Bybønda kommer: Fremtiden i egne hender

«Den 20. mars 2009 tittet jeg, som alle andre håpefulle gartnere med et lite bedd i vinduskarmen eller en lite grønnsaksflekk i bakhagen, nervøst ut på himmelen. Ville det fryse? Ville det snø? Ville det regne? Jeg hadde brukt to måneder på å bosette meg i et nytt hus i en ny by. Mine jenter hadde startet på en ny skole, min mann hadde fått ny jobb, min mor hadde nettopp flyttet inn ovenpå. Og nå hadde jeg tatt fatt på noe jeg aldri hadde prøvd før: å bygge opp en hage.»

Slik er innledningen til boken «American Grown – The Story of the White House Kitchen Garden and Gardens Across America» av førstedame Michelle Obama. Dette var med andre ord ikke hvilken som helst hage, men en hage i verdens kanskje mest kjente bygning: Det hvite hus. Her ville søkelyset være nærmest konstant, med mange spørsmål om hva Obama- familien plantet og hvorfor.

Så langt har det blant annet vært tomater, estragon, fiken, rabarbra og brokkoli. «Vi spiser mye brokkoli, masse friske grønnsaker og salat av alle slag… det er også rikelig med erter… til stor irritasjon for (den da) 14-årige Malia Obama, som ikke liker dem», sier Michelle Obama i et intervju med eget forlag. Det hvite hus har også flere tusen bier. Honningen brukes blant annet når president ekteparet lager sitt hjemmebryggede øl.

Hagen til Det hvite hus

Grønnsakhagen til Det hvite hus på The South Lawn er historisk. Ikke siden Eleanor Roosevelt, som var USAs lengstsittende og mest radikale førstedame, hadde sin grønnsakhage der, har den blitt brukt til annet enn å ta seg godt ut ved å dyrke blomster – mye roser, busker og trær. Obamas prosjekt med hagen og boken var, ved siden av å bli en del av en stadig voksende locavore-trend som satser på kortreist mat i alle fasonger, å få oppmerksomhet rundt den voksende fedme-epidemien blant USAs unge. Utviklingen var og er alvorlig. I dag har over 30 prosent av barn og unge i USA overvekt eller fedme.

Obamas visuelle bidrag har vært å dyrke egne grønnsaker, for å vise USA at presidentfamilien legger vekt på sunnhet og helse. Men med dette hageprosjektet, som er pakket inn i en amerikansk familieidyllkontekst, har Michelle sendt ut langt flere signaler enn det hun kanskje var klar over.

I 2009 var det hun gjorde, å gi ut boken inkludert, akkurat i «time to market» til å bidra til å få fart på en megatrend som først nå har begynt å ta av i Norge, lenge etter både Danmark og Sverige: Fremveksten av byhager, parseller, andelslandbruk, «community-gardens», hager på taket, på nedlagte tomter, under broer, overalt der det går an å dyrke noe.

Det er matbevisste mennesker som er lei av måten vi dyrker; og altfor ofte utnytter jorda på, som står bak. De kan være bekymret for hvordan kommersielt jordbruk utpiner jorda, hvordan mennesket i sin streben etter fremskrittet har mistet kontakten med jorda som mater oss, hvordan moderne kjøttproduksjon er blitt uetisk og uholdbar, og hvordan alt dette til sammen bidrar til manglende bærekraft for jordas fremtid. Det er derfor moderne bymennesker er begynt å ta fremtiden i sine hender. De tar jorda tilbake, med sine egne hender, og de dyrker den – som Isak på Sellanrå. De blir jordmennesker i en ny kontekst, og bærer i seg et håp om en bedre jord og en bedre fremtid.

Denne mat- og jordoppvåkningen børster støv av antikverte ideer om kollektivet, samvirket, dugnaden, delingen, samholdet og rausheten. Den samler seg om Markens grøde, slik Thanksgiving – med sin takknemlighet for høstens avlinger og livets gaver – er den eneste samlende helligdagen i USA på tvers av rase, religion og klasse.

Den børster støv av tankene Erik Dammann, grunnleggeren av Framtiden i våre hender, hadde om en alternativ vei, og av antroposofiens samvirke med jorda, hvor du arbeider med den og ikke mot den ved å proppe den full av kunstige vekstmidler som kunstgjødsel. Avlingen bli mindre, men ifølge tilhengerne blir kvaliteten og smaken bedre.

