Stopp tiden! Jeg vil av!

Hele Hollywood har blitt en slags tidsmaskin. Så godt som alle storfilmer som kommer ut er gjenskapninger av historier fra barndommen til 40-åringer. De er laget for å gi disse nostalgihungrige og pengesterke forbrukerne en mulighet til å reise tilbake i tid, til sin egen barndoms kultur.

Hva passer da bedre enn å komme med en ny utgave av en tidsreisefilm denne demografien har et enormt nostalgisk forhold til. Den originale Terminator-filmen fra 1984 handlet om en servitrise som blir forfulgt av en robot sendt fra fremtiden for å forhindre at hun føder mannen som kommer til å utslette fremtidens robotherskere. Parallelt sender de gjenlevende av fremtidens mennesker en mann tilbake som skal stoppe roboten.

I den nye utgaven, Terminstor Genisys, er det lagt til et nytt lag tidsreise. Når Schwarzenegger igjen spiller roboten, har han selv reist 31 år i tiden den første filmen, og er blitt en duknakket, skranten drapsmaskin, med grått i håret.

Denne gangen skal vi få enda mer tidssjonglering enn sist, om vi skal tro traileren: Karakterene farter på kryss og tvers mellom fortiden og fremtiden, og skaper et salig kaos av endrede tidslinjer og uforutsette konsekvenser. Den enkle historien om servitrisen fra den originale filmen ser dermed ut til å være utslettet. Det skal ikke vær lett. Om man er i det pompøse og melankolske hjørnet (og hvem er ikke det), kan man påstå at det hele ikke bare er en advarsel om at det er risikabelt å reise i tiden, men et bilde på at man kanskje ikke har så godt av å få reise tilbake til barndommens tapte landskap.

Men nok om det. Til spørsmålet vi alle lurer på: Er det mulig å lage en film med tidsreiseplot, uten at historien snubler i sine egne bein?

Tidsreise-Jesus

Mange filmer har prøvd. Ta for eksempel den første Terminator-filmen: En skikkelse reiser tilbake i tid for å for å avverge en kataklysmisk hendelse. Vi kan kalle denne modellen «Tidsreise-Jesus»-modellen. Det er det samme plottet som i Terry Gilliams 12 Monkeys og for så vidt Martin Scorseses The Last Temptation of Christ. I sistnevnte nekter Jesus å ta på seg offerrollen, lever et langt og godt liv, før han ombestemmer seg i alderdommen idet jorden holder på å gå til grunne, og blir sendt tilbake i tid og hengt på korset for å redde menneskeheten.

Utfordringen med disse tidsreisehistoriene, er at om helten lykkes i sitt oppdrag, vil hele fremtiden han eller hun kom fra slutte å eksistere. Og om helten aldri har eksistert, ville den jo heller aldri ha kunnet reise tilbake i tid for å utslette seg selv, og så videre, og så videre, og så videre.

En løsning på dette problemet, som blant annet tidsreiseteoretiker Ulrik Uggerhøj ved Aarhus Universitet i Danmark foreslår, er «det nødvendige bananskall»-hypotesen. Si at du reiser tilbake til fortiden for å ta livet av din far (eller mor, om du er kvinne, og freudianer). Da eksisterer du allerede i en verden hvor det er klin umulig for deg å stoppe deg selv fra å ha begynt å eksistere. Et eller annet vil uansett forhindre deg i faderdrapet ditt, for eksempel et bananskall du glir på før du får løsnet skuddet.

Skal bare fiks litt!

En annen, litt mildere utgave av «Tidsreise-Jesus»-paradokset er det vi kan kalle «skal bare fikse litt»-nøtten. Den er tydeligst vist gjennom Tilbake til fremtiden-filmene. Marty McFly reiser tilbake til 50-tallet, og i prosessen fikser han på en masse detaljer, som avverger at alle i familien hans blir så triste og stakkarslige som de er på starten av historien. Han kommer tilbake til sin egen samtid, og alt er fryd og gammen. Bortsett fra en unevnt detalj.

Som Ria Misra, journalist på nettsiden io9 har påpekt: Tidsreise-Marty har ikke opplev den nye, forbedrede utgaven av sin families liv han selv har satt i stand. Han har ikke forsvunnet, slik han strengt tatt burde ifølge «Tidsreise-Jesus»-paradokset. I stedet kommer han hjem til 1985 som en fremmed. Og selv om vi ikke ser ham i filmen, må det jo også ha blitt laget en ny utgave av ham, som følge av endringene. Bak sin fargesprakende og underholdende overflate er Tilbake til fremtiden en slags tragedie om en mann fanget utenfor tiden, som ofret seg for å forbedre sin families liv.

