora lot seg ikke dupere.

Men det var ikke siste gang hun fikk en telefon som omhandlet hennes sønn.

Sjefen som fortalte hans mor at Lukaz var homofil, sendte kort tid sener en beklagelse for smerten han hadde påført den dypt troende polske familien.
Foto: Are Knudsen

Lukaz sier i dag at han hadde Stockholm-syndrom. Sjefen hadde vært så snill. Han hadde hentet ham fra Polen, gitt ham jobb og et sted å bo. Men folk rundt ham fortsatte å oppfordre ham til å kreve kompensasjon for det som i norske øyne fortonte seg som noe i nærheten av en slavekontrakt. Lukaz gikk til Fagforbundet, som satte ham i kontakt med en advokat. Han anmeldte forholdet.

Det var i denne perioden legningen til Lukaz skulle bli et tema, ikke bare på restauranten, men også hjemme i Polen. Først sa sjefene til Lukaz at de hadde funnet nakenbilder av ham på nett, og at hvis Lukaz ikke droppet rettssaken, skulle han henge dem opp i bygda hans hjemme i Polen.

– Det var helt komisk. Jeg visste at det ikke fantes nakenbilder av meg på nett. De antok sikkert at jeg måtte ha bilder av meg selv naken siden jeg var homofil. Sånn er homofile, liksom. Det var en ren bløff og en bisarr opplevelse.

En dag ringte telefonen hjemme hos Lukaz sine foreldre i den lille bygda langt mot øst, ved grensen til Litauen. Det var mora som tok telefonen, og som fikk høre restaurantsjefens påstander om at Lukaz var homofil, at han hadde en mannlig kjæreste i Norge.

Mora til Lukaz gråt den dagen.

Og Lukaz ble forbannet. Dermed endte feiden i retten. Lukaz vant, og han fikk etterbetalt lønn. Men det var en kaotisk og stressende tid. Så mye hadde skjedd etter at han flyttet til Norge. Det ble slutt med kjæresten, og Lukaz flyttet fra den norske småbyen der alt hadde blitt så vanskelig, til Oslo. I hovedstaden fikk han ny kjæreste.

Denne gang var det alvor, det skulle også foreldrene i Polen få merke.

Under et besøk i St. Olavs kirke i Oslo kjenner Lukaz på savnet til det kirkelige liv. Han er fortsatt troende, men har holdt avstand til kirken etter at han kom ut av skapet.
Foto: Are Knudsen

Sexskandaler har en lei tendens til å ramme den katolske kirke. Slik har det vært i flere århundrer. Litt historisk dyneløfting: Pave Johannes XII, som styrte like før år 1000, ble anklaget for å forvandle Vatikanet til et homofilt bordell. Middelalderpaven Boniface VIII skal ha sagt at homofilt samleie ikke var noe større synd enn å gni seg i hendene. Pave Paulus fra slutten av 1400-tallet skal ifølge et rykte ha forlatt jammerdalen etter et hjerteinfarkt som inntraff under intim passiar med en tjenestegutt. Paulus ble etterfulgt av Sixtus IV, som visstnok hadde sin egen nevø til elsker. Ifølge den franske forfatteren Roger Peyrefitte tok Pave Paul VI, som regjerte fra 1963, navnet sitt fra en tidligere elsker. Påstandene medførte så mye bråk at Paul benektet det fra balkongen på St. Peter’s katedralen.

Også i nyere tid har det gått for seg i Vatikanet. I 2007 møtte monsignor Tommaso Stenico en ung mann i et chatteprogram på nett. Han inviterte ham til sitt kontor i Vatikanet. Der benektet han at homofil sex var syndig, berørte den unge mannen på låret og sa «du er så deilig».

Stenico ble filmet med skjult kamera.

Mark Dowd var dominikaner og homofil da han i 2001 begynte å jobbe med en dokumentar som etter hvert skulle få tittelen Queer and Catholic. Under et intervju i 2013 uttalte han at undersøkelsene han hadde gjort tydet på at minst halvparten av alle som begynner på presteseminar er homofile. «De er massivt overrepresenterte», sa han til CNN, og mente at sølibatet ikke fostrer seksuell modenhet.

