Snart må VG ha statsstøtte

Tallene foreligger ikke, men det er ingen dristig påstand at det denne sommeren har vært færre omadresseringer av avisene enn på mange tiår – både fordi det totale opplaget har falt dramatisk, fordi stadig flere lærer seg å lese avisen digitalt når de er på ferie og fordi sommeravisene er tynne. De inneholder ikke så mye mer enn det man får i de gratis nyhetsstrømmene på nettet og i sosiale medier.

Dersom man tar med at annonseinntektene faller i et økende tempo, og at en av de største og mest seriøse redaksjonene forrige helg ble avslørt for å ha trykket en artikkel med stjålne sitater og scener, ser det mørkt ut.

Mediemangfoldsutvalg

Det er ikke årsaken til at kulturminister Thorhild Widvey rett før sommerferien annonserte at hun vil sette ned et mediemangfoldsutvalg. Antageligvis gjorde hun det fordi det ikke er enighet i regjeringen om hvordan man skal forholde seg til NRK. Mediemangfoldsutvalget, som skal nedsettes rett etter sommerferien, skal vurdere hvordan NRK-lisensen, pressestøtten og ulike reguleringer kan brukes for å stimulere til et mangfoldig medietilbud. I mandatet vises det til det såkalte infrastrukturkravet i Grunnlovens paragraf 100 om at myndighetene «skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».

Det spennende med dette mandatet er at det pålegger utvalget å vurdere så mye mer enn NRK-lisensen og konkurranseforholdet mellom NRK og de andre store avishusene. Henvisningen til Grunnloven tvinger utvalget til å se på hva slags medier vi trenger for å ha et velfungerende demokrati. Og når det snakkes om én åpen og opplyst samtale, så forutsettes det antageligvis at vi har noen medier som er så store og sterke at de kan sette en offentlig dagsorden som både politikere og det store flertallet av borgerne forholder seg til.

Kritikk

Det var en gang en selvfølge. For 20 år siden var det fast praksis at alle redaksjoner fulgte opp det som kunne se ut som en stor politisk nyhet uavhengig av hvilke konkurrenter som hadde gravd den frem. De gjorde det så unyansert og så likt, at uttrykket «mediedrev» oppsto. Selv den minste filleting ble gjort til tegn på alvorlige karakterbrist hos den jaktede politiker.

Kritikken mot denne formen for journalistikk ble så sterk og berettiget at mediene la om kursen. Etter hvert ble filosofien i de store redaksjonene at man skulle prioritere egenstoff foran alt annet. Det innebar selvfølgelig at man skulle grave frem egne nyhetssaker, men også at man skulle forsøke å lage egne vrier på fellesstoffet – altså på de nyhetssakene som alle redaksjoner har. Et konkret utslag av dette er at det på de aller fleste pressekonferanser i dag nesten ikke er satt av tid til spørsmål i plenum. Redaksjonene vil ha separatintervjuer etter pressekonferansen, og det får de.

Arrangørene av pressekonferanser er såre fornøyd. I separatintervjuene blir det aldri tid til annet enn at journalistene pirker i overflaten. Den som blir utspurt kan stort sett holde seg til talepunktene som er utarbeidet av kommunikasjonsavdelingen i forkant. Det er først når mediene kan spørre og grave i samlet flokk om detaljer at myndighetspersoner lar seg presse til å svare mer utfyllende og ærlig enn planlagt.

Følger ikke opp

Tilsvarende er det med de store sakene som graves frem av enkeltredaksjoner. Nesten uansett hvor store de er, blir de ikke fulgt opp av andre redaksjoner. Det beste eksemplet er Dagbladets saker om Nigeria-båtene. Stortingets kontrollkomité skal til høsten i gang med tredje fase av sine undersøkelser om denne saken. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har flere ganger gitt komitéen gale opplysninger. For noen tiår siden ville hun antageligvis ikke ha overlevd mediepresset.

Men det gjør hun nå. Den som ikke leser Dagbladet, vet nesten ingen ting om Forsvarets salg av krigsskip til paramilitære styrker i Nigeria. Tilsvarende er det for dem som måtte være opptatt av IMSI-catchere, som kanskje har vært brukt til ulovlig telefonavlytting. Man må være fast leser av Aftenposten for å gjøre seg opp en mening om denne saken. Diskusjonen om Oljefondets strategi for å få en best mulig avkastning, får man bare med seg om man følger med i Dagens Næringsliv.

Og hvor mange har fått med seg at Ap-nestleder Hadia Tadjik tok 150.000 kroner i honorar for å være med på å utvikle TV-programmet «På bortebane» i NRK i fjor? VG skrev om saken, men andre redaksjoner lot være å følge opp. Kanskje fordi de ikke mente det var kritikkverdig (hun ga bort en tredjedel av summen), men mest sannsynlig fordi de ikke ville dilte etter VG.

Selv VG er nå blitt en såpass liten del av nyhetsveven at det er mulig for andre redaksjoner å neglisjere avisens oppslag. Det var akkurat det mange i og utenfor pressen drømte om for 20 år siden – den gangen det het at VGs politiske redaksjon hadde makt nok til å styrte og å bygge opp topp-politikere.

Ikke monopol

I dagens situasjon kan mediemangfoldsutvalget komme til at det er nødvendig å støtte VG – på samme måte som det ganske sikkert vil konkludere med at det er nødvendig å la NRK beholde sin sterke nyhetsposisjon. I en bred offentlighet er det helt nødvendig med redaksjoner som er så sterke at de kan etablere felles dagsordener – noe både andre medier og det store flertallet av borgere føler at de må forholde seg til.

De sterke redaksjonene må selvfølgelig ikke ha monopol. TV2 må antageligvis få offentlig støtte slik at deres nyhetskanal kan by NRK og VG-TV på skikkelig konkurranse. Dagbladet og/eller de store regionavisene må støttes slik at de med styrke kan korrigere og kritisere VG.

Det kan bli nødvendig med et omfattende støtteregime for norske medier for å sikre demokratiet.