Arbeidsliv
Beinhard kamp om bemanning
Etterdønningene av vikarbyrådirektivet vekker fortsatt kamplysten i arbeidslivet. Nå venter alle på en avgjørelse i Arbeidsretten som kan åpne for unntak fra likebehandlingsprinsippet - og forme fremtidens arbeidsliv.
I den grad LO og NHO er i krig i et land som helst omtaler arbeidsmarkedet som et flerpartssamarbeid, ligger bemanningsbransjen midt i skuddlinjen.
Av de 2,5 millioner årsverkene arbeid som utføres i Norge hvert år, utføres en prosent av dem av folk ansatt i et bemanningsforetak. I utgangspunktet burde ikke bransjen være så kontroversiell. EUs vikarbyrådirektiv ble innført for å skape ordnende forhold for midlertidige arbeidere som blir ansatt på oppdrag gjennom et bemanningsforetak. Direktivet slo fast at det skulle gjelde et såkalt likebehandlingsprinsipp som innebærer at vikarer får de samme betingelsene som fast ansatte i bedriftene de blir leid ut til. Det betyr at en vikar som leies ut til en industribedrift der lønningene og betingelsene er gode, skal ha det samme - uansett.
Men sist juli, midt i skoleferien, innførte regjeringen et unntak fra dette prinsippet. Det var en stor seier for NHO Service og fagsjef Even Hagelien. Nå skulle et bemanningsforetak som inngikk en tariffavtale med egne vikarer, slippe strevet med å forholde seg til et utall forskjellige avtaler i alle de forskjellige bedriftene de leide ut til.
Arbeidstakersiden var i harnisk. LO-forbundene frykter at unntaket skal føre til mer bruk av innleid arbeidskraft. Det vil igjen føre til fragmentering av arbeidsplassene og negativt lønnspress, heter det der i leiren.
Dessuten er det også et strategisk spørsmål for fagbevegelsen. Har man mange organiserte medlemmer på en arbeidsplass, får man lettere på plass stabile tillitsvalgte som bidrar til å vedlikeholde avtalene og drøfte rettighetene. Med få medlemmer, slik situasjonen er i bemanningsbransjen, står man svakt i en eventuell forhandling, og man klarer heller ikke vedlikeholde tariffavtalene.
I ettertid har også saken med Norwegians bruk av innleide piloter fra bemanningsforetak med base på Kypros bidratt til å spisse debatten. I stadig flere internasjonale bransjer ser en for seg en mulighet for at bemanningsforetak utenfor nasjonale lovreguleringer skal få fotfeste.
Arbeidslivekspert Elin Ørjasæter mener flybransjen er spesielt interessant.
– Det er kanarifuglen i gruven. Hvis vi går mot piloter som er underbetalte og utslitte, er vi på feil kurs. Men det er jo ikke sikkert det kommer til å skje. Er det noe flyselskapene er opptatt av, så er det jo å inngå ulykker, sier hun.
Midlertidighet nokså fersk trend
Før vikarbyrådirektivet dukket opp, var det flere som så på bekymring på utviklingen i Europa. Mens bemanningsbransjen vokste, opplevde noen arbeidere å få dårlige avtaler. De hadde rett og slett ikke kunnskap nok eller tyngde til å forhandle frem bedre. Likevel kom de gjerne bedre ut enn de aller fleste andre som gikk uten noen form for avtale. En viktig årsak til at direktivet kom på plass, var at man ønsket å bøte på situasjonen og få mer ordnede forhold i hele det felleseuropeiske markedet.
Historien om vikarer er dermed ikke så gammel. Det var først i 2000 at reglene ble såpass liberalisert at man kunne leie inn arbeidskraft i de fleste bransjer i Norge. Og det var med EU-utvidelsen i 2004, hvor mange tidligere østblokkland fikk adgang til vestlige arbeidsmarkeder at det virkelig skjøt fart. Fra 2004 til 2008 ble sysselsettingen i bransjen fordoblet. Når regner en med at 20 000 av de 60 000 sysselsatte i bransjen ikke er bosatt i Norge, men oppholder seg her midlertidig.
Har ikke benyttet muligheten
En rundspørring Dagens Perspektiv har foretatt blant flere av de største bemanningsforetakene i Norge, viser at ingen av bemanningsforetakene har benyttet seg av muligheten til å tegne en tariffavtale med egne ansatte etter at forskriften om unntaket kom i fjor sommer.
Det er det flere grunner for.
Ørjasæter peker på at det kreves to parter for å inngå en tariffavtale, og kanskje er ikke motparten så interessert i en avtale denne gangen.
– Organisasjonsgraden i bemanningsforetakene er generelt lav. Og det er ikke vanlig å trekke en tariffavtale over hodene på folk heller, sier hun.