I februar 2013 publiserte Italias største avis La Repubblica historien om en angivelig homofil lobby i Vatikanet. Det amerikanske magasinet Vanity Fair fulgte opp med en stor artikkel som brettet ut mange geistliges dobbeltliv. «De forholder seg blikkstille eller avslører sin legning til bare noen få. Andre lever dobbeltliv», het det i artikkelen. Marco Politi, en fremstående reporter i Vatikanet, sa at flere geistlige tenker at «ingen vil bry seg om hva de gjør såfremt de er diskrete». Ifølge boka The Changing Face of the Priesthood av Donald B. Cozzens er minst 20 prosent av alle katolske prester homofile, kanskje så mange som over halvparten.

Ikke alle historiene om homofili i den katolske kirken er like godt underbygd, men i sum forteller de pikante avsløringene, de overopphetede skandalene og flommen av mer konspiratoriske rykter historien om en kirke som, for å si det forsiktig, har et noe anspent forhold til homofili.

Norge har også måttet slite med sin andel skandaler, også i årene etter at Lukaz flyttet hit. Kanskje er ikke synet Den katolske kirke i Norge har på homofili så forsonende og greit som Lukaz tror.

I Oslo fant Lukaz sin plass. Han begynte på førskoleutdanning og fikk jobb i barnehage. Kjæresten Knut jobber som sanger i Operaen. I dag er klosterliv byttet ut med premierer i Bjørvika. Knut og Lukaz har kjøpt leilighet sammen, og etablert seg. En dag fant de ut at de skulle reise på besøk til den lille hjembygda øst i Polen.

Lukaz forteller at han fort merket at foreldrene ble betatt av Knut. Mora prøvde hele tiden å fortelle ham at hun var glad i ham også «Han er elsket av Gud», sa hun, og holdt taler til ham på polsk. Men kjæresten ble omtalt som Lukaz sin kompis. Ingen sa kjæreste. Og de snakket aldri om legning.

En dag gikk kjæresten Knut og lillesøstera til Lukaz til nærbutikken for å kjøpe is. Knut snakket ikke polsk, lillesøstera snakket ikke engelsk. Ingen forsto noe. De plukket noen is, og betalte. Dagen etter møtte Lukaz’ far kassadamen, som spurte hvem den lille jenta var på butikken sammen med. «Det var en sånn utlending… en kjekk mann?». Faren fortalte at det var vennen til Lukaz. Han var litt stolt, mener Lukaz. Men det faktum at Lukaz og Knut er kjærester, er likevel tungt for foreldrene, tror Lukaz. Moren ber for ham.

– Jeg tror hun er redd jeg skal havne i helvete. Det er det hun hører fra prestene.

En gang prøvde Lukaz å finne svar. Han steg inn i skriftestolen i Polen, knelte og begynte å fortelle. I dag beskriver han opplevelsen som helt forferdelig og ydmykende.

– Jeg fortalte at jeg var homofil, og jeg fortalte om min kontakt med menn. Da jeg gikk ut av kirken tenkte at jeg trenger ikke diskutere dette med prester mer. Men det kan jo ikke være sånne holdninger i Norge, sier Lukaz.

Han har problemer med å forstå det. Det finnes ingen ondskap i homofili, ingen som lider.

– I Bibelen står det mye rart. Kvinner skal for eksempel bort fra samfunnet når de har menstruasjon, fordi de er urene, heter det. Ingen tenker på det i dag. Den slags ble anbefalt på grunn av hygieniske hensyn. Og andre ting fordi det var viktig at folk forplantet seg og at familien besto. Jeg tror kirken i Polen er redd for å miste kontroll over samfunnet, redd for at strukturene skal brytes opp, redd for at folk ikke skal få barn… I Norge ikke noe press på sånne ting, sier Lukaz.

Tror han, i alle fall.

Hjemme på Romsås har Lukaz og hans kjæreste Knut et lite rom der kunsten dyrkes. Lukaz lærte å male i kloster i Polen, og elsker å utforske forskjellige stilarter. Ofte er motivene teologiske provokasjoner; som pave Benedixt XVI med kondom som hodeplagg eller Jesus og Maria i merkeklær.
Foto: Are Knudsen

Mens jeg jobber med artikkelen om Lukaz, og sier til folk jeg skal intervjue at jeg skriver om en katolikk som hoppet av kloster og sto fram som homofil, refererer mange til den såkalte «Georg Müller-saken». 7. april 2010, fire år etter at Lukaz hadde ankommet Norge, avslørte Adresseavisen at Müller, som nylig hadde gått av som biskop i Trondheim, hadde mistet sitt embete etter å ha tilstått overgrep mot en mindreårig gutt. Mange trekker også fram «Pollestad-saken». Pater Pollestad ble anklaget for overgrep mot en voksen prestestudent. Pollestad avviste anklagene på det sterkeste. Det ble ikke levert inn noen anmeldelse.

