Annonse

Misnøye med Ernas lederstil

Misnøye mot Erna Solbergs lederstil tyter nå ut fra den borgerlige leir. Det er som forventete. De som er kritiske til måten Solberg leder regjeringen på, har så pass med takt og tone, for ikke å si politisk fornuft, at de ikke gir seg til å kommentere sjefens lederstil når budsjettstormen blåser som verst. Nå er budsjettet i havn og kritikerne vil snakke. Aftenposten bærer i dag misnøyen til torgs.

 «Hun har latt Frps stortingsgruppe få vetorett i sak etter sak. Solberg kunne ha stoppet det om hun ville, men hun har ikke satt foten ned en eneste gang til ugunst for Frp». Slik lyder det fra en sentral kilde i et sentrumsparti. I Venstre snakker de om Solberg som «uforberedt», «bakpå», «uten tillit» og «inkompetent».

Fra Frp-hold får Aftenposten høre at budsjettprosessen har vært uholdbar og at hun burde skåret igjennom og fått Venstre og KrF på plass på et langt tidligere tidspunkt. Entusiasmen for regjeringen er i ferd med å forsvinne i Frp –  og Erna Solberg får ansvaret.

Hareids kritikk

Knut Arild Hareide (KrF) har stått åpent fram med kritikk. Han hevdet i forrige uke at Solberg har gjort seg skyldig i løftebrudd og at han føler seg lurt når det gjelder kuttet i bistanden i årets siste budsjettrevisjon. Til Aftenposten understreker han imidlertid at «hun er en god statsminister og en dyktig leder». Tine Skei Grande betegner også Solberg som en god sjef «når hun kommer på banen», legger hun til.

Vurderingen av Erna Solberg som sjef er helt forutsigbar. Alle vil gjerne ha henne tidligere banen, vel og merke for å få raskere gjennomslag for eget syn.

Også Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg ble anklaget for «slapp ledelse», for å bruke Aftenpostens uttrykk, og manglende gjennomføringskraft. Bondevik fikk høre at han bare var opptatt av holde på posisjonen og at han ikke framsto om en sterk og tydelig sjef for regjeringen. Før valget i 2005 var det misnøye i Arbeiderpartiet over at Jens Stoltenberg framsto med manglende styrke og klare visjoner.

Solberg gjør jobben, men det klappes ikke i begeistring der hun ferdes

Aftenposten karakterisere Erna Solberg som «den fraværende staurbæreren». Det er presist begrep også for kritikken mot Bondevik og Stoltenberg. Slik må det bli for den som er sjef for en samarbeidsregjering uten flertall. I en slik situasjon kan ikke statsministeren være på hele tiden, for det er kun når prosessene har vart en tid og det er gjort mange forsøk på å finne løsninger at statsminsten har autoritet til å skjære igjennom. Hvis en statsminister som er avhengig av støtte av andre partier i Stortinget, «sjefer» for tidlig i et ønske om å vise handlekraft, kan det gå helt galt. Da kan statsministeren bli påført et nederlag.

For Erna Solberg er det ekstra vanskelig å være statsminister fordi hun må kjøre på et dobbeltspor. Først må hun finne en slags løsning med Frp som alle vet er foreløpig, så må saken innom Venstre og KrF for å sikre flertall. Dette gjør at prosessene blir lange og kompliserte. Det gjør det ikke enklere når Frps nestleder, Per Sandberg, offentlig ber henne slutte å bry seg med KrF

Det manglet ikke på forståsegpåere som sa at hun maksimalt ville klare å holde KrF og Frp på samme laget til et stykke ut i første omgang. Nå er kampen mer enn halvspilt og alt tyder på at hun får spille til det blåses for kampslutt, men kanskje uten KrF på laget det siste kvarteret. Så langt har Erna Solberg har klart seg bra som statsminister.

Det spesielle for Bondevik som statsminister var at han representerte et parti som ikke var i nærheten av å kunne få gjennomslag for sin primære politikk. Det var Høyre som var det største partiet og Bondevik måtte administrere plagsomt mye Høyre-politikk. Bondevik styrte gjennom og støttet sine statsråder. Professor Victor Norman, som var statsråd en periode, uttalte at Bondevik var den beste lederen han hadde vært ute for. Slik ble han opplevd innad, men utad fikk han stadig høre at han var svak, vinglete, uten en plan og at han skar igjennom alt for seint.

Gjennomføringskraft

Jens Stoltenberg fikk 22.juli-terroren i fanget. Etter at Gjørv-kommisjonen hadde levert sin rapport og det hadde roet seg, ble det tegnet et bildet av en regjering preget av for lite handlekraft. Før valget i 2013 ble det fra den borgerlige leir hevdet at Jens Stoltenberg ikke hadde den gjennomføringskraft som en må kunne kreve av en statsminister. Da Erna Solberg ble statsminister, var hun tydelig på at gjennomføringskraft skulle prege regjeringens arbeid. Nå mener kritikere at hun møter seg selv i døra.

I toppsjefundersøkelsen til Ukeavisen Ledelse er det på et par kriterier for god ledelse Erna Solberg skiller lag med Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg. Hun ligger flere poeng lavere enn dem når det gjelder å ha sosial teft, invitere til nærhet og komme godt ut av det med folk. Hun er klart dårligere enn de to på å løse konflikter, men klart bedre enn dem på å skjære igjennom, fatte beslutninger og bruke makt når det er nødvendig. Denne undersøkelsen ble gjennomført da hun kommunalminister og hun ble betegnet som «jern-Erna» Hadde undersøkelsen blir utført i dag, ville hun kommet lavere på beslutningskraft og sannsynligvis bedre ut på konfliktløsning. Men hun oppleves nok fortsatt som distansert og effektiv. Solberg er sakligheten selv. Det kan være noe i at hun er typen som stiller med saksdokumenter på middag, men uten blomster til vertinnene, som Aftenposten skriver.

Hun fremstår ikke lenger som «jern-Erna» og gjør så godt hun kan med å framstå som nær og varm. Men ansvaret som statsminister fyller sjel og sinn. Hun er rasjonell og planmessig og sjekker mindre den emosjonelle radaren enn Bondevik og Stoltenberg. Solberg gjør jobben, men det klappes ikke i begeistring der hun ferdes.

Annonse
Annonse