Bybønder, andelsbruk og parsellhager er svar på denne typen behov, og førstedame Michelle var nok klar over det, selv om hun ikke snakket så veldig høyt om det.

USAs førstedame Michelle Obama har besøk av noen skoleelever i kjøkkenhagen utenfor Det hvite hus i ­Washington DC under innhøstingen. (NTB-scanpix).

Urban dyrking

Sett i lys av denne utviklingen var det ikke så underlig at byrådet i Oslo tidligere i høst la frem den første urbane landbruksmeldingen for en norsk by noensinne. Målet er at Oslo skal gå foran som en internasjonalt ledende miljøby, også innenfor urbant landbruk. Dette skjedde like foran nesen på det ferske rød-grønne byrådet, som på sikt vil at 50 prosent av all mat i kommunen skal være økologisk.

Konkret innebærer dette at kommunen skal sikre større arealer til urban dyrking, både ved å bidra til flere parsellhager og ved å videreutvikle skole hagene, hvor alle grunnskoler i Oslo skal få tilbud om å benytte skolehage. De vil også satse på å bygge opp lokale sentre i byen der det samles kompetanse om bynært landbruk. Som en oppfølging har kommunen begynt å kartlegge ledige kommunale tomter og bygninger som midlertidig eller permanent kan brukes til urban dyrking.

I kø for å bli andelseiere

Det er ikke bare i Oslo sentrum interessen for miljøvennlig dyrking av mat er økende. Over 2500 nordmenn har andel i en økologisk gård, noe som er en flerdobling på få år. Folk i sentrale strøk i hele Norge står i kø for å bli andelshavere. Til et andelsbruk i Nittedal var det 120 interesserte på venteliste ved sesongstart. På Øverland Andelslandbruk på Øverland Gård i Bærum, som var Norges første andelsgård i 2006, står nå over 600 personer på ventelisten til de 340 plassene.

I rapporten «Økologisk spydspiss: Andelslandbrukets rolle i å fremme bioøkonomi, og økt kunnskap om og forbruk av økologisk mat» (TF-rapport nr.: 341/2014) har Christine Hvitsand kartlagt omfanget av andelslandbruk i Norge. I rapporten skriver hun at andelslandbruk i flere tiår har vært utbredt i mange land, men først fått fotfeste i Norge de siste årene. Fram til 2008 var det bare to andelsgårder i Norge, mens det fra 2011 til 2013 økte til 8-9 gårder. I dag er det rundt 30 andelsbruk i Norge.

Andelsbruk, som i Japan og Tyskland ble etablert på sekstitallet, er en form for direkte omsetning der det er dialog mellom bonde og forbruker. Forbrukerne kjøper andeler av gårdens produksjon, for eksempel for ett år av gangen, og deler dermed risikoen for årsvariasjoner i avlingene. De fleste gårdene dyrker et bredt utvalg av grønnsaker, bær og frukt, nesten ingen har rødt kjøtt og fjørfe. I Nittedal har de rundt 40 typer grønnsaker. En andel koster et sted mellom 1500 og 3000 kroner per år, avhengig av andelens størrelse. Når grønnsakene er ferdige, kommer medlemmene og høster inn en gang i uken.

Det dyrkes grønnsaker i små hager i store byer verden over. Her har to jenter plukket egendyrkede reddiker i «Herligheten» parsellhage i Bjørvika i Oslo.(Foto: NRB-scanpix.)

Tar opp konkurransen

Caleb Harper, sjef-forsker ved City Farm-prosjektet ved prestisje tunge MIT i USA, mener ifølge Aftenposten at urban dyrking om noen år kan konkurrere med konvensjonelt jordbruk. Og tallene er på hans side i de fleste industrialiserte land, som Norge. Ifølge Statistisk sentralbyrå har antallet gårdsbruk i Norge blitt redusert fra 213 000 i 1949 til 42 900 i 2014. Samtidig har mange bruk blitt større og mer moderniserte. I Danmark har nedgangen i antall bønder vært på nesten 800 000 siden 1960. Og andelen dyrkbar jord går ned.

Samtidig ødelegger vår voldsomme appetitt på rødt kjøtt enorme områder i regn skogene i Amazonas. Her dyrkes det soya, som er hovedbestand delen i alt konvensjonelt dyre fôr. Forsvinner den tropiske regnskogen reduseres jordas evne til å rense lufta for skadelig karbondioksid. Regnskogen er vårt klimakammer.