Det første mange i Den katolske kirke tenker på når jeg nevner en homofil mann, er altså en stygg pedofiliskandale i Trondheim. Det andre de tenker på er en påstand om et overgrep mot en voksen mann. Så må jeg si til dem at Lukaz bare er en vanlig homofil som aldri har gjort noe galt, i alle fall ikke i strafferettslig forstand.

I kjølvannet av de to nevnte sakene i 2010 skjedde imidlertid noe interessant. Morgenbladet trykket en omstridt artikkel under tittelen «Prosessen mot Pollestad». Avisa avdekket maktkamp mellom den liberale og den konservative fløyen i den katolske kirke, en kamp som i stor grad handler om homofili. Avisa ble siden felt i Pressens Faglige Utvalg for å ha videreformidlet svært private og ikke-bekreftede påstander mot navngitte motstandere av Pollestad. Men ingen bestred hovedpoenget: at spliden mellom de to fløyene i den katolske kirke dannet bakteppet da Pollestad ble forsidemat.

Dragkampen skriver seg tilbake til begynnelsen av 1970-tallet, da dominikanerpater Per Bjørn Halvorsen ankom St. Dominikus-klosteret i Oslo. Halvorsen var sosialist og åpent homofil. På 1980- og 90-tallet verserte rykter om at klosteret hans hadde blitt et fristed for homofile, og det ble sett på som en motpol til St. Olav-kirken.

Enkelte har ment at det som skjedde i klosteret stammet fra deler av hippiebevegelsen i USA, der kjærlighet mellom mann og kvinne ble betraktet som uren, mens mannlig kjærlighet var ren og vakker. Det ga grobunn for såkalt efebofili: kjærlighet mellom voksne menn og unge gutter – i dette tilfellet altså mellom prester og prestestudenter.

I etterkant av kampen mellom de to fløyene i 2010 snakket Bernt Oftestad, tidligere professor ved Det teologiske Menighetsfakultat, til Dagbladet om at «framtiden vil preges av den store katolske innvandringen til Norge, en langt mer konservativ og kirketro befolkning (…). Dette er morgendagens kirke», sa Oftestad.

Det var i 2010, Lukaz hadde flyttet til Oslo og de konservative så ut til å vinne kampen om den katolske kirkes sjel. Hvor står vi nå?

Kvinnen ved biskop Bernt Eidsvigs forværelse ber meg sende en e-post med en redegjørelse for temaet jeg vil intervjue biskopen om. Jeg skriver at jeg jobber med en lang artikkel om en ung katolikk som etter sju år i kloster i Polen flyttet til Norge og sto fram som homofil. Jeg skriver at han fortsatt er troende, men ikke går i kirken fordi han er redd for fordømmelse og lite forståelse for livet han lever.

Jeg forklarer at jeg ønsker å intervjue biskopen om synet hans på homofil legning og livsstil, og at jeg vil spørre om hvordan prestene i Norge skal møte unge mennesker som bekjenner at de er homofile.

Halvannen time senere går alarmen i den katolske kirke i Oslo.

I leiligheten hjemme på Romsås henger Lukaz sine bilder. Motiver fra bydelen, vakre malerier av jomfru Maria, trykk i Andy Warhol-stil. Han lærte å male i kloster. I dag er det en hobby han dyrker med ujevne mellomrom. Hans atelier innerst i leiligheten er trangt, men seinsommersola trenger gjennom vinduet og lyser opp veggene, som er dekket av ferdige og halvferdige motiver. Mange av bildene har religiøse motiver, og noen med en tvist den katolske kirke nok ville rynket både på det ene og andre av. Lukaz hadde utstilling under homo-festivalen Skeive dager, og viste blant annet frem et bilde av pave Benedict XVI
med en kondom i stedet for den tradisjonelle birettaen på hodet.

– Benedict sa at folk i Afrika ikke skal bruke kondom. Han var så engasjert i det. Det var jo helt absurd. Han burde forstå at synet hans innebærer at han heller ser at folk dør av aids enn at de bruker kondom.

Benedict XVI var ikke helt Lukaz sin pave. Han representerte noe av det mest negative ved prestene han husker fra årene i kloster.

