Publisert: 18. september 2015 kl 10.43
Oppdatert: 18. september 2015 kl 11.06
Magne Lerø (født 1954) er en norsk redaktør og forfatter. Han er redaktør og eier av Dagens Perspektiv, Samtiden, bransjeavisen Dagligvarehandelen, Reiseliv1 og Convenience gjennom selskapene Medier og Ledelse AS og Dagens Perspektiv AS.

Nav med Vågeng-vri

«Den personen som kan lede Nav, finnes ikke», uttalte førsteamanuensis ved BI Jan Ketil Arnulf, til E24 etter at Joakim Lystad fikk sparken i vår. Han mente politikerne burde benytte muligheten til på knuse hele Nav.

Det spørs om ikke Arnulf tok feil. I alle fall mener Sigrun Vågeng at hun kan klare lede Nav-kolossen. Hun har søkt stillingen, riktignok etter at fristen var blitt utsatt to ganger. Det betyr at saken ble avgjort før hun søkte. Det er slik det gjøres i staten for tiden. Ryktene går om at hun blir utnevnt i dag.

Med Sigrun Vågeng får arbeidsminister Robert Eriksson både i pose og sekk. Hun er kvinne, og regjeringen er opptatt av å få fram flere kvinnelige toppledere. Hun er 64 år. I næringslivet går sjefer av på denne tiden. Regjeringen er imidlertid opptatt å gi større rom for eldre arbeidstakere. Derfor er pensjonsalderen økt til 72 år. Vågeng har mer guts og pågangsmot enn 64 åringer flest. Både førti og femtiåringer i Nav-ledelsen ville kunne få kjørt seg med henne som sjef.

Relevant erfaring

Grunnen til at Vågeng er valgt, er verken at hun er kvinne eller i 60-årene. Det er heller ikke at hun ledet utvalget som har vurdert hva Nav kan foreta seg for å skaffe arbeid til flere. Hun er blitt sjef for Nav fordi hun er dyktig og har store doser relevant erfaring. Hun var i åtte år «nummer to» i NHO-systemet med ansvar for arbeidslivspolitikk. Hun ble ikke sjef for NHO slik noen hadde forventet. Da gikk ferden til KS hvor hun var administrerende direktør i fire år fra 2009. Her endte hun i en konflikt med styreleder Gunn Marit Helgesen og resten av styret. Det handlet om hvilken rolle hun skulle spille som representant for KS utad. Vågeng ville ikke la seg vingeklippe. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å pakke seg ut av kontoret. Vågeng trengte ikke registrere seg som arbeidsløs i Nav. Samme år var hun i gang som daglig leder for Statens institutt for forbruksforskning.

Sigrun Vågeng er en helt annen direktørtype enn hennes forgjengere, Tor Saglie og Joakim Lystad. Både Saglie og Lystad hadde sin bakgrunn i det offentlige. De ble begge lansert av statsrådene som valg fra øverste hylle, de var de beste de kunne finne innenfor «byråkratklassen». De var fremragende byråkrater som forsto og aksepterte rollen som etatsjef underlagt statsråden. En etatsjef i Nav, skal være en forvalter av beste merke, en sann byråkrat i sjel og sinn.

Det flyter ikke byråkratblod i Sigrun Vågens årer. Hun gikk i klinsj med Gunn Marit Helgesen fordi hun ikke ville være en «beskåret byråkrat», en slags avansert sekretær som helt tiden skulle passe på at styreleder likte det hun sa, enten det var til medier eller internt. Hun ville ha frihet til å lede, og til å lede hører det også med til å profilere seg utad, selvsagt lojal mot styret, men ikke på den måten at alt hun skulle si og foreta seg måtte avklares.

Saken fortsetter under annonsen

 

Det er Robert Eriksson, ikke Sigrun Vågeng som først og fremst personifiserer ansvaret for å få flere i jobb og færre på trygd

Vågeng er en iverksetter, en som får folk med seg, en som kan og vil være synlig. Saglie og Lystad er motsatte typer. De kom ikke på banen uten at de ble invitert. De kan sin «javel, statsråd» og passet på å ikke si en setning som deres statsråd ikke ønsket å høre.

Sigrun Vågeng vil ikke opptre som en løs kanon, men hun vil etter all sannsynlighet være mer synlig utad enn de tidligere Nav-sjefene har vært. Flere i Nav bør kunne gi sine vurderinger i den offentlige debatt uten å måtte tenke på om sittende statsråd ville ha ordlagt seg på samme måte. Det syder av kompetanse om arbeidsliv i Nav-systemet. De bør oppfordres til å hive seg utpå mer enn de gjør i dag.

Vågeng kommer utenfra og fra en annen ledertradisjon enn i statsforvaltningen. Utvalget som Vågeng ledet kom med fem anbefalinger: Rykke nærmere arbeidsmarkedet og arbeidsgiver, større lokal frihet til å tilpasse tjenester til brukerens behov, mindre styring og mer ledelse, økt oppmerksomhet på brukeren, ikke på system og å sikre kunnskapsbaserte tjenester og kompetanse i møte med brukerne.

Ledelse i praksis

Det er dette Vågeng skal gjøre noe med i praksis. Det betyr blant annet at de lokale Nav-kontorene skal få større innflytelse. «Leder på NAV-kontorene må spille en nøkkelrolle i utvikling og tilpasning av tjenester til brukerne lokalt, i disponeringen av bevilgningen fra de to eierne, i utvikling av egne ansatte og av NAVs relasjon til omgivelsene …. Mer myndighet til NAV-kontorlederne innebærer at lederne høyere opp i organisasjonen må gi fra seg myndighet og delegere i langt større grad enn i dag, selv om de fortsatt har det endelige ansvaret overfor omverden om noe går galt», heter det i Vågeng-utvalgets rapport.

Saken fortsetter under annonsen

Det er lovende at Nav vil ta organisatoriske konsekvenser av at de vil ha mindre styring og mer ledelse. Om det blir færre på trygd og flere i arbeid, er slett ikke sikkert. Å få flere i jobb og færre på trygd er primært et resultat av endringer i samfunnet/arbeidsmarkedet/konjunkturer og den politikken som føres, og i mindre grad et resultat av innsatsen til ansatte i Nav.

Det er Robert Eriksson, ikke Sigrun Vågeng som først og fremst personifiserer ansvaret for å få flere i jobb og færre på trygd.