Næringspolitikk for fremtiden

Den maritime næringen er en viktig drivkraft i norsk økonomi. Uttalte næringsminister Monica Mæland, da meldingen; Maritime muligheter – blå vekst for grønn fremtid, ble lagt frem.

Når vi skal omstille næringslivet er det ikke maritim sektor som bør prioriteres. En gjennomsubsidiert næring, som mottar flere milliarder kroner over statsbudsjettet. Uten disse tilskuddene ville næringen vært betydelig mindre, eller som maritim næring selv har truet med, de hadde flagget ut av Norge og slått seg ned i land med mer lukrative avtaler. Logikken bak nettolønnsordningen er en kompensasjon til redere for merkostnaden ved å ansette norske skipsarbeidere. Lønningene er nemlig betydelig lavere i andre land, og uten lønnskompensasjon ville rederiene derfor ansatt mer utenlandsk arbeidskraft. Men logikken brister. Skal alle norske bedrifter få tilskudd for å kompensere for høyt norsk lønnsnivå? Det ville aldri falle norsk IT næring inn å kreve subsidier for å ansette norske ingeniører, selv om utmerkede indiske programmerere gjør jobben for en brøkdel av norske lønnskostnader. Hva med oljebransjen som nå sliter og som har hatt rekordhøye lønninger og som i tillegg har plukket de beste hodene fra andre næringer, fordi de har kunnet betale vesentlig mer. I Statoil har gjennomsnittslønnen ligget på rett over en million kroner.

I et slikt perspektiv kan faktisk nedturen i olje være svært bra for Norge. Det tvinger frem innovasjon og nytenkning og vi får et mere normalt lønnsmarkedet som igjen kan løfte andre næringer. Maggie Tatcher sa en gang; - A crisis is a terrible thing to waste. Og i de ordene ligger det faktisk mye visdom.

Oppvask

Det er på tide med en real næringspolitisk oppvask i Norge. Hva skal vi leve av i tiårene fremover? Det har vært politisk konsensus i lang tid at vi ikke skal plukke vinnere. Det er gode grunner til det – det er svært vanskelig å forutsi hvem som «vinner» frem i næringslivet – det er for mange ukjente x-faktorer. Det politikerne kan gjøre, gjennom gode rammebetingelser som er tilgjengelig for alle, og minst mulig direkte støtte til utvalgte næringer – er å sørge for at det er det sunne, konkurransedyktige næringslivet som vokser frem. I den grad vi skal ha næringspolitiske strategier og gi enkeltnæringer høyt fokus, må det være for å løfte frem de beste og mest lønnsomme.

Norsk flagg i hekken

Næringsdepartementet gjør nå det stikk motsatte – en ny gavepakke i form av enda mer subsidier til rederne. Ikke rart Oslos restauranter ble tømt for Chateau Petrus i løpet av få dager. Allerede samme dag som den nye støtteordningen ble kjent forteller Rederiforbundet at 24 skip trolig kommer til å flagge hjem. God regi, og jeg skyter ikke på Rederiforbundet – de gjør jobben sin, men politikerne gjør etter min mening ikke sin jobb. Næringsministeren uttaler følgende:

– Det er utrolig gledelig at regjeringens politikk virker enda fortere enn vi hadde lov til å håpe på. Næringsministeren uttaler seg også til DN i forbindelse med meldingen om at kanskje 24 båter ville flagge hjem.

– Norge er en stormakt på havet. Det er kjempegøy og veldig viktig at enda flere nå vil ha norsk flagg i hekken. Jeg kan være helt enig at det kan være gøy å se et norsk flagg i hekken på en stor båt, men viktig er det ikke. Min påstand er at hjemflagging betyr svært lite for hva vi skal leve av i fremtiden, og ikke blir det vesentlig flere norske jobber og ikke blir det mer skatt heller. Bergens ordfører Trude Drevland traff kanskje spikeren bedre enn hun hadde forutsatt når hun skrev til Næringsministeren og ba om en raus og velvillig vurdering for å få Bergen bak på fire cruiseskip som skulle flagge hjem om de fikk nettolønnsordning. Rausheten mot rederene har vært stor.

Hvor lenge skal vi subsidiere næringer som ikke er lønnsomme? Den debatten må vi snart tørre å ta. Ja det finnes unntak. Et levedyktig landbruk er viktig for Norge både når det er snakk om å opprettholde bosetning, kulturlandskap og forsyning. Men i New Zealand kuttet man dramatisk i støtten til sausebønder – det skapte sjokkbølger i jordbruket, men tvang også frem betydelig innovasjon og lønnsomhet kom i fokus. Fra å være tapsbærende ble sauehold på New Zealand lønnsomt og de fleste av oss har i dag et eller annet ullprodukt i skapet fra nettopp New Zealand.

Når næringer over år ikke lenger er konkurransedyktige, bidrar støtteordningene i stor grad til å opprettholde ulønnsomme bedrifter og bevare en foreldet næringsstruktur, fremfor å legge til rette for de næringene som har høyest vekstpotensial. Vi må satse på de næringer som har høy verdiskaping. Tjenestenæringene vokser, og vil bidra til en stadig større del av den samlede verdiskapningen. IKT, varehandel, finans og annen forretningsmessig tjenesteyting peker seg ut som vekstnæringer, mens de høyt subsidierte næringene viser en tilbakegang. Hva blir neste gavepakke til rederne?