– I Polen er prestene pompøse og autoritære. De sier hvem folk skal stemme på, de blander seg i alt. De sprer hat om folk som tar abort og mot homofile. Pave Frans er kulere. Han sa nylig at prestene skal slutte å spre hat mot folk som er annerledes, alle er Guds mennesker, også de homofile. Det syns jeg er en fin holdning, sier Lukaz.

Lukaz har et postkort fra restaurantsjefen liggende i sitt hjemmearkiv fra rettssaken. Det dukket opp i postkassen til foreldrene noen dager etter at telefonen ringte. På kortet står det på polsk at sjefen «ydmykt unnskylder for telefonen i anledning deres sønn Lukaz» og «beklager den smerte og tristhet det har forårsaket». For Lukaz var det lite hjelp i unnskyldningen, for katta var ute av sekken. Ikke bare hadde han hoppet av klosterutdanningen som skulle gjøre ham til munk og prest, flyttet til Norge og sagt opp jobben, men han var også homofil.

Mora til Lukaz gråt, og ba for at Lukaz skulle bli frisk, at han ikke skulle komme til helvete.

– Hun trengte virkelig ikke å vite dette. Jeg var jo i kloster, og de er så katolske. Hele verdenen deres raste sammen, sier Lukaz og blir stille.

– På en måte var det kanskje ikke bare negativt. Jeg ville aldri fortalt det selv, og nå slipper jeg å lyve og si at jeg er alene. Nå kan jeg fortelle at kjæresten min og jeg har kjøpt leilighet sammen.

Etter at han flyttet til Norge, kuttet Lukaz båndene til den katolske kirke. Avstanden mellom klosterlivet og hverdagen i Oslo ble stor, men Lukaz sluttet aldri å tro. Han har riktignok bare vært til messe én gang i Norge. Det var en minnestund etter at flyet med halve det polske statsapparatet styrtet i Smolensk i Russland. Biskop Bernt Eidsvig i Oslo gjorde et godt inntrykk, sier Lukaz.

– Jeg tror det er en Frans-holdning i Norge. De vil ikke spre hat, men heller prøve å forstå. Det blir spennende å se hva biskopen sier til deg om dette, sier han.

Hva biskopen sier, JA. Dagen etter at jeg mailet biskopens forværelse og ba om et intervju, får jeg følgende svar: «Kjære Knut Gjerseth Olsen, Biskop Bernt Eidsvig takker for henvendelsen, men må dessverre si nei til et intervju grunnet tidsmangel. Ta gjerne kontakt med vår pressekontakt».

Jeg hadde bedt om et intervju i løpet av de neste dagene. Kanskje ble det for kort varsel. I håp om å få en prat med ham svarer jeg at jeg har anledning når som helst, og at jeg ikke har det travelt. «Kunne vi satt opp noe neste uke, eller uka etter?». Svaret kommer umiddelbart: «Kjære Knut Gjerseth Olsen, Du må som sagt forespørre [pressekontaktene]. Jeg har ikke tilgang til deres kalender.»

Jeg svarer at det var pressekontakten som henviste meg til forværelset, og at jeg håpet at de kunne foreslå et tidspunkt som passet for biskopen.

«Eller skal jeg forstå dette som at biskopen ikke ønsker å gi et intervju om tematikken uansett tidspunkt?»

Halvannen time etter at jeg sendte den første mailen til biskopens forværelse, må alarmen ha gått ganske grundig i St. Olavskirken i Ullevålsveien i Oslo. Jeg mottok en mail fra en anonym tipser som skrev at han «via via» hadde hørt at jeg jobbet med en sak om homofili i den katolske kirke. Så fulgte en liste av medarbeidere i den norske katolske kirke som angivelig er homofile, enkelte av dem med sentrale verv. «Sikkert interessant å vite hvis den katolske kirke skal begynne å forsvare sine standpunkter mot homofile», het det i mailen.

Jeg kontaktet noen av navnene på listen han hadde sendt meg for å prøve å finne ut om homofile i den norske katolske kirke, som tipseren skrev, var en «dårlig skjult hemmelighet». De jeg fikk tak i svarte benektende på spørsmål om de er homofile, og kalte det hele rykter.

Det er ikke bare biskopen som viser seg vanskelig å få i tale. Jeg kontakter samtlige polske prester som jobber i Norge i dag per e-post. Tanken er å lage en oversikt over hvor stor andel av dem som mener hva. Men det blir for dumt å lage statistikk med bare ett svar. Spesielt når det eneste svaret jeg får fra en polsk prest i Norge er at «den katolske Kirkes forhold til personer med homoseksuell legning er klart og den samme for Kirken i hele verden», samt en henvisning til kirkens nettsider.

