Tall som teller

Navnet er muligens medvirkende til at fenomenet har fått liten oppmerksomhet i pressen. Vi snakker nemlig om GHG-protokollen Scope 2. Men ideen har fått både Norsk Hydro, kleskjeden Stormberg og store amerikanske og tyske firmaer til å jobbe litt annerledes.

Tanken er å kreve at bedriftene rapporterer andelen av fornybar energi i kraften de bruker. Og håpet, for miljøets del, er at dette skal påvirke prisene på de ulike typene kraft.

Kan en regnskapsstandard påvirke klimaet på denne måten?

Ja. Det tror i alle fall Steinar Olsen, gründer og administrerende direktør i Stormberg.

Firmaet hans kjøper nå kun fornybar kraft, og krever av sin samarbeidspartner på kraftsiden at de må rapportere på en måte som er i tråd med GHG-protokollen.

Det koster imidlertid ekstra når Olsen kun vil ha fornybar elektrisitet.

– Det er en ekstra kostnad ved å kun kjøpe fornybar energi. De siste årene har tilleggskostnaden ligget på mellom 0,15 og 0,25 øre per kilowattime, eksklusiv moms, sier Olsen.

Han mener den nye regnskapsstandarden gjør det enklere for bedrifter å være mer miljøvennlige.

I praksis er det tallene som teller. Hvis den nye regnskapsstandarden senker terskelen for at noen betaler ekstra for fornybar kraft, kan man få en slik effekt.

En som følger kraftmarkedet tett nok til å vite noe om det, er Harald Steinsholt, salgsdirektør i Los Energy.

– Ja, det er allerede et marked for opprinnelsesgarantert fornybar kraft. Vi ser at aktører på det europeiske kontinentet kjøper norsk vannkraft. Dermed kan de rapportere et grønnere kraftforbruk, og til gjengjeld påvirkes «miksen» hos oss.

«Miksen» han snakker om er beregningen av klimapåvirkningen fra norsk kraftproduksjon, som i all hovedsak består av fornybar energi. NVE beregner hva slags klimapåvirkning man kan anta at 1 kwh norsk kraft har, og dette tallet ligger til grunn for både norsk politikkutforming og bedriftenes klimarapportering etter GHG-standarden.

– På sett og vis ja. På den annen side kan også norske aktører kjøpe opprinnelsesgarantert kraft og sikre seg selv. Og dermed øker etterspørselen og prisene på den fornybare kraften. Da vil det lønne seg å bygge ut den fremfor mer forurensende kraft, sier Steinsholt.

Han er forsiktig med å spå hvor stor effekten vil være av GHG-protokollen inn i dette markedet, men sier den kan bidra til å gjøre ting enklere for en del bedrifter.

– Uansett tror jeg vi vil se økt etterspørsel etter fornybar kraft som vann, vind og solkraft, sier han.

Arbeidet med GHG-protokollen kom i stand da World Resources Institute (WRI) og World Business Council for Sustainable Development (WBCSD) fant sammen i et forsøk på å løse utfordringene med sprikende verktøy for miljørapportering.

De startet i 2004. Da de utvidet med nye regler i år, var hovedtanken at bedriftene og deres kraftleverandører må rapportere to ulike tall for sine utslipp knyttet til kraftforbruket. Det ene tar utgangspunkt i hva slags kraft som produseres i det geografiske området bedriften ligger.

Så kan hver enkelt bedrift påvirke tallet sitt ved å redusere forbruket eller flytte bedriften til et område med høy fornybarandel i produksjonsmiksen. I Norge er andelen i «miksen» høy på grunn av vannkraften.

Det andre tallet beregnes etter en markedsbasert metode. Ved å velge å kjøpe 100 prosent fornybar energi, kan bedrifter redusere miljøavtrykket betraktelig.

Målsettingen med GHG-protokollen er nettopp å gjøre bedrifter bedre i stand til å påvirke sine leverandører til å tilby mer klimavennlige produkter.

– Vi sender et tydelig signal om hva vi foretrekker, og når mange nok gjør det samme, vil markedskreftene tvinge fram en reduksjon av forurensende kullkraft og gasskraft og sørge for utbygging av mer fornybar vann-, vind- og solenergi, sier Steinar Olsen.

Internasjonalt har en rekke store bedrifter tatt standarden i bruk. I Tyskland er blant annet Volkswagen, Daimler Chrysler og Heidelberger Cement blant brukerne.