Tvilerne i KrF

KrFU-leder Emil André Erstad leier i underetasjen hos partileder Knut Arild Hareide. Det inngår ikke som del av leieavtalen at Erstad med jevne mellomrom skal sende ut politiske prøveballonger for å se hvilke reaksjoner han får, selv om det kan være nyttig nok. 22-åringen Erstad går for egen maskin, og han makter med jevne mellomrom å levere utspill som skaper debatt.

I går mente han å kunne konstatere at avstanden mellom KrF og Frp har økt i de to årene vi har hatt en blå-blå regjering og at Høyre kan komme til å måtte velge mellom KrF og Frp ved valget i 2017. Erstad mener at KrF ikke bør velge regjeringskonstellasjon før etter valget. Da vil han at KrF skal forhandle både til høyre og venstre. Den regjeringskonstellasjonen som gir Krf størst gjennomslag, får KrFs støtte.

Politikk og penger

I Dagbladet i dag advarer kunnskapsminister og Høyre-ideolog, Thorbjørn Røe Isaksen, KrF mot Ap. Han minner om tidligere Høyreleder Jan P. Syses ord om at KrF og Høyre får gode ting ut av hverandre. Når de samarbeider lærer Høyre at ikke alt handler om penger og KrF lærer at politikk også handler om penger. Han tror KrF er tjent med å holde seg til et verdigrunnlag preget av maktspredning, frivillighet, valgfrihet og mangfold. Røe Isaksen mener disse verdiene ikke preger Aps politikk og at de KrF ikke kan forvente å få større gjennomslag hos Ap verken i innvandringspolitikken eller klimapolitikken

Røe Isaksen avviser Erstads utspill ved å understreke hvor KrF hører hjemme. Det er nok ganske mange i KrF som er enige med Røe Isaksen. KrF har alltid hørt til på den borgerlige side, selv om de som sentrumsparti har gjort det klart at de også kan samarbeide mot venstre. En ting er å si det, noe annet er å gjør det.

Skal KrF skifte side, må de komme opp mer en bedre begrunnelse enn det Erstad bringer til torgs. Han gjør Frp til et langt større problem enn de faktiske er. I Frp har de en stall med politikere som provoserer KrF med jevne mellomrom. Men regjeringen, Frps statsråder, opptrer konstruktiv i møte med KrF. Det store bildet er at Frp har bestått regjeringsprøven.

De kjører riktignok på to spor- et regjeringsspor og et partispor – og det ser ut til at velgerne setter pris på at Frp kjører fram sin egen primærpolitikk selv om den i flere saker ligger et godt stykke unna den politikken regjeringen fører. Erna Solberg lar dem få lov til det. Dette gir selvsagt opposisjonen grunn til kritikk. Men denne kritikken bryr verken regjeringen eller velgerne seg særlig med.

Regjeringsskuta til Erna Solberg seiler videre, tross stormkast og ruskevær. Hun ser ut til å være forberedt på det meste og regner nok med en temmelig livlig budsjetthøst i år også.

Solberg har valgt

Å hevde at Erna Solberg må velge mellom Frp og KrF er temmelig på siden av norsk politisk virkelighet. Solberg har valgt. Hun har valgt Frp. Det er eventyr å tro Erna Solberg vil droppe Frp i det øyeblikk hun får inntrykk av at KrF begynner å bevege seg mot Ap.

KrF er ikke tjent med å sette på den gamle plata om at Høyre må velge mellom dem og Frp. Den er det ingen som vil høre på lenger. Venstre har innsett at dette sporet ikke fører fram. Venstre har gjort det klart at de vil være et borgerlig parti og kjempe som en løve for å få gjennomslag for sine saker. Trine Skei Grande vil ikke, som tidligere partileder Lars Sponheim, lefle med Ap. Venstre vil støtte en regjering ledet av Høyre.

KrF har valgt en annen posisjon enn Venstre. Det er de som må velge. Både Høyre, Frp og Venstre var valgt hverandre, tross alt.

KrF har satt seg i tvilerens posisjon. Det er mulig Emil André Erstad ikke har noe særlig mot å fremstå som en tviler. For tiden er han imidlertid en støttespiller for Høyre og Frp. Han tviler nok på om han skal ta sjansen på melde overgang til Jonas Gahr Støre. Det valget vil han utsette lengst mulig.