Den katolske kirkes nettside henviser meg to steder. Det ene er et dokument fra Kongregasjonen for Troslæren i Vatikanet fra 1986. Det andre er en bestemt utgave av et magasin med en noe uheldig

forkortelse som står for: «Katolske Kirkes Katekisme».

Dokumentene forteller at homoseksuelle handlinger «kan ikke godtas under noen omstendighet». Homofile følelser er noe annet enn handlingen, og «fortjener ikke en moralsk fordømmelse», skriver kirken. I skrivet fra Vatikanet heter det at «selv om den homoseksuelle persons selve legning ikke er en synd, så innebærer den en mer eller mindre sterk dragning mot noe som i seg selv (intrinsice) er et moralsk onde; dermed må selve legningen betraktes som objektivt feilrettet».

Den homofile person lever altså ikke syndig på grunn av sin legning, men bare hvis han velger å leve ut legningen. Skulle du være så uheldig som Lukaz å være homofil, bør du altså innstille deg på et liv i avholdenhet, eventuelt et liv gift med en kvinne du slett ikke har lyst til å dele seng med.

Videre er kirken «nøye med å advare mot diskriminering. Kirken anerkjenner alle menneskers iboende verdighet, og katalogiserer ikke personer etter seksualitet», heter det. Det er bare det at den også «avviser (…) f.eks. partnerskapsloven, og homofile pars adgang til å adoptere. Kirken vil nemlig ikke «være med på at enhver «forskjellsbehandling» skulle være å betrakte som «urettferdig diskriminering».

Det er kanskje et uttrykk for at Lukaz har et bein i kloster og et annet i kulturkretser i Oslo når han blant religiøse motiver drar fram et bilde av funkishus på Romsås.
Foto: Are Knudsen

BISKOPENS SVAR lar vente på seg. Jeg har noe større hell ved å ringe de norske katolske prestene. Ole Martin Stamnestrø er 35 år gammel og ble ordinert til prest i Ålesund for to år siden. Han henviser også til kirkens linje: Homofil livsstil er uforenelig med Guds vilje. Han sier ingen skal fordømmes, og at han som prest må møte folk lyttende, med respekt. Homofile følelser er ikke en synd, men homofil livsstil er det, sier han. Når jeg spør om homofile bør få nattverd, er svaret nei.

– Der og da, i kirken, vil jeg selvsagt ikke nekte en homofil å få nattverd. Kirken er ikke stedet for konfrontasjon. Men hvis han spør meg på forhånd om han bør få nattverd, vil jeg si nei. Hvis han velger en livsstil som er uforenelig med det kirken lærer, blir det feil, sier Stamnestrø.

For et snaut år siden ble Egil Mogstad ordinert til prest i Trondheim. Mogstad er teolog og har vært luthersk prest. Han er en godt voksen mann, men nokså fersk som katolsk prest. Han sier dette på spørsmål om homofile bør få nattverd.

– Det har vi jo ikke noe med! Jeg møter menighetens folk i messen og vet ikke noe om dem. Jeg ser ikke på det som noen idé at jeg skal vite det heller, jeg driver ikke dyneløfting.

– Hvis en person lever sammen med en mann, og spør om han bør motta skriftemål, hva vil du si da?

– Det er ikke min sak. Men hvis han står frem i offentligheten og promoverer homofili som en ny vei, da har han eks-kommunisert seg selv, sier Mogstad.

Jeg forteller Mogstad om Lukaz, og sier at han lurer på om han skal til helvete.

– Nei, det hørtes aldeles voldsomt ut, svarer Mogstad.

- Hos apostelen Paulus er homofili satt sammen med bakvaskelser. Homofili er ikke en spesialting det ikke finnes tilgivelse for, sier han.

– Vi synder alle sammen. Vi har for eksempel messeplikt i den katolske kirke. Hvis en person konverterer spør jeg gjerne om han har hytte, for har han det kan han like gjerne selge den. Høytidene og søndagene skal tilbringes i kirken. Men jeg må jo si det med et smil. Jeg kan ikke dra folk til messe, og jeg kan ikke dra folk ut av sengene. Folk tusker og synder alle sammen, uten at vi skal til helvete av den grunn, sier Mogstad.

