Det lille maktspillet

Klassekampens topp-oppslag torsdag er et lærestykke i avansert politisk kommunikasjon. Lederen for SVs programkomité, Snorre Valen, lanserer fire krav til Arbeiderpartiet samtidig som han sier at målet er å komme i regjering.

Bildet på førstesiden er av partileder Audun Lysbakken, og det ledsages av en tekst der det står at «SV-toppene» nå slår fast at målet er å komme i regjering. Inne i avisen er det et bilde av Lysbakken og Valen sammen, men det er ikke et eneste sitat av partilederen.

Årsak: Han vil ikke i regjering. Han er mye mer opptatt av å bygge parti enn å bli statsråd etter valget neste år. SV skal gjøre et brakvalg før partiet igjen tør å ta regjeringsansvar.

Snorre Valen, som fronter oppslaget i Klassekampen, stiller ikke til gjenvalg, og han vil ikke binde den fremtidige stortingsgruppen med sine sitater om at han vil i regjering. Men han kan sørge for at partiet får oppmerksomhet nå. Noe han fikk ved at avisoppslaget ble fulgt opp av et intervju i NRKs politisk kvarter samme dag.

Vanskelig å måle

Ettersom partiene kommuniserer mer og mer gjennom sosiale medier er det vanskelig å måle oppmerksomhet. SV lanserer hver eneste uke forslag i Stortinget som bidrar til at partiet fremstår som det mest venstreradikale opposisjonspartiet, men partiet er nesten fraværende i spekulasjonene om regjeringsalternativer etter neste valg.

Det tas for gitt at SV vil støtte Jonas Gahr Støre uansett hva slags regjeringspartnere han velger seg. SVs alternativ er å true med å støtte Erna Solberg og den trusselen er mildt sagt lite troverdig.

Dette er også årsaken til at Høyre-folk får så lite respons fra politiske kommentatorer når de hevder at vi er ensidig opptatt av samarbeidsproblemene på deres side av den politiske skillelinjen.

De mener det like godt kan bli rødgrønt som borgerlig kaos, fordi Jonas Gahr Støre er åpen både for å samarbeide inn mot sentrum og ut mot SV. Det Høyrefolkene overser er at samarbeidspartiene på deres side gjensidig utelukker hverandre, mens partiene som kan tenkes å støtte Ap kommer til å godta Aps valg – uansett hvordan det blir.

SVs lojalitet fører til at Ap-lederen ganske risikofritt kan fri til sentrum – noe han gjør nesten konstant. Blant annet ved stadig å trekke frem byrådssamarbeidet i Bergen mellom Ap, Venstre og Krf som en god modell. Han snakker mye mer om det enn om MdG-samarbeidet i Oslo og den brede koalisjonen i Trondheim. På nyåret tar han med seg hele stortingsgruppen til Bergen.

I den byen sitter SV på utsiden. Da byrådet ble dannet, etter kommunevalget i fjor, ble SV formelt invitert til forhandlinger av Ap-leder Harald Schjelderup, men SV følte ikke at invitasjonen var reell og takket nei. Schjelderup gjorde ingenting for å få SV inn i forhandlingene, han ville åpenbart heller samarbeide med sentrum.

Beste stunder

SV har hatt noen av sine beste stunder som opposisjonsparti til et Arbeiderparti som blir mer og mer sentrumsorientert.

Det er derfor ikke noe skrekkscenario for Audun Lysbakken om Gahr Støre skulle kopiere Bergens-metoden etter stortingsvalget. Men det er dumt for SV om det i valgkampen fester seg et inntrykk av at SV kommer til å bli et vedheng til Ap – uten særlig innflytelse på Aps politikk.

Derfor kommer SV med jevne mellomrom til å gjøre det samme som denne uken. Og hver gang SV minner om at partiet faktisk kan tenkes å gå i regjering, eller på annet vis kreve store konsesjoner fra Ap, så får Jonas Gahr Støre problemer med sentrumstilnærmingen.

Det er nemlig ingenting som vaksinerer Krf-ere bedre mot Ap-samarbeid enn SV-innflytelse. En regjering med SV som deltager er uaktuell for Krf, men det er også vanskelig for en god del Krf’ere å bli med i en Ap-regjering som har formalisert avtale med SV.

Mer diskusjon

En annen konsekvens av at SV bruser med fjærene, er at det blir mer diskusjon om hva slags type parti Ap egentlig er. Dersom Jonas Gahr Støre i valgkampen gang på gang blir bedt om å velge mellom Krf og SV, vil det lede til en diskusjon om de gode løsningene for Ap ligger mot venstre eller inn mot sentrum. Erfaringen tilsier at slike diskusjoner kan ødelegge for den enestående harmonien som for tiden preger Ap.

SV nøyer seg ikke med å gjøre det litt vanskelig for Ap i regjeringsspørsmålet. Partiet har også i det siste året vært krass i sin kritikk av at Ap inngikk et bredt forlik med regjeringspartiene og SV om skattepolitikken.

I følge SV frasa Ap seg med det forliket mange muligheter til å føre en reelt omfordelende skattepolitikk. Ap svarte delvis på kritikken i sitt alternative statsbudsjett i høst ved å øke satsen i formuesskatten mer enn mange hadde trodd, men partiet kan ikke vri seg unna SVs påstand om at de «aller rikeste» har fått varige skattelettelser som en følge av at Ap inngikk et skatteforlik.

Ilter veps

Ettersom det nå blir mer og mer tydelig at Ap vil basere mye av sin valgkamp på kamp mot ulikhet, er det problematisk for partiet at SV hele tiden vil minne velgerne om at det er klare grenser for hvor langt Ap i praksis går for å omfordele inntekter.

SV kommer til å være som en ilter veps for Ap i hele valgkampen.

Så kan man spørre seg hvorfor Ap godtar dette, og ikke slår hardere tilbake. Jo, fordi Ap vet at det er i deres interesse at SV kommer over sperregrensen på fire prosent. Faller partiet under, kommer de fleste utjevningsmandatene i det nye Stortinget til å gå over til den andre siden. Dessuten vet Ap at SV ikke vil plage Ap veldig mye. Audun Lysbakkens sjanser for gjennomslag er tross alt mye større hos Jonas Gahr Støre enn hos Erna Solbe

Aslak Bonde