Annonse

Den utvalgte direktøren

«Direktør Audun Eckhoff ved Nasjonalmuseet har en åtte års åremålskontrakt som utløper 25.3.2017. Styret har av prinsipielle årsaker besluttet en full utlysning av stillingen. Styret ved Nasjonalmuseet håper på en god tilgang av søkere, inkludert nåværende direktør», het det i en pressemelding som Nasjonalmuseet sendte ut i forrige uke. Det ble straks rabalder, forårsaket at ordene «prinsipielle årsaker».

Styret ved Nasjonalmuseet vet hva de gjør. Styreleder Svein Aaser og direktør Audun Eckhoff  har selvsagt snakket om at åremålet løper ut neste år. Da har Eckhoff gjort det klart at han gjerne vil fortsette i jobben. Aaser er fornøyd med den jobben Eckhoff har gjort og vil gjerne at han leder museet, i alle fall inntil de i 2020 har kommet seg i hus i det nye storslåtte lokalet på Vestbanetomten.

Når styret sier at de vil lyse ut stillingen av prinsipielle årsaker, kan det neppe tolkes på en annen måte enn at de er positive til at Eckhoff fortsetter. Han har da alt sagt offentlig at han kommer til å søke stillingen når den lyses ut.

God tilgang

Det heter også at «styret håper på en god tilgang av søkere, inkludert nåværende direktør». Formelt er det ikke noe i veien med å si dette. Når styret formulerer seg slik, er det for å fremheve Eckhoff.  Det vanlige er at åremålsstillinger blir lyst ut uten at styret gjør kryptiske vedtak i den forbindelse.

Direktør ved Henie Onstads Kultursenter, Tone Hansen, har vært sett som en aktuell kandidat til stillingen. Hun sier til Aftenposten at «med de premissene og den holdningen som kommer til uttrykk, er det helt uaktuelt for å søke stillingen». En annen mulig kandidat, Erlend Høyersten, direktør ved Aarhus kunstmuseum, retter flengende kritikk mot Eckhoff.

Etter oppstyret som er skapt forrige uke, måtte kulturminister Linda Hofstad Helleland på banen. Hun forutsatte at det er en reell rekrutteringsprosess som skjer. Visst er det det, sier Aaser.

– En museumsleder skal ikke være en tilbaketrukket arkivar. Han skal være en ideologisk leverandør og generere handling og resultater. Historien om Nasjonalgalleriet blir stående som et symbol på Audun Eckhoffs lederperiode. Det har vært åtte år uten særlig mye handling. Han tar ingen kamper og all kritikk avvises, sier Høyersten til Aftenposten. Han vil ikke søke med mindre «Stortinget hadde vedtatt å oppløse Nasjonalmuseet i sin nåværende form.» Her er det tydeligvis ingen mangel på selvtillit.

Er det noe styret vil unngå, så er det direktøren som begynner å rote i premissene for fusjonen av Nasjonalgalleriet, museet for Samtidskunst og Kunstindustrimuseet. Nasjonalmuseet skal holde til i sitt nye, storslåtte bygg. Planen et at Kulturhistorisk museum skal overta Nasjonalgalleriet, som dermed blir en del av Universitetet. Eckhoff har sagt at det kan være god utnyttelse av den tradisjonsrike bygningen. Han melder seg ikke på kampen for at Nasjonalmuseet fortsatt skal drive Nasjonalgalleriet. Det har ikke Nasjonalmuseet budsjetter til. Hvis Stortinget skulle ønsker å satse så mye på kunst at de skal drive Nasjonalgalleriet i tillegg til nybygg, lar nok det seg gjøre. Noe annet er det å aksjonere for noe en faktisk opplever som urealistisk.

Audun Eckhoff har klart det mange mente var umulig; å skape rimelig arbeidsro ved Nasjonalmuseet. Sune Nordgren var den første direktøren for det fusjonerte museet. En dyktig og profilert fagmann som gjerne kastet seg ut i debattene. Mye ro ble det ikke rundt ham. Enda verre ble det da den profilerte Alice Helleland regjerte i 2007 og 2008. Det var så mye uro at forståsegpåere mente styreleder Svein Aaser ikke ville få kvalifiserte søkere til stillingen. Det fikk han. Over 20 søkte, og blant dem var Eckhoff, som etter Aasers mening hadde den nødvendige tyngde og de rette lederegenskapene for å få museet på rett kurs og løse en del av de konfliktene som var skapt.

Hemmelig søkerliste

Aaser fikk også kritikk for prosessen som gikk forut for ansettelsen av Eckhoff. Søkerlisten ble ikke offentliggjort. Da var det lettere for Aaser å kjøre prosessen ute, og taue inn en dyr hodejeger. Det skal mye til om han vil ta kampen for å holde søkerlisten hemmelig denne gangen. Det er ikke så viktig. Han vet han får en søker som han mener klarer jobben utmerket. Og når Eckhoff alt har flagget at han vil søke, er det en rekke andre som ikke vil ta seg bryet med å søke.

Etter oppstyret som er skapt forrige uke, måtte kulturminister Linda Hofstad Helleland på banen. Hun forutsatte at det er en reell rekrutteringsprosess som skjer. Visst er det det, sier Aaser. Styret har jo vedtatt at de ønsker en god tilgang på søkere. Ingen skal være i tvil om det. Det kan være at styret engasjerer en hodejeger denne gang for å understreke at det er en normal prosess.

Det kan jo være det melder seg et unikum av en kunstnerisk leder som ingen har tenkt på, en som strutter av faglig tyngde, som skaper stemning og samarbeid til fryd for alle som er i nærheten, og som er så lojal mot politikerne som de bare kan drømme opp. Om en slik han eller hun dukker opp, skal ikke Eckhoff være for trygg på at han får jobben som lyses ut av prinsipielle årsaker.

Annonse
Annonse