Katolske prester kan sikkert ha forskjellige oppfatninger av om homofili burde være lov, om skilte bør få nattverd, om kvinner bør få være prester. Når den offentlige kjeklingen blant prester nærmest ikke finnes, er det fordi kirkens enhet er det viktigste prinsippet, mener Mogstad.

– Kirkens enhet kan ofte koste blod og svette og tårer, men den er viktig. Det finnes én kirke og én lære. Den innordner vi oss under. Det er noe lutheranere har problemer med å forstå. Lutherske prester er blitt samfunnsrefsere, terapeuter og partipolitiske aktivister. På veien dit har de mistet sin posisjon som prest. Vi har alle våre politiske sympatier, men jeg vil ikke som prest være en fraksjonsmann. Jeg skal stå for kirkens lære, ikke for det jeg selv mener, i en offentlig debatt, sier Mogstad.

Kirkens lære ligger i prinsippene, men det finnes like mange pastorale strategier som det finnes prester, sier Mogstad, og påpeker at vi i Norge – nettopp på grunn av innvandringen fra land som Polen – har en heterogen prestemasse.

– Ikke alle er preget av det norske sosialdemokratiske samfunnet, og de pastorale strategiene vil nok variere. På prinsipplan er synet på homofili gitt, men i tillegg til regler har vi den guddommelige kjærlighet. Den går ikke fram av prinsippene. Vi er alle ufullkomne og lever som syndere, vi former våre egne liv og gjør så godt vi kan. Tabloid sagt er kirkens mål å få flest mulig med til himmelen, og hvis prinsippene skulle stå alene, ville det ikke bli mange, sier Mogstad.

– Tenk hvor lenge den katolske kirke påsto at jorda var rund! Det er jo pinlig. Se hvor mye feil kirken har tatt. Likevel er mange prester så skråsikre når de fordømmer og sprer hat, sier Lukaz.
Foto: Are Knudsen

I 1864 kom pave Pius IX med en encyklika hvor han tok avstand fra politisk liberalisme, religionsfrihet og andre vitenskapelige og filosofiske doktriner. Samtidig kom Villfarelsenes katalog, der liberalt tankegods ble fordømt gjennom 80 læresetninger. En av tesene som ble forkastet var at paven «kan og må forlike og forsone seg med, eller være enig i, sivilisasjonens fremskritt, liberalisme og moderne sivilisasjon». Dette banet vei for en konservativ dreining som har preget den katolske kirke siden.

Under «Det Annet Vatikankonsil» i 1962-65 ble kirken åpnet mot verden og moderniteten. Men siden har konservative krefter kjempet for å rulle tilbake moderniseringen. Den konservative polske Johannes Paul II var viktig i så måte. Det samme var den reaksjonære pave Benedikt XVI.

Ola Tjørhom har sin bakgrunn fra Den norske kirke, men konverterte til katolisismen i 2003. I dag er han professor i dogmatikk og økumenisk teologi og hører til den liberale fløy i Den katolske kirke.

Tjørhom har i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift gitt uttrykk for at mange konservative har gitt opp den lutherske kirke. Nevnte Pollestad har også sagt at den norske katolske kirke er blitt et asyl for reaksjonære lutheranere. I en artikkel i tidsskriftet Kirke og Kultur i 2009 tar Tjørhom et oppgjør med det han omtaler som «betongkatolisismen». Han gjennomgår en rekke blogger hvor han ser en «sekterisk forakt overfor alt og alle som avviker fra den betongkatolske normen – særlig i moralske spørsmål». Mange av bloggerne har base innenfor konservative konvertittmiljøer som Tjørhom mener har tilrevet seg hegemoniet i Oslo.

Tjørhom mener de konservative kreftene de siste årene har fått stadig sterkere innflytelse, og at homo-spørsmålet har vært brukt som brekkstang i kampen om kirkens sjel.

For mange katolikker handler det om den katolske kirkens forhold til den moderne verden – om den skal være i dialog med den, eller en konserverende kraft.

De som hører til denne fløyen er heller ikke bare fornøyd med den nyslåtte pave Frans. Han har et stort og ekte engasjement for de fattige, og han har gitt Den katolske kirke en sårt tiltrengt folkelig profil. Men noen liberaler er han ikke. Det et tidlig å felle noen dom, men han står for en ganske bastant konservativ teologi, det har Tjørhom gitt uttrykk for i et intervju med VG.

