Annonse

Eierstyring under pari

Alvhild Hedstein, utdannet ved høgskolen i Ås og med solid bakgrunn fra politikken og som ekspedisjonssjef i to departementet, fikk drømmejobben i 2015. Etter et år som direktør ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) sluttet hun på dagen. Selskapet har 700 ansatte, driver forskning over hele landet og betegnes som en «motor i det grønne skiftet».

«Da er jeg uten jobb. Når styret pålegger meg å følge opp regjeringens vedtak om flytting fra NIBIO Kvithamar til Steinkjer uten at det finnes økonomisk inndekning for det, ble det umulig å fortsette som adm.dir. Trist, men sant», skrev hun på Facebook. I dag forteller hun til Klassekampen hva som skjedde.

Nibio har i lang tid hatt en forskningsstasjon i Størdal. Daværende landbruksminister Sylvi Listhaug bestemte at denne stasjonen skulle avvikles og virksomheten samles i Steinkjer som ligger ni mil unna. Flyttingen begrunnes med at Nibio skal forske mer og administrere mindre. Hedstein mener det vil føre til det stikk motsatte.

Detaljstyring

-Landbruksdepartementet driver en uakseptabel detaljstyring av forskningsinstitusjonen. For meg var begeret fullt da styrelederen snudde og presset gjennom vedtak om avvikling av Kvithamar og oppbygging i Steinkjer uten noen forbehold, og uten den økonomiske inndekning han selv hadde bedt om, sier Hedstein til Klassekampen.

Hun og Norman var enige. De bestemte seg for å stå sammen for å få landbruksminister Jon Georg Dale til å innse at dette ikke var veien å gå. Hvis virksomheten skal flyttes, vil det koste et par hundre millioner, argumenterte de med.

-Det dreier seg om vårt ansvar for å forvalte nesten 100 år gamle forsøksfelt og tidsserier av vær-, jord- og planteobservasjoner. Dette er uerstattelige ressurser når vi skal sikre økt, bærekraftig planteproduksjon i Norge i en tid med klimaendringer. Vi kan skifte lokaler og flytte forskere, men vi kan ikke flytte jord og 100 år gammel historie, forklarer Hedstein. Hun mener Victor Norman ga etter for press fra departementet. Det brakte henne i en umulig situasjon. Hun ble stående med ansvaret for å gjennomføre en flytting som enten ville være ødeleggende i forhold til forskningen eller som det ikke var mulig å finansiere.

Det er ingen grunn til å mene at Hedstein trakk en forhastet konklusjon. Hun mistet motivasjonen og ville ikke ta ansvar for en beslutning hun er overbevist om er feil

Victor Norman sier han ikke ble instruert av departementet og at han ikke har endret mening. Han synes det er tragisk at tidsrekkedata gjennom 100 år ved Kvithamar vil bli brutt, men når eier vil ha det slik, har han valgt å ta det til etterretning. Han sier det ikke er mulig å få løfter om ekstra bevilgninger midt i budsjettåret. Norman beklager også sterkt at Hedstein trakk seg.

En eier har rett til å fatte kontroversielle avgjørelser. Det betviler heller ikke Hedstein. Det Hedstein egentlig sier, er at landbruksministerens avgjørelse ikke henger på greip. En kan ikke styrke forskningen ved avvikle virksomheten ved Kvithamar uten å tilføre ekstra ressurser for å bygge opp forskningen i Steinkjer.

Denne saken oser av det vi ser ofte ser eksempler på i offentlig sektor. Politikerne fatter beslutninger om fusjon og flytting uten at konsekvensene er utredet og kostnadskalkyene er klare. Steinkjer og Stjørdal ligger ni mil fra hverandre. En kan samle all administrativ drift i Steinkjer. Det kan da ikke være så mye faglig rettede overhead- kostander knyttet til selve forskningen ved å ha en avdeling i Størdal.

Den andre feilen politikere gjør, er å forlange en rask gjennomføring av det de bestemmer. Slik gikk det galt i Nav, ved Oslo Universitetssykehus og da Samhandlingsreformen ble innført, for å nevne noen eksempler. Dersom Nibio hadde fått 10 år på seg til sakte, men sikkert å bygge ned i Størdal og opp i Steinkjer, ville det også vært lettere å forholde seg til for styret og den administrative ledelse.

Umulig i praksis

Alvhild Hedstein opplever at hun er gitt et oppdrag det ikke er mulig å gjennomføre. Det er åpenbart for henne at Landbruksdepartementet ikke har tenkt skikkelig igjennom saken. Hun får full støtte fra Norman som i likhet med henne mener at departementet ikke bør detaljstyre en virksomhet slik de gjør. Støtten fra Norman, som ikke er noen hvem som helst, har gitt Hedstein energi i kampen for å få departementet til å endre planene eller å love økte bevilgninger. Så opplever hun at Norman svikter i siste runde.

Den situasjonen hun havnet i, minner om det Siri Hatlen opplevde da hun var direktør ved Oslo Universitetssykehus. Hun hadde støtte hos styreleder for den strategien hun valgte. Så snudde styreleder etter påtrykk fra eieren like før et avgjørende styremøte. Da ble situasjonen umulig for henne.

Det er ingen grunn til å mene at Hedstein trakk en forhastet konklusjon. Hun mistet motivasjonen og ville ikke ta ansvar for en beslutning hun er overbevist om er feil. Det påfallende er at Norman ikke trekker seg. Han hadde gitt helhjertet støtte til Hedstein i kampen for å få statsråden til å gjøre endringer. Det førte ikke fram. Selv om en styreleder ikke sitter like tett på som en daglig leder, er Hedstein og Norman saklig sett i samme posisjon. Norman burde også ha trukket seg for å markert tydelig at det er fattet en eierbeslutnibng som ikke holder faglige mål.

Annonse
Annonse