Annonse

Berget som fødte en mus

Aftenposten gjorde DNB til den stygge ulven i de norske delene av Panama Papers, avsløringene om pengesnusk i skatteparadiser som satt en støkk i politikere og fikk folk til å kreve opprydning. Internasjonalt har det medvirket til fortgang i arbeidet med å få satt en stopper for de verste tilfellene av korrupsjon og skatteunndragelser. Men det er langt igjen. Og det er en fare for at arbeidet med å få kontroll og innsyn i finansielle transaksjoner stopper opp. Motkreftene er sterke.

Det viktigste som har skjedd her i Norge, er at Nordea har ryddet opp. De hadde mange svin på skogen, mens DNB nærmest har vært uskyldigheten selv. Det er også en del som har plassert penger i utandet uten å beskatte dem, som har fått panikk og meldt seg for skattevesenet. Ingen ting er bedre enn det.

Men hvordan i alle dager klarte mediene og politikerne å skape så mye lurveleven om DNB? DNB har en liten filial i Luxembourg der de har tilbud såkalt «privat banking», en tjeneste som var vanlig for 10 år siden, herunder å opprette selskaper i skatteparadiser. De kan brukes til lovlig virksomhet, men også til å skjule store beløp for beskatning.

Hodet på blokka

DNB vil være i front når det gjelder å vise samfunnsansvar og legge etiske kriterier til grunn for virksomheten. Det betyr å legge hodet på blokka. Når en sier at en stiller strengere krav til seg selv enn det loven krever, gjelder det å følge opp i praksis. Det har sviktet ved avdelingen i Luxembourg. Det er en imidlertid en liten sak. Vi snakker virkelig om peanøtter. Men dog. En svikt er en svikt. De har opptrådt i strid med egne interne retningslinjer. Rune Bjerke og styret hadde ikke fått det med seg før Aftenposten brettet ut hele saken.

Dette produktet ble tilbud i 2005 og 2006. Rune Bjerke begynte som sjef i banken i 2007. I 2008 ble det bestemt at man skulle avvikle denne typen tjenester.

Politikere har fint lite innflytelse over børsnoterte selskaper, i alle fall når ikke staten eier mer enn 34 prosent. Det bør snart synke inn

Diverse professorer har hevdet at denne saken viser at det er en ukultur i DNB. Hvor tar det de fra? De gjør seg interessante med å spekulere ut fra hva de leser i aviser. Andre har hevdet at Rune Bjerke må gå av. Et meningsløst krav som styret ikke har vurdert en gang. En konsernsjef går selvsagt ikke av fordi noen nede i organisasjonen ikke har fulgt opp bankens retningslinjer. Det hjelper ikke om Aftenposten skriver 120 artikler om DNB, eller at politikere hyler opp om hvor forferdelig dette er. Det er ikke forferdelig i det hele tatt. Det forteller fint lite om DNB. Saken er for liten. Og det er 9 år siden.

Styret i DNB måtte selvsagt finne på diverse tiltak for å vise at man tar problemene på alvor. De gjennomførte en granskning som i det store og hele viste at det Rune Bjerke sa da saken ble kjent, viste seg å være riktig.

Næringsminister Monica Mæland (H) har stilt spørsmål og fått tilfredsstillende svar, synes hun. Hun har meldt til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite at hun har tatt styrets arbeid med saken til etterretning. Hun har tillit til styret. Saken er over.

Men nei. Et flertall i komiteen, mot Høyres og Frps stemmer, har sendt nye spørsmål til Mæland. De spør om hun mener at DNBs øverste ledelse kan «delegere seg bort fra ansvar» og om rutinene i storbanken har vært gode nok når konsernsjef og konsernstyrene «ikke visste om en virksomhet der det kom flere varsler om at tilbudte tjenester kunne være i strid med etiske retningslinjer.»

Mæland trenger ikke bruke mer enn fem minutter på dette. Det er ingen som har delegert seg bort fra ansvar i DNB. Rune Bjerke har gjentatte ganger sagt at han har og tar ansvaret for alt som skjer i bankens regi. Det betyr ikke at han skal gå av. Han har blitt på post for å rydde opp. DNB sier de vil skjerpe rutiner og understreker at saker som representerer et avvik fra retningslinjene, skal løftes opp til konsernledelsen.

Spill av tid

Staten eier 34 prosent av DNB. Staten styrer selskapet gjennom vedtak som fattes på generalforsamlingen. Det er ikke statsrådens jobb å passe på at selskapets rutiner blir fulgt opp. Det er styrets jobb. Å sende brev fram og tilbake etter at styret har konkludert, er spill av tid. Det kommer ikke noe ut av det.

«Hvorfor har det skjedd når alle sier at de ikke skulle skjedd», spurte kontrollkomiteens leder, Martin Kolberg da rapporten som konkluderte med at DNB ikke har gjort noe ulovlig, ble kjent. Det vil han ha Mæland til å gi et svar på. Mæland kan ikke svare. Hun må ta til takke med granskningsrapporten. Det må Kolberg også. Det beste svaret er sannsynligvis at mennesker er slik at de noen ganger svikter.

Aftenposten spurte også Kolberg om han har tillit til Rune Bjerke. Det vil han ikke svare på. Det han skulle svart, var at det er styret som må ha tillit til Bjerke. Hva Kolberg måtte ha av tillit er uvesentlig. Politikere har fint lite innflytelse over børsnoterte selskaper, i alle fall når ikke staten eier mer enn 34 prosent. Det bør snart synke inn.

Annonse
Annonse