Når kirken arrangerer ««soccer match for peace», ser en del liberale på det som et fortvilet forsøk fra kirkens side på å framstå som moderne. Mange kan også styre seg for hvilke rådgivere de trekker inn og er lite begeistret for «spin-doktorer» fra Fox News.

Vi snakket halvannen time med Ola Tjørhom, som ga oss sin versjon av hva som skjer i Den katolske kirke. Tanken var at samtalen skulle ende opp i et intervju. Like før Plot gikk i trykken, kom det kontrabeskjed. Han ville likevel ikke bli intervjuet, og ville ikke vedkjenne seg det han ble sitert på. Han ba om at minst mulig at det han hadde sagt ble brukt i denne artikkelen.

Noe av grunnen var at Tjørhom kommer ut med en bok om den katolske kirke om en måned, og at han i samråd med forlaget fant at det ikke var lurt at hans i mange øyne provoserende ståsted, som ligger langt unna linjen til Den norske katolske kirke, skulle komme ut like før boka.

Munkene som lærte ham å male brukte Lukaz til å pynte kirken. I dag bruker han seg selv til å pynte leiligheten på Romsås.
Foto: Are Knudsen

En av dem som er kritiske til Ola Tjørhom, er Oddvar Moi, kapellan i St. Hallvard menighet i Oslo. Moi bedriver ifølge en artikkel Tjørhom har skrevet i Kirke og Kultur blant annet propaganda for messe på latin med prestens rygg vendt mot menigheten. Tjørhom skriver at opphengtheten i liturgiske teknikaliteter kan redusere messen til «spastisk liturgisk praksis som står i fare for å degenerere til gymnastiske øvelser med høy røkelsesfaktor».

I et innlegg på nevnte Mois blogg skriver en annen debattant – rett nok før 22. juli 2011 – om «politisk korrekte kulturmarxister».

En annen blogger, en tsjekkiskfødt kvinne, plasserer Tjørhom i kategorien «menn over 50, med professorat i teologi, som ikke har et snev av katolisisme i seg». St. Olavs menighets hjemmesider har lenke til hennes blogg.

Når Den katolske kirke i Norge framstår som ganske konservativ, enkelte vil si reaksjonær, har det sammenheng med den store innvandringen av konservative katolikker.

Vinden har snudd i konservativ retning etter moderniseringen på 60-tallet, det er Oddvar Moi enig i.

– På 60-tallet gikk det over stokk og stein, etter min mening. Prester som ordineres i Norge fra midten av 1990-tallet til i dag er mer konservative enn de som ble ordinert på 70-tallet. Det har vært en langsom dreining i konservativ retning, sier Moi, som rett nok er usikker på pave Frans.

– De progressive er mer fornøyde med signalene, mens vi konservative er litt urolige. Jeg satte stor pris på pave Benedict, og støttet meg til det han sa. Sånn sett kan du godt si at jeg er konservativ, sier Moi, som likevel ikke er med på at «reaksjonære konvertitter» styrer kirken i Norge.

– Det er en helt urimelig påstand, for det er nesten ingen konvertitter i vår kirke. Vår biskop er luthersk konvertitt, men ingen vil oppfatte ham som reaksjonær, sier Moi, som ellers ikke ønsker å kommentere påstandene fra Ola Tjørhom.

I St. Olavskirken i Oslo kan man tenne et lys og be. Lukaz ler og forteller at man enkelte steder i Polen har elektriske lys som automatisk tennes når man donerer penger til kollekt.
Foto: Are Knudsen

Striden er over med tanke på de homofile, mener Bernt Oftestad. I 2010 varslet han sitt optimistiske syn på morgendagens kirke, en kirke som skulle preges av innvandring fra konservative land. Den katolske kirke lever konstant i spennet mellom det lærende sentrum i Vatikanet på den ene siden, og de lokale kulturelle særegenhetene i alle verdens kroker på den andre. Selv om den høyeste autoriteten, og dermed kirkens lære, sitter i Roma, oppstår spenninger, forklarer Oftestad. I den nordlige og vestlige verden er trykket fra protestantismen og det sekulære samfunn sterkt, og dermed oppstår avvik fra katolsk teologi, mener han. Homofili er ett punkt der enkelte har ønsket en annen kurs enn den kirken står for, spesielt i den vestlige hemisfære. Derfor blir den massive innvandringen til Norge fra mer konservative land viktig. Ikke bare har den tredoblet den norske katolske kirken på noen få år, den er også i ferd med å gjøre kirken som har passert Islam i størrelse mer konservativ.