I filmen X-Men, Days of Future Past foreslåes det en annen utgave av «skal bare fikse litt»-teorien: Tiden er som en elv, om du kaster en stein i den vil du kunne lage små bølger, men de vil fort bli hvisket ut. En tidsreisende kan utføre endringer. Men de vil ikke kunne gjøre noe forskjell på de store retningene i historien. Du kan kanskje fikse familien din. Men det er bare å gi opp å forsøke å stoppe nazistene ved å drepe Hitler.

Den uendelige historien

Så langt har ikke teoriene vært særlig internt konsekvente. Den siste derimot, prøver i alle fall. Det vi kan kalle «den uendelige historien»-teorien følges av blant andre de nye Star Trek-filmene. Den stipulerer at hver gang det skjer en tidsreisehendelse, brytes tid og rom i to, og det skapes en ny tid parallelt med den gamle. Dermed er «det nødvendige bananskallet» ikke nødvendig lenger. Om du tar livet av din far kan du fortsatt eksistere i den tidslinjen du kommer fra, hvor din far har vært i live lenge nok til å skape deg. Det finnes ikke én virkelighet det må ordnes opp i.

Men denne korrekte tidsreise-logikken er også litt kjedelig. Når Marty McFly reiser tilbake i tid er det ikke egentlig fordi tidsreise er så spennende i seg selv, men fordi det er hans egen fremtid som står på spill.

I det store og hele er det kanskje lurest å ikke bry seg for mye om tidsreiselogikk når vi ser film. Som Bruce Willis sier i Looper, i en samtale med en -yngre utgave av seg selv på en café: «Jeg gidder ikke snakke om tidsreising, fordi om vi begynner å gjøre det, kommer vi bare til å bli sittende her resten av dagen og prate om det og forsøke å lage diagrammer med sugerør.»

To actionfylte, en realistisk og en sang- og dans-basert

Tidsreisefilmer for enhver smak ...

Tilbake til fremtiden, del II
1989

Den andre filmen i Tilbake til fremtiden-serien glemmes ofte, men denne 80-tallsklassikeren er egentlig en postmoderne perle. Store deler av handlingen foregår i bakgrunnen på den første filmen, når Marty McFly igjen reiser tilbake til sine foreldres barndom. Dermed eksisterer det to tidsreisende utgaver av Marty i 1955, og den ene av dem vet alt som kommer til å skje. Dette fører til at det enkle narrativet den første filmen følger, rakner. I tillegg får helten også reise langt inn i fremtiden, til år 2015.

Om du vil ha en tidsreisefilm som faktisk forsøker å være 100 % konsekvent, bør du oppsøke Primer. Den handler om to forsker-venner som finner opp en tidsmaskin. Mer enn å være en film, er dette en matematisk og logisk nøtt, så heller enn å føle med karakterene, bør du notere heftig, og se etter små hint som kan avsløre hva som egentlig skjer i filmen. Er de to vitenskapsmennene de du tror fra scene til scene, eller kan de pluttselig være byttet ut med fremtidsutgaver av seg selv?

Twelve Monkeys
1995

Denne Terry Gilliam-perlen har en klassisk tidsreisehistorie i bunn: Etter at jorden ble totalt ødelagt av en pest, forsøker menneskeheten å sende en mann tilbake i tid for å stoppe det hele. Men heller enn å følge den klassiske Terminator-modellen, hvor fortiden faktisk kan endres av en helt, er dette en tragikomedie om hvor galt det kan gå når man bare vil rette opp en feil...

Brigadoon
1954

Om du synes det er mye teknologisk babbel og for få kysse- og danse-scener i de foregående filmen, kan du heller se Brigadoon fra 1954. I denne tidsreiseklassikeren synger og danser Gene Kelly seg tilbake i tid. Eller rettere sagt: Han finner en del av fortiden som eksisterer i vår tid. På en jakttur i Skotland kommer Kelly over en landsby, som har noen underlige egenskaper: Den stiger ut fra tåka bare en dag hvert hundrede år. Hvorfor det, spør du kanskje? Hvorfor ikke, svarer vi.