Saken er svært betent mellom de to største partene i arbeidslivet. Flere med kjennskap til saken fra innsiden sier at det er en ekstrem uenighet mellom dem i forståelsen av hvilke effekter unntaket fra likebehandling vil få på sikt. Selv sier de ikke så mye.
Nestleder i LO, Tor Arne Solbakken, har tidligere omtalt avtalene som sosial dumping.
Even Hagelien i NHO Service tror mangelen på entusiasme fra bemanningsforetakene handler om at unntaket ikke er reelt innført ennå.
– Det er ikke så rart at ingen av bemanningsforetakene har benyttet seg av muligheten ennå. Av forskriften følger det at unntaket først fikk effekt etter årets tariffoppgjør. I årets tariffoppgjør ble det undertegnet en uengighetsprotokoll mellom Norsk Industri og Fellesforbundet når det gjaldt forståelsen av tariffavtalen sett i sammenheng med unntaket, sier han.
Dermed kan situasjonen se ganske annerledes ut etter at saken er avgjort i Arbeidsretten på høsten. Nå sitter alle bare på gjerdet og venter.
Liten effekt - til nå
I sommer ble det sluppet en rapport bestilt av Arbeids- og sosialdepartementet utført av FAFO som så på erfaringene med likebehandlingsprinsippet. Mens hovedkonklusjonen er tilfredsstillende for departementet - det er god kjennskap til regelen og den har ført til mer likebehandling, er en annen konklusjon i rapporten mer alarmerende: Det er først og fremst de største bemanningsforetakene som klarer å leve etter de nye reglene. Mange av de minste gjør det ikke. «Det fremstår som om systemene mangler», heter det i rapporten.
Her ligger det også en kime til fremtidige konflikter. Analysen viser at likebehandlingsreglene vil gjelde kun ved innleie fra bemanningsforetak og ikke for eksempel ved underentrepriser eller ved innleie fra produksjonsbedrifter:
«I den grad likebehandlingsreglene dermed pålegger virksomhetene merkostnader, vil dette kunne være en motivasjon for aktørene til å bruke andre arbeidskraftstrategier enn innleie. Dette gjelder særlig innleie fra produksjonsvirksomheter og underentrepriser.»
I rapporten går det frem at disse oppdragstypene alltid like lette å skille fra hverandre. Dette kan føre til at virksomheter misforstår eller bevisst omgår regelverket for å manøvrere seg utenfor
likebehandlingsreglene.
Mange av informantene i rapporten roper på Arbeidstilsynet. De ønsker at tilsynet skal ha større myndighet til å håndheve at likebehandlingsreglene etterleves. Men tilsynet er allerede strukket ganske langt, og mer tilsyn uten ekstra midler vil måtte gå ut over andre oppgaver.
Da er det en mer fleksibel løsning NHO Service har gått for med sin godkjenningsordning kalt Revidert Arbeidsgiver (se faktaboks). Ordningen stiller krav til bemanningsforetakene, og for de som oppfyller kravene, kan man pryde seg med et godkjent stempel. Likevel vil det eksistere et vakuum når på høsten siden ordningen ikke vil være i full drift før i 2017.
Akademisk debatt
Innføringen av vikarbyrådirektivet og likebehandlingsprinsippet har skapt bølger også i akademia. I en artikkel av advokat Birthe Nesheim og forsker Torstein Nesheim hevdes det at vikarbyrådirektivet ikke har medført store endringer i norsk rett. De anklager forskere ved Arbeidsforskningsinstituttet som har hevdet det motsatte, for å rett og slett ha misforstått.
Den debatten ruller fortsatt videre. For bemanningsbransjen har så langt effekten vært begrenset.
– Det er veldig vanskelig å si om likebehandlingsprinsippet har hatt en innvirkning på bemanningsbransjen, sier Kristin Alsos: – Ser man på lønnsveksten i innen bygg og anlegg, hvor mange er fra øst-Europa, ligger de fleste rett over den allmenngjorte minstelønnen i dag, noe som kan tyde på liten effekt.
– De som leier ut til kontor og administrasjon sier selv likebehandlingsprinsippet har hatt liten effekt på lønnen. Få ble justert opp. Stort sett lå de omtrent der de skulle uansett, sier Alsos.
Alsos forklarer at endringene i arbeidsmiljøloven hvor regjeringen åpnet for mer midlertidighet, og som Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre har lovet å reversere, ikke har hatt effekt for bemanningsforetakene. Dette fordi reglene for innleie av arbeidskraft ikke omfatter den nye midlertidordnignen.
Hun tror ikke bemanningsforetakene vil komme til å interessere seg mer for å inngå egne tariffavtaler med sine vikarer, selv etter en avgjørelse i Arbeidsretten.
– Bemanningsforetakene vil ikke inngå egne tariffavtaler med sine ansatte uansett. Gjør de det, må de ta med AFP i avtalen, noe som de vurderer at vil gi dem høyere kostnader enn de har i dag, sier Alsos.