Som Gro sa: Alt henger sammen med alt.

Grotid for andre tanker

Det er mange strømninger som har bygget oppunder de endringene som nå er på gang.

Bondens marked, den norske varianten av den opprinnelige engelsk/amerikanske ideen Farmers Market, er en av dem. Bondens Marked er nå til stede i nærmere 30 norske byer, og er i vår- og høstmånedene et fast innslag for byfolk på sporet av nye og interessante smaker som ikke finnes overalt. Og kanskje får de en god historie med litt ljug attåt. Her kommer forbrukerne i direkte kontakt med produsentene, de får kunnskap, gode historier og opplevelser, noe mange gjerne betaler litt ekstra for. Det er ikke stort i volum, men det øker, og kanskje viktigst: Det skaper en nærhet mellom produsent og forbruker, noe som utløser en større betalingsvillighet.

Lokal mat og drikke vokser for tiden tre ganger raskere enn resten av dagligvaremarkedet, viser tall fra Matmerk. Fra i fjor har omsetningsveksten av lokalmat i butikk vært på 10,3 prosent, og omsetningen utgjør nå nesten 4,2 milliarder kroner.

Omsetningen av økologiske matvarer har i Norge økt hvert år siden 2010. Salg gjennom dagligvarehandelen økte med 11,5 prosent fra første halvår 2014 til første halvår 2015. Også globalt fyller økologisk mat og drikke stadig flere ganer. På ti år har omsetningen av økologiske varer på verdensbasis tredoblet seg. I 2012 lå omsetningen på over 60 milliarder dollar. USA omsetter mest i verden.

I Sverige vokste økosalget med 38 prosent i fjor, og også i Danmark er man på offensiven. Med 400 millioner kroner og 67 konkrete tiltak skal Danmark fordoble sitt økologiske areal frem til 2020, fra 7,4 prosent (2012) til 15 prosent. Dette er det samme målet som Norge har satt seg.

Nedgang hos McDonalds

Stadig flere personer i det viktige middelklassemarkedet i den vestlige verden etterspør mer kortreist, etisk og gjerne økologisk mat, hvor man i produksjonen er opptatt av dyrevelferd, ordnede arbeidsforhold for de ansatte og bærekraftig tilvirkning. Dette inkluderer også produksjonen av en viktig driver for endring: fremveksten av såkalt håndverks-øl, som svært ofte er produsert lokalt, i små kvanta, med masse stolthet og kvalitet, men til ganske stive priser.

Samtidig går appetitten på fedmefremmende hurtigmat ned. Verdens største fast-food kjede, McDonalds, som har 35 000 restauranter over hele verden og i 2013 omsatte for 170 milliarder kroner, opplevde i 2014 for første gang et fall i omsetningen. Dette skjer parallelt med at omsetningen øker hos alternative, sunnere og mer etisk bevisste fast-food kjeder som Lyfe og Chipotle.

Om USA for alvor begynner å bevege på seg, kan det endre verden.

I egen bakgård

En «locavore» er en person som velger å spise lokal mat, det vil si at den er kortreist og helst økologisk. Begrepet ble først introdusert i 1986, av den etter hvert verdensomspennende bevegelsen Slow Food – en bevegelse for å bevare og fremme matkultur og mangfold. I 2007 ble ordet kåret til årets nykommerord av New Oxford American Dictionary. Fenomenet «locavore» fikk betydelig medie omtale etter ordkåringen, og ideen om å spise kortreist mat er blitt adoptert og skjøvet frem av hipsterne, en gruppe som på den ene siden går for være unik og tidlig ute med trender, men som på den andre siden utvikler seg til å bli så lik alle andre at det de holder på med begynner å bli mainstream. Kanskje er det dette som er i ferd med å skje med lokal mat i 2015; den er i ferd med å bli allemannseie.

Men kanskje var det en verdensberømt amerikaner som i sin tid startet det hele? Fra aitt elskede Monticello i Virginia, dyrket USAs tredje president og forfatter av Uavhengighetserklæringen; tusenkunstneren og renessansemennesket Thomas Jefferson (1743 - 1826), over 300 varianter av 90 forskjellige planter.

Svaret på hva president Jefferson og Obama skulle ha og skal ha til middag var og er ikke så vanskelig. De fant det i sin egen bakgård.