– Én ting er at de to foregående pavene overvant utviklingen fra midten av 60-tallet, da den katolske og protestantiske kirken nærmest ble ett. Videre ser vi at det kommer en annen type katolisisme til Norge. Den polske delegasjonen er sterkt til stede og dominerende, og den er veldig konservativ. Over tid blir dette til den stedegne norske katolske kirken, sier han.

Oftestad oppfattes blant de fleste som konservativ. Selv sier han at han står på «magisteriets linje».

– Dette med å være «katolikk, men» går ikke. Særlig konvertitter bør vokte seg for å tenke at de er katolikker, men ikke liker paven. Stridigheter rundt homofili og kirkens lære i Norge ble klarlagt for noen år siden, sist dette var oppe. Det går ikke å komme med dette nå, sier Oftestad.

Samtidig tror han ingenting på at reaksjonære konvertitter dominerer i Norge.

– Jeg har aldri forstått Tjørhom. Ta meg selv som eksempel: Jeg har ikke et eneste verv, jeg er en alminnelig legmann. Jeg har faglig sett høy kompetanse, men jeg spiller ingen rolle, sier Oftestad, som understreker at han ikke har noen ledende rolle i kirken.

Sist Lukaz knelte og skriftet om sine møter med menn, sa presten at homofili var styggedom, at han var syk. Lukaz beskriver det som ydmykende, og sier han aldri har skriftet siden. Denne gang nøyer han seg med å kikke inn i skriftestolen, og er kanskje lettet over at det ikke sitter en prest der.
Foto: Are Knudsen

Lukaz står på trappa til St. Olavskirken i sentrum av Oslo. Han skal vise meg rundt i det som var hans verden – en verden han fortsatt savner. Vi stiger opp trappa og inn den store døra. Et par mennesker sitter og ber. Samtidig hører jeg en svak lyd fra telefonen min, som signaliserer at jeg har mottatt en ny e-post. Det må være fra biskopen igjen, og jeg vil ikke lese mailen nå, ikke inne i kirka med Lukaz.

Vi vandrer framover, stille og sakte for ikke å forstyrre de som sitter og ber. Lukaz kjenner igjen lukta, men den er ikke helt som i Polen, hvisker han.

– De har vel varme i kirkene her, så det er ikke like rått og fuktig. Det lukter liksom litt eldre i Polen.

Når han kommer fram til alteret, kneler Lukaz. Han forteller om nattverden, og mens vi vandrer utover mot døra igjen peker han på vindusmaleriene og forteller om helgener. Vi passerer skriftestolen, og Lukaz forklarer hvordan man kneler foran gitteret. Han sier at han aldri har skriftet etter den ydmykende opplevelsen i Polen.

Så går vi ut. Sola steiker i Oslo. En busslast mennesker er på vei inn, og Lukaz og jeg blir stående på trappa og prate mens kirken fylles opp.

– Nå føles det som en drøm, alt sammen. Det er så langt borte. Noen ganger drømmer jeg at jeg er tilbake i klosteret, i klassen. Men så drømmer jeg for så vidt av og til at jeg jobber i restauranten, også, så jeg vet ikke hva jeg skal tro, sier Lukaz og ler.

Det hender at han tenker at han kunne vært prest. Det var jo en fin periode, sier han.

– Jeg har tenkt mye på det, og prøvd å vurdere det jeg lærte i kloster. Jeg har kommet til at Gud ikke kan ikke være så hatefull. Homofili er noe man ble skapt med, det er ikke sykdom. Jeg ble ikke plutselig syk, det vet jeg. Det er noe jeg har hatt med meg fra jeg ble født. Gud kan ikke straffe meg for det. Hvis Gud finnes i det hele tatt, sier Lukaz og ler igjen.

– Har du fått avtalt intervju med biskopen, forresten, spør han plutselig.

– Nei… Jeg jobber med det, men det tar tid, sier jeg.

– Ja, jeg tenkte på det. De er kjent for å være litt treige, sier Lukaz.

Så tar vi farvel.

Mens den katolske kirka i Oslo fylles opp av en busslast mennesker, vandrer Lukaz ned kirketrappa og vender nesa hjem til kunsten og kjæresten på Romsås.

Jeg plukker mobilen opp av lomma og åpner den nye mailen fra biskopens forværelse.

«Kjære Knut Gjerseth Olsen, Biskopen har dessverre ikke tid å avsette for å re-bekrefte Kirkens syn på homofili».