Annonse

De kontroversielle med ansvar

Det er alltid noen som tror det går skikkelig ille om kontroversielle politiske motstandere får politisk ansvar. Det er for eksempel de som hevder det vil merkes, helt inn i en norsk fjordarm og på Finnmarksvidda, om Donald Trump vinner det amerikanske presidentvalget. Som regel går det ikke så ille som en kunne frykte. At til og med statsråder fra Frp klarer seg godt i utsatte posisjoner, bør de mest ihuga Frp-motstanderne kunne innrømme.

Da Erna Solberg kunngjorde at Sylvi Listhaug skulle bli landbruksminister, skulle en tro en slags politisk munn-og-klovsyke som ville rasere halve landbruket, var brutt ut. Men Listhaug gikk i gang med friskt mot og stor tro på at hun hadde noe i bondeverden å gjøre. Hun maktet og sette spor etter seg og var slett ikke så håpløs som en del sjokkskadede bønder ville ha det til. Siden har hun sjokkert med innvandringsmotstand etter godt gammelt Frp-merke, men dog med et vinnende smil og med en del nytenkning om hvordan vi kan få integrert de som alt er her. Listhaug får gjort noe selv om hun er i mindretall – med meninger flertallet rister oppgitt på hodet av. Seneste denne uken var hun ute med et utspill om at det kunne bli aktuelt med omkamp om asylpolitikken. Det er god retorikk rettet inn mot egen velgerskare, men som utspill er det dødt, fordi det politiske flertallet ikke hører på Listhaug. De vil ikke stramme inn like mye som hun vil.

Da Per Sandberg i fjor høst utbasunerte at han var klar for å bli statsråd, gikk det kaldt nedover ryggen på en del, særlig i KrF. Nå kunne regjeringens ende være nær. Friskt i minne sto partileder Knut Arild Hareide som for åpen mikrofon i NRK ga Sandberg stryk i orden og politisk oppførsel. Det hørtes ut som om det var sønnen han ga en velfortjent oppstrammer.

Løs kanon

Per Sandberg har drevet det langt som løs kanon i politikkens verden med provokasjoner om innvandring som spesiale. Han så for seg at han kan kunne ta ansvar for halve kongerike i en nyopprettet stilling som innenriksminister. Selvbevisstheten er det ingen ting i veien med. Det var de som trakk et lettelses sukk da Erna Solberg utnevnte ham til fiskeriminister. Et sjakktrekk, fikk hun høre, nå fikk hun kontroll på Frps frittalende populist-protestant.

Landkrabben Sandberg satte umiddelbart sjøbein og gikk i gang som minister for torsk og laks i et forrykende tempo. Det er så mye trøkk og engasjement der Sandberg ferdes at forgjengeren, Elisabeth Aspaker (H) fremstår som en saktegående forsiktighet. Innen oppdrettsnæringen har Sandberg alt fått heltestatus. Da Mattilsynet vil stikke kjepper i hjulene for Norway Royal Salmon som ville sette ut steril laks i merdene, grep Sandberg inn og ga tillatelse i løpet av vel et døgn. Det skal satses på oppdrett til den store gullmedaljen langs hele kysten. Lakselus og tilsvarende uhumskheter får en løse med nye metoder. Småfisk som rømmer, vil han personlig sette etter i egen båt. For Sandberg har faktisk vært fisker – tre måneder i Skagen. Det var i 1979 da han stakk av etter å ha blitt innkalt til førstegangstjenesten.

De som eier en liten sjark i nord har sett seg lei «kvotebaronene» som stadig får større makt i næringen. De beskylder Sandberg for å føre reinspikka høyrepolitikk der den som er størst og sterkest får stadig mer.


Han er en emosjonelt styrt leder som kan trave rundt både som hissigpropp og humørspreder. Det skjer noe der Sandberg dukker opp.

Regjeringen har ikke flertall for sin kvotepolitikk, men Sandberg tøyer grensene. Samme dag som de folkevalgte tok ferie, endret Sandberg reglene slik at det er mulig å selge torsk og sei- kvoter ut av fylket. Flere fikk hakeslepp og mener dette er så pass på kant med loven at de er fristet til å pushe kontrollkomiteens Martin Kolberg på ham.

Stikk i strid med det som både miljøvernere, forskere og flere innen bransjen har advart mot, varslet han før fellesferien at oppdretteren skal få ha mer laks i sjøen i perioder og tilpasse nedslaktningen etter etterspørselen i markedet.

Forskerstanden

Han har også røket uklar med forskerstanden som hevder han nærmest bestiller fakta som kan legitimere videre satsing på oppdrett.

Per Sandberg er et politisk dyr, en politiker som snakker rett fra levra, som kjenner på gikta det som rører seg i Frps folkedyp, en som har evne både til å provosere og begeistre. Hen er en emosjonelt styrt leder som kan trave rundt både som hissigpropp og humørspreder. Det skjer noe der Sandberg dukker opp.

Rollen som statsråd krever et annet presisjonsnivå enn det som gjelder i populismens verden. Det siste halve året har Sandberg har vist at han kan mer enn å slenge med leppa om hva det skal være i tide og utide. Han fremstår som en iverksetter, en handlingens mann, en minister som skaper vei i vellinga og smolt i merdene. Sandberg er ingen fiskeriekspert, men han har bøttevis av politisk vilje og trøkk for den næringen han har fått ansvaret for.

Annonse
Annonse