Politisk analyse: Grønt gjennombrudd

Publisert: 6. august 2015 kl 16.31
Oppdatert: 7. august 2015 kl 07.33

Protestpartier gjør det som oftest bedre i valgkampen enn i valget. Eksemplene er mange både i lokal- og rikspolitikken på at politikere som utfordrer de etablerte partiene får oppsiktsvekkende gode meningsmålinger i august, men at de skuffer på selve valgdagen. Positivt innstilte velgere tør ikke å satse på dem likevel.

MdG er et protestparti både fordi det nekter å godta inndelingen av politikken i en høyre og en venstreside, og fordi det sier nei til økt materielt forbruk og til den formen for økonomisk vekst som vi kjenner i dag. Derfor er det god grunn til å helle kaldt vann i blodet på de mange grønne partifolk som nå nærmest daglig gleder seg over nye gode lokale meningsmålinger.

Likevel kan vi allerede nå fastslå at kommune- og fylkestingsvalget 2015 sammen med stortingsvalget i 2013 vil bli stående som gjennombruddet for Miljøpartiet de Grønne. Årsaken er at partiet for fire år siden var så lite. Det hadde ikke engang en egen søyle i sammenfatningene av valgstatistikken. Partiet ble gruppert sammen med «andre partier». Selv om partiet kanskje ikke klarer å nå tre-prosents streken på samlet nasjonal oppslutning, vil det være så stort i mange kommuner at det påvirker sammensetningen av kommune- og fylkesting. I Oslo er det en viss sannsynlighet for at partiet kan bestemme om det er Ap eller Høyre som skal få byrådslederen.

Gjennombruddet

I et europeisk perspektiv er det lett å forklare gjennombruddet. Det vanskelige er å forstå hvorfor det har tatt så lang tid før de grønne har fått fotfeste her i landet. Vi utfordrer naturens tålegrenser akkurat like mye her i landet som i våre naboland. Det er minst like stort behov, og like stor interesse, for en aktivistisk klima- og miljøpolitikk i Norge som andre steder i Nord-Europa.

Den tradisjonelle forklaringen på MdGs sene gjennombrudd er at de tradisjonelle partiene i stor grad har tatt de klima- og miljøsakene som de Grønne i andre land har vokst seg store på. SV, og delvis Venstre, ble miljøpartiene i Norge.

Men det var før de rødgrønne kom til makten i 2005. Da startet prosessen som knuste SVs miljø og klimatroverdighet. Ap tvang, med noen få unntak, igjennom sin politikk. Da den borgerlige opposisjonen i 2009 tapte valget, innså den at det også på deres side var nødvendig med samling. Venstre har større frihet enn SV, men som støtte for Høyre/Frp-regjeringen i Stortinget stilles det også spørsmål ved deres miljøtroverdighet.

Saken fortsetter under annonsen

Enkelt sagt er det reetableringen av blokkpolitikken i Norge som har skapt grunnlaget for MdGs gjennombrudd. I det øyeblikket de andre miljøpartiene låste seg til henholdsvis Ap og Høyre ble det skapt rom for et parti som insisterer på at det er mulig ikke å bli dominert av Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg.

Økologi

En insistering på at økologi er viktigere enn økonomi og at aksen grønn-grå er viktigere enn blå-rød, appellerer til en god del velgere, men det er ikke nok. Det er også nødvendig med en viss politiker-troverdighet. Det manglet i stor grad hos de grønne før 2013. Partiet var så ungt og ubefestet at det på alle andre områder enn miljø og klima fikk en del sære og/eller ekstreme standpunkter. Rekrutteringen av tillitsvalgte var også mildt sagt ujevn.

På dette området har stortingsrepresentant Rasmus Hansson gjort en uvurderlig innsats. I Stortingsvalgkampen for to år siden brukte han alt det han hadde opparbeidet seg av troverdighet som profilert miljøforkjemper i flere tiår. Da han kom inn på Stortinget, viste han ganske raskt at han var der for å bygge et seriøst annerledes-parti. Han skulle drive politikk på alle fagområder, ikke bare bruke Stortingets talerstol som en arena for å fremme rene og ranke miljøstandpunkter. Han har skjøttet sin oppgave i Stortingets kontrollkomité med stort alvor, og han har fått skryt for å være konstruktiv i vårens forhandlinger om Syria-flyktninger – for å nevne noe.

Rabiat

Aller viktigst for dem som har lurt på hvor rabiat Rasmus Hansson er, var det nok at han sluttet seg til Stortingsflertallet som ga mer penger til å videreføre kulldriften på Svalbard. Begrunnelsen for å bruke penger på noe så klimauvennlig var at man ikke kan presse igjennom endringer over natten. Svalbard-samfunnet må få en viss tid på omstille seg. Hansson fikk illustrert at MdG ikke vil skru igjen oljekranene i morgen, selv om partiet er i mot olje- og gassutvinning.

Rasmus Hansson skal ikke inn i noe kommune- eller bystyre i høst. Det er andre MdG’ere som profilerer partiet i de store kommunene. Deres ansvarlighet og troverdighet er selvfølgelig varierende, men det er av mindre betydning enn tidligere fordi velgerne nå vet at det er en partiorganisasjon der som faktisk har ambisjoner om å drive konstruktiv annerledespolitikk. Eller for å si det på en annen måte: MdG tar mål av seg til å være annerledes når det gjelder synet på blokkpolitikken, men ellers vil partiet være mest mulig normalt.

Saken fortsetter under annonsen

Grunn til bekymring

Venstre og SV har all grunn til å være bekymret for denne utviklingen – både nasjonalt og lokalt. I de fleste av de store kommunene er Venstre og Høyre tette samarbeidspartnere i ansvarlige posisjoner, samtidig som arbeidet med å bygge klimavennlig og å tilrettelegge for sykkel har gått tregt. Lokale MdG’ere hevder at Venstre er blitt overkjørt av Høyre-folk som er aller mest opptatt av å bygge nye veier og å tilrettelegge for spredt boligbygging.

SV er stort sett i opposisjon i kommunene og har derfor ikke så mye å frykte i direkte velgertap til de grønne, men selv et lite tap er alvorlig når partiet er så lite som det er nå. Det kan risikere å bli jevnstort med MdG.