Politisk analyse: Annerledesvelgerne

I hele den vestlige verden har velgerne en tendens til å la innholdet i lommeboken bestemme valget. Er det dårlige økonomiske tider, blir regjeringen stemt ut. Dersom både privat- og nasjonaløkonomi ser ut til å være god, blir det også økt oppslutning om de styrende partier.

Men ikke i Norge. Da valgforskerne denne uken la frem sine analyser av stortingsvalget for to år siden, var et av deres hovedpoenger at den norske velgeren ikke i særlig grad blir påvirket av økonomi – verken i den ene eller andre retningen. En åpenbar forklaring er at vi har så mye penger i oljefondet at folk flest tar det for gitt at det kommer til å gå rimelig bra med oss. En annen forklaring er at de oppfatter statsministerpartiene Høyre og Arbeiderpartiet som ganske like, og at de ikke oppfatter økonomisk styring som et spesielt kontroversielt politisk tema.

Gjennomskuet

Velgerne gjennomskuet Høyres retorikk i 2009 – da de gjentok og gjentok at regjeringens tiltak mot finanskrisen kom for sent og var for små. De gjennomskuer Aps retorikk nå, fordi den faktisk er identisk med Høyres fra seks år tilbake: Jonas Gahr Støre sier at regjeringens innsats mot økende arbeidsledighet er for puslete og settes i gang for sent.

Men, og det er et stort men. Stortingsvalget i 2013 ble avholdt mens oljeprisen fortsatt var høy og arbeidsledigheten lav. Det pågikk riktignok en intens debatt i valgkampen om formuesskatt, men det generelle samfunnsøkonomiske bildet var det lite diskusjon om.

I høst kan det bli annerledes. Arbeidsledighetstallene i deler av landet stiger såpass raskt at vi i valgkampen kanskje kan få en reell debatt om økonomisk styring. Ap-leder Jonas Gahr Støre forsøkte på det i den første duellen med statsminister Erna Solberg, men han mislyktes fordi han endte opp med å fortelle en historie om formuesskatt som ikke holdt vann. Sannsynligvis har han brukt denne uken til å forberede seg på et nytt og mer effektivt angrep på regjeringen. Arbeiderpartiet fikk senest i denne ukens valgundersøkelse bekreftet at de har stor troverdighet hos velgerne som forsvarer av arbeidsplassene. Den tillitskapitalen kommer partiet til å forsøke å trekke på i valgkampen.

Svaret

Erna Solbergs svar på kritikken fra Ap er at dagens regjering nå er i gang med å få til den omstillingen som Stoltenberg-regjeringen aldri satte i gang. Hun har også flere ganger hevdet at den daværende regjeringen har skylden for at leverandørindustriens konkurranseevne for noen år siden var så dårlig at de mistet fem store kontrakter til utlandet. Dette er jobber som etter hennes mening kunne ha vært i Norge nå. Dersom man hadde gitt skattelettelser og fått til forenklinger tidligere, ville konkurranseevnen etter hennes mening ha vært bedre.

Dermed ligger alt til rette for skattelettedebatt, selv om vi er midt i en kommunevalgkamp. Det er bare eiendomsskatten lokalpolitikerne kan gjøre noe med, men arbeidsledighet er noe som rammer alle kommuner og det er derfor relevant å snakke om vilkårene for jobbskaping også i en lokalvalgkamp.

Debatten kommer til å bli halvveis, ettersom alle vet at regjeringen vil komme med et forslag til skattereform etter at lokalvalget er holdt. Antageligvis vil et nesten samlet Storting gå inn for å senke selskapsskatten, men ingen vet hvor mye, og ingen vet om personskatten da også går ned og om det kommer andre avgifter/skatter som kompenserer for lettelsene til bedriftene.

Aps perspektiv

Arbeiderpartiet må derfor fokusere sin kritikk av regjeringen på det som allerede er gjort, og det er reduksjonen av formuesskatt. Vanligvis pleier Aps perspektiv å være velferd: Tenk så mye mer velferd man kunne ha fått for de skattepengene. Denne gangen er det grunn til å tro at Aps debattanter vil supplere med påstander om at skatt er et alt for generelt og usikkert virkemiddel for å skape nye arbeidsplasser.

Den økonomiske situasjonen burde være perfekt for en slik argumentasjon. Oljeprisnedgangen har nemlig ført til at økonomien er ganske ulik i forskjellige deler av landet. Mens Rogaland og deler av Hordaland virkelig merker reduksjonen i olje- og gassbransjen, er det ganske bra trykk i økonomien i andre deler av landet. Når boligprisene fortsetter å stige til himmels i Oslo, skyldes det blant annet at det i hovedstadsområdet foreløpig ikke er noen utstrakt frykt for økende arbeidsledighet. Når behovet for å stimulere til nye arbeidsplasser er mye større på Vestlandet enn på Østlandet, er skattelettelser antageligvis ikke det beste virkemiddelet.

Arbeiderpartiet har foreløpig ikke lansert en målrettet jobbskapingspolitikk for Vestlandet, men partiet har laget en egen tiltaksplan for å få bukt med ungdomsledigheten – som et alternativ til Høyres skattelettelser.

Lar seg bevege

Så spørs det om velgerne lar seg bevege – på tross av at valgforskernes analyser tyder på at de ikke vil gjøre det. Svaret er antageligvis at velgere bare lar seg bevege om de føler at det virkelig er i ferd med å gå utforbakke i Norge og om de oppfatter at Ap og Høyre har klart forskjellige løsninger for å få økonomien på rett kjøl igjen. Om vi er der, vet ingen foreløpig.

Det er også stor usikkerhet knyttet til effekten av det tiltaket som betyr noe direkte for velgernes lommebok – den kommunale eiendomsskatten. Vil Høyre og Frp bli straffet av sine egne velgere i de kommunene der de har sett seg nødt til å innføre denne skatten? Og ikke minst: Vil Ap tape slaget om Oslo enda en gang? De såkalte flytvelgerne – de som flyter mellom Ap og Høyre – vil kanskje sikre Høyre-byrådet fire nye år rett og slett fordi de synes at byrådsleder Raymond Johansen burde ha finansiert sine valgløfter på andre måter enn ved å kreve inn skatt fra dem med de største eiendommene.

Kanskje lar de lommeboken bestemme.

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.